Babysyk student!

[Student97]

Hei!

Jeg fyller 22 år i januar og har nettopp begynt på studier for å bli lærer. Sånn det ser ut nå vil jeg være ferdig med utdanningen min om 6 år. Samboeren min er 33 år og er i fast jobb. Vi eier ikke leilighet enda, men har et stabilt sted å bo, og vi kommer til å bli boende her en stund fremover. 

For et drøyt år siden ble søsteren min gravid, og familien er i ekstase! Nå de siste par månedene har også to av søsknene til samboeren fått barn. Det siste halvåret har jeg begynt å kjenne skikkelig på verpesyke. Jeg elsker å passe nevøen min, passer han opptil flere dager i uken hver uke. Det er så koselig! Det hender at jeg drømmer om at jeg er gravid og får barn, og de siste ukene har jeg hatt urolig nattesøvn og problemer med å sove fordi jeg tenker så mye på det å få barn.

Samboeren min er jo en del år eldre enn meg, så jeg føler at vi på en måte har et lite tidspress på oss da jeg ikke vil at han skal være for "gammel" når vi får barn. Dilemmaet mitt her er at samboeren min er totalt likegyldig til det å få barn. Han har fortalt meg at han ikke har noe behov for det, men han kan vel gå med på det om jeg en gang i fremtiden vil ha barn. Etter å ha tenkt mye så har jeg kommet fram til at jeg vil ha barn innen jeg er 25(og han 36), men jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal ta det opp med ham... Jeg snakker veldig mye om barn og babyer, men jeg tror ikke han akkurat tenker at jeg vil ha baby. Jeg kan tenke med å gå av p-pillene neste år allerede. Studiene ser jeg ikke på som noe stort problem, jeg er villig til å måtte ta permisjon om det kommer til det. Det er også verdt å nevne at samboeren er kjempeglad i å være med nevøen min også!

Så, jeg lurer på om noen har tips angående hvordan jeg kan ta det opp med samboer? Og evt. om noen kan komme med deres egen erfaring til det å få barn i løpet av studier? Og eventuelt andre ting som en jente på 22 muligens ikke tenker på... 🙂

 

[Anonym bruker]

Drit i å få barn før du har utdanning og kan forsørge dere.

Anonymkode: 08cdc...7f4

[Anonym bruker]

Vent til du er ferdig med studiene! Passe andres barn kan ikke sammenlignes med å ha sitt eget! Og du har vel enda ikke sett hvordan trassen blir når de blir 2-3 år. 

Hvis du ikke greier å ha en samtale om dette med din samboer uten å få råd om hvordan du skal ta det opp så er du for umoden til å få barn.  

Anonymkode: a4d24...793

[Anonym bruker]

Vent!

Jeg fikk barn da jeg var 22, og det var hardere enn jeg trodde. Ingen utdannelse, ingen fast bolig, lav inntekt osv. 

Å passe andres barn kan ikke sammenlignes med å få sitt eget. Jeg skulle gitt alt jeg eier for å gå tilbake i tid og vente noen år. 

Argumentet med at du er redd for at han blir for gammel, er håpløst. Han er fortsatt ung. Dere kan fint vente noen år. 

Fullfør utdannelsen, få fast bopel, stabil inntekt og bli litt eldre. Stol på meg, jeg vet hva jeg snakker om. Nå er jeg 30, har fullført høyskoleutdannelse, har kjøpt hus og har stabilt liv. Men de første årene var hardt. Ettersom du er ung, så har du sikkert ikke vært sammen med samboer særlig lenge heller, og da er det ekstra risky. Jeg endte som alenemor etter få mnd, og jeg trodde jeg skulle bukke under flere ganger. 

Du har lyst på baby. Men prøv å tenk over hva du tilbyr....Kan du tilby noe bedre om få år? Ja! Så vent!

