Babysyk student!

[Anonym bruker]

Altså, hvis planen er å få barn om noen år kan du vel bare slappe av litt. Du og samboer har (forhåpentligvis ikke med den aldersforskjellen) vært sammen så lenge, så vent. 

Jeg skal være ærlig om at jeg automatisk tviler på varigheten av forholdet deres. Fordi jeg har sett så mange forhold i tidlig 20-årene ta slutt 

Anonymkode: 19fa3...c75

[Student97]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du virker veldig umoden, så vent noen år, du. 

Anonymkode: aa088...aec

Er vel sånt som dette man egentlig bare burde ignorere, men på hvilken måte synes du jeg virker veldig umoden? Ut ifra en tekst jeg har skrevet her...?

[Student97]

7 timer siden, Marihønne skrev:

Lånekassen legger tilrette for om du får barn i studietiden.. Det at mange gamle gretne mennesker i dette kommentar feltet må spy ut oppgulp om unge mødre er trist. Kjenner mange studenter som har fått barn i studietiden og greid seg fint! Vi bor tross alt i Norge og både skole, lånekassen og stønader fra nav legger tilrette for deg. Og som du sier jobber samboeren din i fast stilling! Men dette er noe du og samboer må vurdere nøye alt ansvaret som kommer med, hvor mye dere som unge må omprioritere og alt annet som følger med å få barn. Og selvfølgelig må samboeren din ha samme ønske som deg.. Slik at du ikke plutselig ender opp som ung alenemor 

Takk for ordentlig svar og ikke masse usaklig 😝

Jeg har lest meg opp på lånekasse osv. så økonomisk burde det ikke være noe større problem enn om jeg ikke var student, sånn egentlig. 

Selvfølgelig er det mye å tenke på... Og etter en liten prat med samboer i kveld er jeg 100% sikker på at han hadde mer enn åpnet hjertet sitt for en liten en ❤️ 

[Student97]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Syns det høres ut som en fin plan å bli gravid om ca to år, jeg, da er du nesten halvveis i studieforløpet, barnet kan begynne i barnehage før du søker jobb osv. 

Var selv akkurat fylt 21 da jeg fikk min sønn. Det har selvfølgelig vært tøft til tider, mest fordi jeg ble alene med barnet da faren døde rett før fødsel, men jeg har aldri angret på at jeg fikk barn tidlig. Han var ikke planlagt, altså.

Jeg jobbet gjennom graviditeten og etter endt permisjon, men jobben jeg hadde var litt vanskelig med barn, spesielt når jeg var alene. Så jeg søkte meg inn på studie. Og jeg må si at det var utrolig mye lettere å være student og mamma enn arbeidstaker og mamma. Nå var min situasjon litt annerledes selvfølgelig, men det gav meg mer tid med barnet. Dagene ble mer fleksible fordi jeg kunne lese på kvelden etter han var i seng blant annet. 

Og nå som han er 10 år har jeg fast, stabil jobb med god inntekt.

Jeg ville nok ventet et par år til om jeg kunne, slik at jeg var nærmere endt studieløp før ungen ble født, men det virker jo som om det er planen din, så da vil jeg bare råde deg til å snakke med samboeren din nå. For om han ikke vil ha barn i det hele tatt er det tross alt bedre å få vite det nå enn om to år!

Anonymkode: 83025...646

Takk for vel overveid svar 🙂

Veldig leit å høre om barnefaren, men så bra at alt gikk bra for deg!

Om alt hadde gått etter planen ville jeg fått barn med ca.3 år igjen på studiet, det synes jeg er helt greit. Da gjør det ikke noe om man plutselig må ta permisjon.

Jeg tok faktisk en liten prat med ham nå i kveld, og han innrømte det at han kjenner mer på det å skulle få barn etter all tiden vi har tilbragt med nevøen min/vår. Så det er tydelig at ting utvikler seg i riktig retning, haha! 😉 

[Student97]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg fikk barn da jeg var ferdig med første året i bacheloren min. Da var jeg 22 år. Barnets far er 10 år eldre enn meg. I dag er gutten 13 år og har to yngre søsken. Vi har (og hadde) veldig god økonomi og det var deilig å kombinere studietiden med baby. Det var viktig for meg at vi eide vårt eget hus og at økonomien var i orden før vi fikk barn. Jeg har alltid jobbet mye og vært flink til å spare. Man blir veldig strukturert når man har barn og er student. Jeg brukte studiedagene til å ha gutten min hjemme fra barnehagen og leste heller på kveldene. Jeg var en ung mor men føler ikke jeg har gått glipp av noe, heller at jeg har fått endel av friheten tilbake nå som barna vokser til og jeg fortsatt er ung. Jeg har masse energi og følger opp barna mine på en god måte. Vi har reist masse og er veldig familiekjære. Mannen min og jeg er fortsatt sammen og jeg er glad han ikke er en eldre pappa enn det han er. Det er nok ikke alle som er klare for å få barn så tidlig, men jeg ville heller valgt det enn å starte i den alderen jeg er nå (35). 

