Normalt å grue seg så mye?

[Anonym bruker]

Sønnen min på 11 år har lenge ikke villet gjøre noe på fritiden, men i høst fikk vi overbevist ham om å begynne på en aktivitet som han både liker og mestrer. Likevel gruer han seg gjerne to dager i forveien. Han sier at det er gøy når han er der, men i forkant har han altså denne ubehagelige følelsen i magen og han kan ha hjertebank. Før skoledansen kjente han på noe av det samme. En annen gang hadde han et slags angstanfall, da han for første gang skulle til logoped, og de hadde glemt å fortelle oss/han på forhånd, slik at han ble veldig overrumplet. 

Utover disse tingene har han ekstremt lite utfordringer. Han er glad, populær, snill og skoleflink. Han har vokst opp med to foreldre som elsker han og hverandre, hjemmet vårt er trygt og stabilt, og han har alltid hatt rammer, kjærlighet og omsorg. 

Bør vi gjøre noe med dette? Jeg har snakket med gutten om at det er viktig å ikke la være å gjøre ting han egentlig liker og vil, fordi han er redd. Og meg bekjent føler han det alltid positivt i etterkant. Jeg kjenner bare at jeg er redd dette skal eskalere. Noen med erfaringer/ innspill?

Anonymkode: 6c62c...e32

[Anonym bruker]

Hadde kanskje tatt en snakk med fastlegen og vurdert bup. Kjipt om han skal blir mer angst.

Anonymkode: ce3ff...a8e

[Anonym bruker]

Ja, jeg har lurt litt på det. Men her vi bor er det dessverre veldig vanskelig å slippe til hos BUP ☹️

Men takk for svar, det setter jeg stor pris på!

Anonymkode: 6c62c...e32

[Anonym bruker]

Prøv å poengtere at det viktigste er å ha gøy i de forskjellige settingene . At det er greit å gjøre feil  høres litt ut som om han setter veldig høy standard til seg selv. Ikke noe med dere å gjøre altså..

datteren min er litt sånn dere beskriver.. hun har alltid vært litt streng med seg selv. Kan ha vondt i magen 1 dag før vanlig fotball trening. Blir fort stressa dersom hun føler hun gjør noe feil osv. 

Anonymkode: d272d...2c8

[Anonym bruker]

Jeg tenker dere bare skal fortsette som før, han er jo allerede godt i gang med eksponeringsterapi. Fortsett å fokusere på å gjennomføre og snakk om mestringen og gleden i etterkant.

Anonymkode: 4999b...8e2

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar 💖 Ja, han er nok en gutt som er veldig opptatt av å gjøre alt riktig. Lurte litt på å kontakte helsestasjonen.. eller er det litt overilt?

Anonymkode: 6c62c...e32

[Anonym bruker]

Det du beskriver er nok ikke så unormalt. Så lenge han fungerer så godt på skolen og generelt er det ikke noen grunn til å melde han opp til Bup.  De vil nok avvise saken. Er han introvert? Har dere helsestasjon med familiesenter/lavterskeltilbud?

Anonymkode: d9d99...a35

[Anonym bruker]

Jeg tenker at BUP eller lignende IKKE er veien å gå her. Det er viktig å ikke problematisere dette. Det er ikke et problem i det hele tatt. 

Her må dere foreldrene ta på dere å lære barnet at dette faktisk er helt normalt og ufarlig. Og så må det jobbes med at man ikke trenger å grue seg så mye, at det faktisk går bra likevel! Legg opp til at han kan snakke med dere om dette når han kjenner han begynner å grue seg. Da kan dere berolige ham og forsikre om at det vil gå bra. Kanskje er det noe dere kan gjøre for han for å gjøre det lettere f.eks å dra på fritidsaktiviter? 

Jeg har alltid vært en sånn som gruer meg til alt. Absolutt alt som er utenom rutiner, treffe nye folk, gjøre noe nytt, osv. Alt som innebærer ukjente situasjoner. Selv om jeg koser meg når jeg er med, så gruer jeg meg flere uker i forveien. Da eldste barna var små kunne jeg grue meg TO uker i forveien bare for en foreldresamtale selv om jeg møtte de voksne e i barnehagen hver dag. Har vært slik siden jeg var barn, men fikk ingen støtte fra foreldre ang. dette. Det er ikke angst, men bare en utrygg følelse som jeg tror veldig mange har og som jeg tror hindrer mange i å være med på mye gøy! 

Det har blitt mye bedre for meg de siste årene. Det som har hjulpet mest er eksponering. Jeg MÅ tvinge meg selv til det som føles ubehagelig slik at jeg ser at det går bra. 

Anonymkode: 423a3...2a2

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, det er utrolig godt å få innspill her! 

Det de fleste av dere beskriver at vi bør gjøre, er egentlig det vi alt gjør. Vi opplever at gutten tør å fortelle, og vi betrygger ham og forteller ham at vi selv kan grue oss noen ganger til ulike ting. Forsøker å normalisere, samtidig som vi understreker at det er viktig å trosse frykten sin. Og hver gang kommer han hjem med et eneste stort smil. 

Jeg er enig i at dette vil bli avvist hos BUP. Lurte litt på helsestasjonen, men utfra det dere skriver tror jeg heller vi skal se det an. Han er som dere sier godt fungerende, så det blir dumt å problematisere det for mye. 

Vi har våre grunner til å være litt på alerten. Kan ikke gå inn på hvorfor, litt redd for å bli gjenkjent. Men særlig det panikkanfallet gjorde meg litt urolig. 

Igjen; tusen takk for innspill! Det betyr så mye.

Anonymkode: 6c62c...e32