Anonymkode: 1c1dd...a7b

[Anonym bruker]

Jeg kjenner mange som fikk barn under studiene, og alle har sagt at det gikk helt fint (forutsatt at man tar permisjon, tviler på at lesing til eksamen og kolikk er noen god kombinasjon). Nå kan man vel faktisk studere og være i permisjon hos, det er bare at det ikke forventes noen studieprogresjon fra lånekassen sin side, så kan man se an hvordan babyen er. Går det ikke kan man vente til neste år, kanskje bare ta noen av fagene.

Nå er ikke lærer det yrket der jeg tror de tenker veldig mye på om man kommer til å få barn når de ansetter, men det er jo ikke det dummeste å være ferdig med å få barn når man skal ut å søke jobb, én mindre "ulempe" for potensielle arbeidsgivere at man er ferdig med permisjon, i hvert fall noen av dem.

Anonymkode: 34c13...971

[Anonym bruker]

Det er ikke noe problem å få barn under studiene, men jeg synes du er altfor ung.

Man føler seg voksen når man er 22, men når du blir 30, 35 og 40 år og ser tilbake er man faktisk veldig ung.... Vent til du er ferdig på skolen, den tryggheten det er å ha fast jobb, grei inntekt osv gjør babytiden så mye bedre. Du får en helt annen ro og trygghet i deg selv etterhvert, og mannen din har det tydeligvis ikke travelt i det hele tatt, så vent.

Jeg fikk mine barn da jeg var 27, 30, 33 og 35 år, har virkelig aldri angret på at jeg var såpass voksen altså, mye fordi mannen jeg var sammen med fra jeg var 19 til 23 år sviktet meg og det ble slutt. Mannen jeg endte opp med traff jeg da jeg var 24 år

 

Anonymkode: 5925e...2a1

[Anonym bruker]

2 hours ago, Student97 said:

Hei!

Jeg fyller 22 år i januar og har nettopp begynt på studier for å bli lærer. Sånn det ser ut nå vil jeg være ferdig med utdanningen min om 6 år. Samboeren min er 33 år og er i fast jobb. Vi eier ikke leilighet enda, men har et stabilt sted å bo, og vi kommer til å bli boende her en stund fremover. 

For et drøyt år siden ble søsteren min gravid, og familien er i ekstase! Nå de siste par månedene har også to av søsknene til samboeren fått barn. Det siste halvåret har jeg begynt å kjenne skikkelig på verpesyke. Jeg elsker å passe nevøen min, passer han opptil flere dager i uken hver uke. Det er så koselig! Det hender at jeg drømmer om at jeg er gravid og får barn, og de siste ukene har jeg hatt urolig nattesøvn og problemer med å sove fordi jeg tenker så mye på det å få barn.

Samboeren min er jo en del år eldre enn meg, så jeg føler at vi på en måte har et lite tidspress på oss da jeg ikke vil at han skal være for "gammel" når vi får barn. Dilemmaet mitt her er at samboeren min er totalt likegyldig til det å få barn. Han har fortalt meg at han ikke har noe behov for det, men han kan vel gå med på det om jeg en gang i fremtiden vil ha barn. Etter å ha tenkt mye så har jeg kommet fram til at jeg vil ha barn innen jeg er 25(og han 36), men jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal ta det opp med ham... Jeg snakker veldig mye om barn og babyer, men jeg tror ikke han akkurat tenker at jeg vil ha baby. Jeg kan tenke med å gå av p-pillene neste år allerede. Studiene ser jeg ikke på som noe stort problem, jeg er villig til å måtte ta permisjon om det kommer til det. Det er også verdt å nevne at samboeren er kjempeglad i å være med nevøen min også!