Anonymkode: 71ba9...064

Hei!

Det med å eie eget hus er jeg enig i, og om vi får barn om si 3 år, så har vi rukket å spare opp nok til å kjøpe noe eget (det er i alle fall planen vår). 

Det du skriver her er akkurat grunnen til at jeg heller vil få barn som student og ung. Man har mer mulighet til å være hjemme med barnet, og man er fortsatt ung når det vokser opp! Jeg tror ikke jeg heller hadde følt at jeg hadde gått glipp av noe.. Utenom en kveld ute med samboeren i blant er jeg ikke noe særlig for å feste, og café osv. kan man jo fremdeles dra på selvom man har barn (det blir kanskje bare litt mindre jenteprat da 😂). Og det med å være 'klar' for å få barn tror jeg er litt vanskelig å vite om man er, jeg tror jeg er mer klar som 25-åring enn som 30-åring hvor jeg måtte ha avbrutt karrieren (for å sette det litt på spissen).

Takk for svaret ditt!

[Student97]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hei HI! 

Jeg fikk to barn under studier og det gikk helt fint. Jeg var 24 med det første og 26 med det andre. Det er fordeler og ulemper med å få barn under studier. Med første barnet måtte jeg begynne på skolen igjen veldig raskt, og det var ganske tøft. Heldigvis hadde vi besteforeldre som kunne passe babyen. Det er mye jobb og har man et krevende studie ved siden av, blir det mange lange dager og man må være veldig effektiv når man har mulighet. Klarer man det, går det greit. Man kan også være litt mer fleksibel som student, så barna hadde litt kortere dager i barnehagen og så jobbet jeg etter de hadde lagt seg. Økonomisk sett ble det trangt, men her i huset var vi begge studenter, så det har jo noe å si. 

Jeg har fått barn i jobb også og det er jo veldig annerledes. Både økonomisk og permisjonsmessig er det jo mye tryggere, og jeg er usikker på om jeg hadde gjort det samme igjen. På én side er det veldig ålreit å få barn når man er ung, på den annen side kunne jeg nok ønsket at jeg hadde ventet noen år. Vi var så uheldige å få et veldig sykt barn, det har krevd mye både modenhetsmessig, men også av både tid og ressurser. Vi har havnet bakpå økonomisk sett og i boligmarkedet og sånne ting, og jeg tenker av og til at jeg ble bråvoksen og kanskje burde levd livet litt mer før barna kom. Men på den annen side kan jeg jo leve livet når de er store også siden vi begynte tidlig.  

Det er ikke noe fasitsvar på dette. Jeg tror det er fordeler og ulemper uansett om du venter eller ei. Det viktigste er at du er ærlig med samboeren din og at dere sammen kommer frem til en løsning dere begge kan leve med. Og det at du har mye erfaring med barn er veldig positivt! Det kan ikke sammenlignes med å ha egne barn som mange her nevner, men det er jo hvertfall mye bedre enn å aldri ha hatt noe med barn å gjøre.

Lykke til med avgjørelsen!

Anonymkode: 6f52a...4df

Takk for svaret ditt! 🙂 

Kjenner jeg meg selv rett så vil det nok bli en liten utfordring å holde sjakk på studier og barn, men jeg hadde ikke hatt noe i mot å eventuelt utsette studiene et år. Det er jo også veldig vanskelig å planlegge. Man kan jo ikke vite om man for et sykt barn dessverre, veldig trist når det skjer! Jeg leste noe veldig fint i en artikkel om unge mødre, der stod det noe som at "eldre mødre har funnet seg selv, men unge mødre finner seg selv sammen med barnet". 

Snakket litt med samboeren i kveld, faktisk! Han synes det er veldig viktig at jeg fokuserer på studiene, men han så absolutt verdien i å ikke vente for lenge, og han innrømte at det hadde vært koselig med en liten en (om noen år) ❤️ 

Tusen takk! 

[Student97]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi har fått to barn under studietiden og det har gått helt fint. Mitt studie var lagt opp slik at jeg hadde en meget fleksibel hverdag. Kunne levere de små seint i bhg og hente tidlig.

Hadde ikke så god råd men var ikke interessert i å dra på reiser eller shopping etc. på den tiden. Vi fant også mye brukbart på finn.no. Jeg tok 1 år permisjon for hvert barn uten noe problem. 