Så, jeg lurer på om noen har tips angående hvordan jeg kan ta det opp med samboer? Og evt. om noen kan komme med deres egen erfaring til det å få barn i løpet av studier? Og eventuelt andre ting som en jente på 22 muligens ikke tenker på... 🙂

 

•  

hadde ventet til jeg var nesten ferdig med utdanningen, den bør kommme først, du er bare 22. hvis du blir gravid som 26åring vil samboeren bare være 37, ser ikke problemet

Anonymkode: 19d8a...989

[Anonym bruker]

Just now, Anonym bruker said:

hadde ventet til jeg var nesten ferdig med utdanningen, den bør kommme først, du er bare 22. hvis du blir gravid som 26åring vil samboeren bare være 37, ser ikke problemet

Anonymkode: 19d8a...989

mente selvsagt 27, da blir det kanskje nesten ferdig før barnet kommer. faren er 38,ingen stress vil jeg si

Anonymkode: 19d8a...989

[Anonym bruker]

Tenker at den enkleste biten tross alt burde være å snakke med samboeren din. 

Anonymkode: 13a76...4cc

[Anonym bruker]

2 hours ago, Student97 said:

Hei!

Jeg fyller 22 år i januar og har nettopp begynt på studier for å bli lærer. Sånn det ser ut nå vil jeg være ferdig med utdanningen min om 6 år. Samboeren min er 33 år og er i fast jobb. Vi eier ikke leilighet enda, men har et stabilt sted å bo, og vi kommer til å bli boende her en stund fremover. 

For et drøyt år siden ble søsteren min gravid, og familien er i ekstase! Nå de siste par månedene har også to av søsknene til samboeren fått barn. Det siste halvåret har jeg begynt å kjenne skikkelig på verpesyke. Jeg elsker å passe nevøen min, passer han opptil flere dager i uken hver uke. Det er så koselig! Det hender at jeg drømmer om at jeg er gravid og får barn, og de siste ukene har jeg hatt urolig nattesøvn og problemer med å sove fordi jeg tenker så mye på det å få barn.

Samboeren min er jo en del år eldre enn meg, så jeg føler at vi på en måte har et lite tidspress på oss da jeg ikke vil at han skal være for "gammel" når vi får barn. Dilemmaet mitt her er at samboeren min er totalt likegyldig til det å få barn. Han har fortalt meg at han ikke har noe behov for det, men han kan vel gå med på det om jeg en gang i fremtiden vil ha barn. Etter å ha tenkt mye så har jeg kommet fram til at jeg vil ha barn innen jeg er 25(og han 36), men jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal ta det opp med ham... Jeg snakker veldig mye om barn og babyer, men jeg tror ikke han akkurat tenker at jeg vil ha baby. Jeg kan tenke med å gå av p-pillene neste år allerede. Studiene ser jeg ikke på som noe stort problem, jeg er villig til å måtte ta permisjon om det kommer til det. Det er også verdt å nevne at samboeren er kjempeglad i å være med nevøen min også!

Så, jeg lurer på om noen har tips angående hvordan jeg kan ta det opp med samboer? Og evt. om noen kan komme med deres egen erfaring til det å få barn i løpet av studier? Og eventuelt andre ting som en jente på 22 muligens ikke tenker på... 🙂

 

•  

Man får ikke barn før en kan forsørge seg selv.

Anonymkode: a0076...a05

[Student97]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Man får ikke barn før en kan forsørge seg selv.

Anonymkode: a0076...a05

Jeg kan forsørge meg selv helt fint. Jeg har fast deltidsjobb med mulighet for 80% stilling om jeg skulle ønske, så den delen er ikke noe problem. Jeg har jobbet 80% de siste 4 årene, så å kunne forsørge meg og eventuelt en baby er ikke jeg noe særlig bekymret over. 

[Student97]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vent til du er ferdig med studiene! Passe andres barn kan ikke sammenlignes med å ha sitt eget! Og du har vel enda ikke sett hvordan trassen blir når de blir 2-3 år. 

Hvis du ikke greier å ha en samtale om dette med din samboer uten å få råd om hvordan du skal ta det opp så er du for umoden til å få barn.  

Anonymkode: a4d24...793

Jeg er veldig klar over at det ikke kan sammenlignes, jeg skrev det mer for å vise at det er det som har åpnet øynene mine enda mer for det å bli forelder. Jeg har ingen problemer med å snakke med samboeren min, men håpet at noen kanskje hadde litt erfaringer rundt det.