 Nå er barna i skolealder og vi foreldre tjener godt, er rundt 30 år, og opplever verden sammen med barna. Har aldri angret på å få barn tidlig.

Anonymkode: 55f9c...337

Takk for svaret ditt 🙂

Timeplanen min vil også være ganske fleksibel da jeg ikke har så mange emner av gangen. Absolutt noe helt annet enn å skulle være i jobb og måtte ha de i barnehage 7 timer om dagen helt fra starten av. 

Vi er heller ikke så mye for byturer, sløsing osv., så økonomisk tror jeg ikke det hadde vært noe problem.

Det høres kjempekoselig ut, og jeg er sikker på at barna setter stor pris på det! 

[Pobie]

Jeg har blitt student igjen som voksen og har også to barn. Et av dem har blitt født mens jeg har vært student. Det er ikke noen dans på roser å studere og ta seg av barn altså. I teorien skal jeg studere mens barna sover om kvelden, men når de blir 2-3 år gamle er det helt vanlig at de ikke vil legge seg og hver sengetid er en kamp. Ender ofte med at hele kvelden går med til legging og så er det for sent til å få studert den kvelden. 

Søvnmangel gjør at man har generelt mindre overskudd i hverdagen. Du mener du har masse overskudd til å være en aktiv mamma som studerer i tillegg, men du må være klar over at dette overskuddet smelter vekk ganske raskt når du sover lite, tar deg av baby/ barn hele eller halve dagen, og så skal studere på kvelden. 

Jeg synes ikke det er for ungt å få barn når man er 25. Det er flott alder det, men du høres ut som du har litt urealistiske forventninger. 

 

 

[Student97]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Den forblir ikke en baby for alltid. Du skal forsørge et barn som vokser og dermed medfølger flerr utgifter. Klær og sko, mat, utstyr til aktiviteter, selve fritidsaktiviteten, skole saker, leker, reiser, andre utstyr, barnehage/SFO regninger osv. Det er såå mye som følger med å oppdra et barn som du aldri klarer å tenke ut en gang før du står der med en.

Jeg ble mamma når jeg var 19 og angrer sånn smått, men samtidig ikke. Å få barn var det jeg ville. Skjønner deg samtidig også godt når det gjelder det å være alenemor og tidslinja di. Jeg har lyst å være ferdig med å få barn innen jeg fyller 25. Det er 2 år til. Samboer er enda ikke klar, så da holder jeg tankene for meg selv og får heller vente til han er klar. Men husk også at barn er ikke noe man får bare for å få. Det er noe som må være ønsket. Da tenker jeg på samboeren din som er likegyldig til dette. Han må huske på at han også må ta ansvar, stille opp og ta seg av barnet. Noe som kan være litt risky når han sier sånt. For noen ganger så er de ikke klar for det ansvaret og legger alt ansvar på mødrene. Det å ta seg av ungen alene når du har en samboer som burde stille opp like mye som deg er et helvete og en av grunnene til at det ble slutt mellom meg og bf. Når man passet barn kunne man dulle og ta seg av de omså hvor lenge for de er jo så søte og koselig sant? Slik var det for meg når min bror fikk barn og jeg ble tante. Jeg ble verpesjuk. Så fikk jeg barn selv og der hang babyen så og si på meg 24/7 og jeg fikk/får sjeldent frie hender til noe som helst annet og det er slitsomt i lengden. Med egne barn kan man ikke gi barnet til foreldrene når man har fått nok av den «babykosen» slik man kan når man duller og passer på andres.

Anonymkode: d354b...fde

Jeg er fullstendig klar over at babyen ikke forblir en baby, men som jeg skrev over så har vi god økonomi. Og det er nettopp som du sier, man kan ikke være helt absolutt forberedt før man faktisk har fått barn.

Jeg har snakket litt med samboer i kveld, og han virker mer positivt innstillt på det å få barn nå enn han var da jeg snakket med han for et år siden. Så jeg har ingen tvil på at han hadde tatt ansvar og omfavnet oss som en familie. Det du her beskriver som noe negativt er noe av det jeg gleder meg mest til. Jeg passer nevøen min ofte rundt leggetid og ved lurer, og jeg synes noe av det beste er når han var vært trøtt/grinete og jeg etterpå ser at jeg klarte å roe ham ned og få ham til å sovne e.l. Det gir meg en ordentlig god følelse! Men så forstår jeg jo selvfølgelig at det ikke er like gøy når det er sånn hver eneste dag, kanskje. 

Om vi skulle få barn om 3-4 år så hadde det barnet blitt elsket av oss begge, og med masse familie rundt oss.