[Student97]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke noe problem å få barn under studiene, men jeg synes du er altfor ung.

 Man føler seg voksen når man er 22, men når du blir 30, 35 og 40 år og ser tilbake er man faktisk veldig ung.... Vent til du er ferdig på skolen, den tryggheten det er å ha fast jobb, grei inntekt osv gjør babytiden så mye bedre. Du får en helt annen ro og trygghet i deg selv etterhvert, og mannen din har det tydeligvis ikke travelt i det hele tatt, så vent.

Jeg fikk mine barn da jeg var 27, 30, 33 og 35 år, har virkelig aldri angret på at jeg var såpass voksen altså, mye fordi mannen jeg var sammen med fra jeg var 19 til 23 år sviktet meg og det ble slutt. Mannen jeg endte opp med traff jeg da jeg var 24 år

 

Anonymkode: 5925e...2a1

Hei, og takk for godt svar!
Jeg var kanskje ikke så klar i teksten min, men ønsker ikke å få barn nå i en alder av 22. Ønsket mitt er vel å få barn før jeg er 25, vente til jeg er ferdig på skolen er dessverre uaktuelt for meg da det er 6 år til, og jeg har alltid hatt ønske om å være 'ung mor'. 
Men jeg ser absolutt hva du mener, og takk igjen for godt svar!

[Student97]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Drit i å få barn før du har utdanning og kan forsørge dere.

Anonymkode: 08cdc...7f4

Dette synes jeg var et usaklig og unødvendig svar...
Jeg kan forsørge meg selv helt fint. Jeg har fast deltidsjobb med mulighet for 80% stilling om jeg skulle ønske, så den delen er ikke noe problem. Jeg har jobbet 80% de siste 4 årene, så å kunne forsørge meg og eventuelt en baby er ikke jeg noe særlig bekymret over. 

[Student97]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vent!

Jeg fikk barn da jeg var 22, og det var hardere enn jeg trodde. Ingen utdannelse, ingen fast bolig, lav inntekt osv. 

Å passe andres barn kan ikke sammenlignes med å få sitt eget. Jeg skulle gitt alt jeg eier for å gå tilbake i tid og vente noen år. 

Argumentet med at du er redd for at han blir for gammel, er håpløst. Han er fortsatt ung. Dere kan fint vente noen år. 

Fullfør utdannelsen, få fast bopel, stabil inntekt og bli litt eldre. Stol på meg, jeg vet hva jeg snakker om. Nå er jeg 30, har fullført høyskoleutdannelse, har kjøpt hus og har stabilt liv. Men de første årene var hardt. Ettersom du er ung, så har du sikkert ikke vært sammen med samboer særlig lenge heller, og da er det ekstra risky. Jeg endte som alenemor etter få mnd, og jeg trodde jeg skulle bukke under flere ganger. 

Du har lyst på baby. Men prøv å tenk over hva du tilbyr....Kan du tilby noe bedre om få år? Ja! Så vent!

Anonymkode: 1c1dd...a7b

Hei, og takk for svaret ditt! 
Jeg er veldig klar over at det ikke kan sammenlignes å passe noen andre sitt barn, jeg har også jobbet mye i barnehage men sier ikke at det på noen måte har "forberedt" meg på alt som følger med det å være mamma.

Når jeg sier at han blir for "gammel" så tenker jeg på det at jeg vil at mine barn skal ha mamma og pappa så lenge som mulig, og at eventuelle barnebarn skal få glede av besteforeldrene sine. Selv har jeg så og si ingen minner med bestemoren min, og jeg har alltid på en måte vært litt "sjalu" på storesøsteren min som er 7 år eldre og dermed har mange flere minner med de gamle i familien.

Om det hadde blitt som jeg har tenkt, så ville vi fått barn da jeg er 24-25, da har vi vært sammen i 4-5 år. Jeg synes også det er dumt å skulle vente bare for å ha vært sammen lenger. Samtidig ser jeg selvfølgelig også verdien i at man skal kjenne partneren sin godt og være trygge på hverandre før man får barn.