[Student97]

4 minutter siden, Pobie skrev:

Jeg har blitt student igjen som voksen og har også to barn. Et av dem har blitt født mens jeg har vært student. Det er ikke noen dans på roser å studere og ta seg av barn altså. I teorien skal jeg studere mens barna sover om kvelden, men når de blir 2-3 år gamle er det helt vanlig at de ikke vil legge seg og hver sengetid er en kamp. Ender ofte med at hele kvelden går med til legging og så er det for sent til å få studert den kvelden. 

Søvnmangel gjør at man har generelt mindre overskudd i hverdagen. Du mener du har masse overskudd til å være en aktiv mamma som studerer i tillegg, men du må være klar over at dette overskuddet smelter vekk ganske raskt når du sover lite, tar deg av baby/ barn hele eller halve dagen, og så skal studere på kvelden. 

Jeg synes ikke det er for ungt å få barn når man er 25. Det er flott alder det, men du høres ut som du har litt urealistiske forventninger. 

 

 

Hei!

Jeg tror du har misforstått meg litt, jeg har absolutt ingen forventninger om at jeg skal være toppstudent samtidig som jeg tar meg av en liten baby. Søsteren min er også student, og jeg ser jo at det ikke går uansett hvor effektiv man er. Som jeg skrev i innlegget mitt så hadde det ikke vært noe problem for meg å ta permisjon/utsette studier i en periode. Hva det gjelder leggetid så ville jeg jo ikke vært alene om det, er det ikke å forvente at samboer kunne tatt over? 😅

[Student97]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Altså, hvis planen er å få barn om noen år kan du vel bare slappe av litt. Du og samboer har (forhåpentligvis ikke med den aldersforskjellen) vært sammen så lenge, så vent. 

Jeg skal være ærlig om at jeg automatisk tviler på varigheten av forholdet deres. Fordi jeg har sett så mange forhold i tidlig 20-årene ta slutt 

Anonymkode: 19fa3...c75

Det her synes jeg også var litt usaklig... Jeg skriver jo tydelig at jeg bare vil ha barn innen jeg er 25, det er fortsatt 3 år til så jeg har jo absolutt ingen hast. Innen den tid vil vi ha vært sammen mer enn lenge nok.

Jeg har også sett mange gå fra hverandre etter fylte 30, så den kommentaren der synes jeg bare er dum.

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner mange som fikk barn under studiene, og alle har sagt at det gikk helt fint (forutsatt at man tar permisjon, tviler på at lesing til eksamen og kolikk er noen god kombinasjon). Nå kan man vel faktisk studere og være i permisjon hos, det er bare at det ikke forventes noen studieprogresjon fra lånekassen sin side, så kan man se an hvordan babyen er. Går det ikke kan man vente til neste år, kanskje bare ta noen av fagene.

Nå er ikke lærer det yrket der jeg tror de tenker veldig mye på om man kommer til å få barn når de ansetter, men det er jo ikke det dummeste å være ferdig med å få barn når man skal ut å søke jobb, én mindre "ulempe" for potensielle arbeidsgivere at man er ferdig med permisjon, i hvert fall noen av dem.

Anonymkode: 34c13...971

Jeg fikk første barn etter å ha fullført 1.år på sykepleier og det gikk veldig fint. 

Det finnes mange veier til rom ,men du bør få klarhet i hva din samboer ønsker 

Anonymkode: 6aea9...542

[Pobie]

6 timer siden, Student97 skrev:

Hei!

Jeg tror du har misforstått meg litt, jeg har absolutt ingen forventninger om at jeg skal være toppstudent samtidig som jeg tar meg av en liten baby. Søsteren min er også student, og jeg ser jo at det ikke går uansett hvor effektiv man er. Som jeg skrev i innlegget mitt så hadde det ikke vært noe problem for meg å ta permisjon/utsette studier i en periode. Hva det gjelder leggetid så ville jeg jo ikke vært alene om det, er det ikke å forvente at samboer kunne tatt over? 😅

Du tar deg jo av et barn etter permisjonen er ferdig og. Og de fleste barn går gjennom perioder hvor de kun vil ha mamma eller kun pappa. Så det er ikke sikkert samboeren bare kan ta over helt uten videre. 

[Anonym bruker]

8 timer siden, Student97 skrev:

Er vel sånt som dette man egentlig bare burde ignorere, men på hvilken måte synes du jeg virker veldig umoden? Ut ifra en tekst jeg har skrevet her...?

Du virker umoden fordi du tror det er alt man kan planlegge her i livet, at du tror det å være en "ung mor" er viktig, at du tror barnepass av tantebarn sier noe om hvordan livet som forelder er, og et generelt urealistisk syn på livet. Ikke uvanlig når man er ung, men teksten blir litt tragisk med tanke på innholdet. Fortsett utdanningen din, og bli voksen. Du har mest sannsynlig nok av tid. 

Anonymkode: aa088...aec