Jeg føler selv at jeg kan tilby kjærlighet, trygghet og en aktiv mamma om jeg får barn "nå". Venter jeg i noen år så er det så utrolig mye annet som skjer i livet mitt mtp. jobbsøking osv. 

Men jeg setter uansett stor pris på et veloverveid svar!

[Student97]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner mange som fikk barn under studiene, og alle har sagt at det gikk helt fint (forutsatt at man tar permisjon, tviler på at lesing til eksamen og kolikk er noen god kombinasjon). Nå kan man vel faktisk studere og være i permisjon hos, det er bare at det ikke forventes noen studieprogresjon fra lånekassen sin side, så kan man se an hvordan babyen er. Går det ikke kan man vente til neste år, kanskje bare ta noen av fagene.

Nå er ikke lærer det yrket der jeg tror de tenker veldig mye på om man kommer til å få barn når de ansetter, men det er jo ikke det dummeste å være ferdig med å få barn når man skal ut å søke jobb, én mindre "ulempe" for potensielle arbeidsgivere at man er ferdig med permisjon, i hvert fall noen av dem.

Anonymkode: 34c13...971

Takk for svar!

Det du skriver her er også en grunn til at jeg ønsker å få barn under studiene. Jeg kan ta permisjon et studieår uten problem, og så vil barnet være i barnehagealder når jeg er ferdig med skole og skal begynne å jobbe. Da vil nok det hele med jobb bli lettere enn om jeg skal bli gravid rett før eller rett etterpå..

[Student97]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke noe problem å få barn under studiene, men jeg synes du er altfor ung.

Man føler seg voksen når man er 22, men når du blir 30, 35 og 40 år og ser tilbake er man faktisk veldig ung.... Vent til du er ferdig på skolen, den tryggheten det er å ha fast jobb, grei inntekt osv gjør babytiden så mye bedre. Du får en helt annen ro og trygghet i deg selv etterhvert, og mannen din har det tydeligvis ikke travelt i det hele tatt, så vent.

Jeg fikk mine barn da jeg var 27, 30, 33 og 35 år, har virkelig aldri angret på at jeg var såpass voksen altså, mye fordi mannen jeg var sammen med fra jeg var 19 til 23 år sviktet meg og det ble slutt. Mannen jeg endte opp med traff jeg da jeg var 24 år

 

Anonymkode: 5925e...2a1

Tusen takk for hyggelig svar ☺️

Etter "planen" så ville jeg blitt gravid rundt 24-25 år, det synes jeg er en ypperlig alder (men vet selvfølgelig at det er begrenset til hvilken grad man kan planlegge graviditet). Det er 6 år til jeg er ferdig på skolen, og så lenge har ikke jeg lyst til å vente. Jeg har fast jobb og grei inntekt, mulighet for 80% jobb om jeg vil det (jobber 20% nå på grunn av studier), så penger er ikke egentlig et veldig stort problem i denne sammenhengen.

Den egentlig største grunnen til at jeg vil ha barn før studiene er over er at jeg vil at barna mine skal ha oss lenge, derfor jeg føler at tiden renner litt ut med samboeren 😂 (hehe neida)

Tusen takk uansett for et bra svar 🙂 

[Student97]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tenker at den enkleste biten tross alt burde være å snakke med samboeren din. 

Anonymkode: 13a76...4cc

Selvfølgelig, det er ikke noe problem, jeg lette mer etter andres erfaringer rundt dette. 

[Anonym bruker]

Du virker veldig umoden, så vent noen år, du. 

Anonymkode: aa088...aec

[Gjest Marihønne]

Lånekassen legger tilrette for om du får barn i studietiden.. Det at mange gamle gretne mennesker i dette kommentar feltet må spy ut oppgulp om unge mødre er trist. Kjenner mange studenter som har fått barn i studietiden og greid seg fint! Vi bor tross alt i Norge og både skole, lånekassen og stønader fra nav legger tilrette for deg. Og som du sier jobber samboeren din i fast stilling! Men dette er noe du og samboer må vurdere nøye alt ansvaret som kommer med, hvor mye dere som unge må omprioritere og alt annet som følger med å få barn. Og selvfølgelig må samboeren din ha samme ønske som deg.. Slik at du ikke plutselig ender opp som ung alenemor 

[Anonym bruker]

Syns det høres ut som en fin plan å bli gravid om ca to år, jeg, da er du nesten halvveis i studieforløpet, barnet kan begynne i barnehage før du søker jobb osv. 

Var selv akkurat fylt 21 da jeg fikk min sønn. Det har selvfølgelig vært tøft til tider, mest fordi jeg ble alene med barnet da faren døde rett før fødsel, men jeg har aldri angret på at jeg fikk barn tidlig. Han var ikke planlagt, altså.

Jeg jobbet gjennom graviditeten og etter endt permisjon, men jobben jeg hadde var litt vanskelig med barn, spesielt når jeg var alene. Så jeg søkte meg inn på studie. Og jeg må si at det var utrolig mye lettere å være student og mamma enn arbeidstaker og mamma. Nå var min situasjon litt annerledes selvfølgelig, men det gav meg mer tid med barnet. Dagene ble mer fleksible fordi jeg kunne lese på kvelden etter han var i seng blant annet. 

Og nå som han er 10 år har jeg fast, stabil jobb med god inntekt.

Jeg ville nok ventet et par år til om jeg kunne, slik at jeg var nærmere endt studieløp før ungen ble født, men det virker jo som om det er planen din, så da vil jeg bare råde deg til å snakke med samboeren din nå. For om han ikke vil ha barn i det hele tatt er det tross alt bedre å få vite det nå enn om to år!

Anonymkode: 83025...646

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn da jeg var ferdig med første året i bacheloren min. Da var jeg 22 år. Barnets far er 10 år eldre enn meg. I dag er gutten 13 år og har to yngre søsken. Vi har (og hadde) veldig god økonomi og det var deilig å kombinere studietiden med baby. Det var viktig for meg at vi eide vårt eget hus og at økonomien var i orden før vi fikk barn. Jeg har alltid jobbet mye og vært flink til å spare. Man blir veldig strukturert når man har barn og er student. Jeg brukte studiedagene til å ha gutten min hjemme fra barnehagen og leste heller på kveldene. Jeg var en ung mor men føler ikke jeg har gått glipp av noe, heller at jeg har fått endel av friheten tilbake nå som barna vokser til og jeg fortsatt er ung. Jeg har masse energi og følger opp barna mine på en god måte. Vi har reist masse og er veldig familiekjære. Mannen min og jeg er fortsatt sammen og jeg er glad han ikke er en eldre pappa enn det han er. Det er nok ikke alle som er klare for å få barn så tidlig, men jeg ville heller valgt det enn å starte i den alderen jeg er nå (35). 

Anonymkode: 71ba9...064

[Anonym bruker]

Hei HI! 

Jeg fikk to barn under studier og det gikk helt fint. Jeg var 24 med det første og 26 med det andre. Det er fordeler og ulemper med å få barn under studier. Med første barnet måtte jeg begynne på skolen igjen veldig raskt, og det var ganske tøft. Heldigvis hadde vi besteforeldre som kunne passe babyen. Det er mye jobb og har man et krevende studie ved siden av, blir det mange lange dager og man må være veldig effektiv når man har mulighet. Klarer man det, går det greit. Man kan også være litt mer fleksibel som student, så barna hadde litt kortere dager i barnehagen og så jobbet jeg etter de hadde lagt seg. Økonomisk sett ble det trangt, men her i huset var vi begge studenter, så det har jo noe å si. 

Jeg har fått barn i jobb også og det er jo veldig annerledes. Både økonomisk og permisjonsmessig er det jo mye tryggere, og jeg er usikker på om jeg hadde gjort det samme igjen. På én side er det veldig ålreit å få barn når man er ung, på den annen side kunne jeg nok ønsket at jeg hadde ventet noen år. Vi var så uheldige å få et veldig sykt barn, det har krevd mye både modenhetsmessig, men også av både tid og ressurser. Vi har havnet bakpå økonomisk sett og i boligmarkedet og sånne ting, og jeg tenker av og til at jeg ble bråvoksen og kanskje burde levd livet litt mer før barna kom. Men på den annen side kan jeg jo leve livet når de er store også siden vi begynte tidlig.  

Det er ikke noe fasitsvar på dette. Jeg tror det er fordeler og ulemper uansett om du venter eller ei. Det viktigste er at du er ærlig med samboeren din og at dere sammen kommer frem til en løsning dere begge kan leve med. Og det at du har mye erfaring med barn er veldig positivt! Det kan ikke sammenlignes med å ha egne barn som mange her nevner, men det er jo hvertfall mye bedre enn å aldri ha hatt noe med barn å gjøre.

Lykke til med avgjørelsen!

Anonymkode: 6f52a...4df

[Anonym bruker]

Vi har fått to barn under studietiden og det har gått helt fint. Mitt studie var lagt opp slik at jeg hadde en meget fleksibel hverdag. Kunne levere de små seint i bhg og hente tidlig.

Hadde ikke så god råd men var ikke interessert i å dra på reiser eller shopping etc. på den tiden. Vi fant også mye brukbart på finn.no. Jeg tok 1 år permisjon for hvert barn uten noe problem. 

 Nå er barna i skolealder og vi foreldre tjener godt, er rundt 30 år, og opplever verden sammen med barna. Har aldri angret på å få barn tidlig.

Anonymkode: 55f9c...337

[Anonym bruker]

6 timer siden, Student97 skrev:

Dette synes jeg var et usaklig og unødvendig svar...
Jeg kan forsørge meg selv helt fint. Jeg har fast deltidsjobb med mulighet for 80% stilling om jeg skulle ønske, så den delen er ikke noe problem. Jeg har jobbet 80% de siste 4 årene, så å kunne forsørge meg og eventuelt en baby er ikke jeg noe særlig bekymret over. 

Den forblir ikke en baby for alltid. Du skal forsørge et barn som vokser og dermed medfølger flerr utgifter. Klær og sko, mat, utstyr til aktiviteter, selve fritidsaktiviteten, skole saker, leker, reiser, andre utstyr, barnehage/SFO regninger osv. Det er såå mye som følger med å oppdra et barn som du aldri klarer å tenke ut en gang før du står der med en.

Jeg ble mamma når jeg var 19 og angrer sånn smått, men samtidig ikke. Å få barn var det jeg ville. Skjønner deg samtidig også godt når det gjelder det å være alenemor og tidslinja di. Jeg har lyst å være ferdig med å få barn innen jeg fyller 25. Det er 2 år til. Samboer er enda ikke klar, så da holder jeg tankene for meg selv og får heller vente til han er klar. Men husk også at barn er ikke noe man får bare for å få. Det er noe som må være ønsket. Da tenker jeg på samboeren din som er likegyldig til dette. Han må huske på at han også må ta ansvar, stille opp og ta seg av barnet. Noe som kan være litt risky når han sier sånt. For noen ganger så er de ikke klar for det ansvaret og legger alt ansvar på mødrene. Det å ta seg av ungen alene når du har en samboer som burde stille opp like mye som deg er et helvete og en av grunnene til at det ble slutt mellom meg og bf. Når man passet barn kunne man dulle og ta seg av de omså hvor lenge for de er jo så søte og koselig sant? Slik var det for meg når min bror fikk barn og jeg ble tante. Jeg ble verpesjuk. Så fikk jeg barn selv og der hang babyen så og si på meg 24/7 og jeg fikk/får sjeldent frie hender til noe som helst annet og det er slitsomt i lengden. Med egne barn kan man ikke gi barnet til foreldrene når man har fått nok av den «babykosen» slik man kan når man duller og passer på andres.

Anonymkode: d354b...fde