Normal tenåring som hater mor?

[Anonym bruker]

Søker støtte fra andre som kan kjenne seg igjen i noe her. 
Historien om min nå 14-åring er lang og kronglete, men i hovedsak er problemet at hun alltid har vært annerledes og mye mer utfordrende enn sine to småsøsken. Jeg kan ikke huske å noen gang ha følt at jeg har hatt "kontroll" på henne eller følt meg trygg på at hun har det godt (bortsett fra at i barnehage og på skole har hun alltid fungert kjempefint og er en mønsterelev). 
Det har vært trass og misnøye uansett hvor mye jeg har prøvd å legge opp til gode opplevelser og gang på gang "tatt meg sammen" etter perioder med mye kjefting (som det dessverre er blitt mye av oppgjennom).. De første årene var preget av en del stress, da jeg ble alene med henne, og hennes far, som var psykisk syk, var fraværende. Han har knapt vært inne i bildet og døde da datteren min var 2 år gammel. 

Min mann som jeg nå har vært gift med i 10 år har fungert som far så lenge hun kan huske. 
Han er en grei far, men jeg har ofte ment at han er for streng/autoritær, og han har selvfølgelig ment at jeg har vært "for forståelsesfull og unnskyldende" overfor oppførselen hennes. 
Det har vært en del konflikter pga alle problemene med eldstejenta, og jeg har mange ganger vurdert å gå fra han pga dette, men kommet frem til hver gang at det er best om vi løser det og klarer å fungere. Vi har vært i parterapi og fått god hjelp, som har gjort at det er blitt en mye bedre ro i huset nå de siste par årene. Vi vil begge bare det beste, men trengte hjelp til å finne riktige verktøy. 

Likevel er forholdet til datteren min nå verre enn noen gang før. Hun er kald og likegyldig overfor meg.. Vil gjerne være med meg hvis det er snakk om shopping, kino e.l., men alle dagene i mellom disse stundene er hun veldig kortfattet, svarer meg knapt hvis jeg spør henne om noe og holder seg på rommet. Får aldri vite hva som rører seg i hodet på henne, og hun forteller meg jevnlig at hun hater meg og bare gleder seg til hun endelig kan flytte langt vekk (hun planlegger å flytte på hybel for å gå på vgs). Nesten hver dag kommer hun med nye krav til ting hun vil ha, og greier å manipulere meg til å få dårlig samvittighet når jeg sier nei. Hun framlegger alltid det vi har - eller det vi gjør, som mye dårligere enn andre hun sammenlikner oss med. Den konstante negativiteten og dårlige samvittigheten jeg får av dette river meg opp innvendig. Jeg er knust over at hun sannsynligvis kommer til å flytte vekk fra meg ved første anledning uten at jeg skal få mulighet til å løse opp i situasjonen, og er redd hun vil gjøre alvor av truslene om å kutte alle bånd. Har prøvd å få henne med og få profesjonell hjelp også, dette er en av grunnene til at hun nå hater meg enda mer. Jeg er så redd for at jeg/vi har ødelagt henne og gitt henne for mye negativ oppmerksomhet, kjeftet for mye eller kunne ha gjort noe annerledes og skulle bare ønske jeg kunne gå helt tilbake i tid i ettertidsklokskapens ånd. 

Er det noen som har opplevd problemer med sitt barn/ tenåring som kan fortelle noe om hvordan det går?

*Fortvilet og deprimert mor som gjør så godt hun kan*

Anonymkode: 42b8e...45b

[Anonym bruker]

Det er nok normalt for en tenåring i opprørsalderen, hun er kanskje bare litt i den vanskelige enden av skalaen pga den steile, i utgangspynktet litt opprørske personligehen hun høres ut til å ha - men likevel godt innafor,
Syns du skal lese denne: (imaginært brev fra en tenåring)

Dear Parent:

This is the letter I wish I could write.

This fight we are in right now. I need it. I need this fight. I can’t tell you this because I don’t have the language for it and it wouldn’t make sense anyway. But I need this fight. Badly. I need to hate you right now and I need you to survive it. I need you to survive my hating you and you hating me. I need this fight even though I hate it too. It doesn’t matter what this fight is even about: curfew, homework, laundry, my messy room, going out, staying in, leaving, not leaving, boyfriend, girlfriend, no friends, bad friends. It doesn’t matter. I need to fight you on it and I need you to fight me back.

I desperately need you to hold the other end of the rope. To hang on tightly while I thrash on the other end—while I find the handholds and footholds in this new world I feel like I am in. I used to know who I was, who you were, who we were. But right now I don’t. Right now I am looking for my edges and I can sometimes only find them when I am pulling on you. When I push everything I used to know to its edge. Then I feel like I exist and for a minute I can breathe. I know you long for the sweeter kid that I was. I know this because I long for that kid too, and some of that longing is what is so painful for me right now.

I need this fight and I need to see that no matter how bad or big my feelings are—they won’t destroy you or me. I need you to love me even at my worst, even when it looks like I don’t love you. I need you to love yourself and me for the both of us right now. I know it sucks to be disliked and labeled the bad guy. I feel the same way on the inside, but I need you to tolerate it and get other grownups to help you. Because I can’t right now. If you want to get all of your grown up friends together and have a ‘surviving-your-teenager-support-group-rage-fest’ that’s fine with me. Or talk about me behind my back--I don’t care. Just don’t give up on me. Don’t give up on this fight. I need it.

This is the fight that will teach me that my shadow is not bigger than my light. This is the fight that will teach me that bad feelings don’t mean the end of a relationship. This is the fight that will teach me how to listen to myself, even when it might disappoint others.

And this particular fight will end. Like any storm, it will blow over. And I will forget and you will forget. And then it will come back. And I will need you to hang on to the rope again. I will need this over and over for years.

I know there is nothing inherently satisfying in this job for you. I know I will likely never thank you for it or even acknowledge your side of it. In fact I will probably criticize you for all this hard work. It will seem like nothing you do will be enough. And yet, I am relying entirely on your ability to stay in this fight. No matter how much I argue. No matter how much I sulk. No matter how silent I get.

Please hang on to the other end of the rope. And know that you are doing the most important job that anyone could possibly be doing for me right now.

Love, Your Teenager

Anonymkode: e0fee...0b2

[Anonym bruker]

Tusen takk for den, kjempegodt skrevet brev fra tenåring, sitter her og griner og mimrer nå..prøver å huske gode stunder. ❤️ Håper inderlig det er lys i tunnelen, og at alt ordner seg ❤️ HI

Anonymkode: 42b8e...45b

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for den, kjempegodt skrevet brev fra tenåring, sitter her og griner og mimrer nå..prøver å huske gode stunder. ❤️ Håper inderlig det er lys i tunnelen, og at alt ordner seg ❤️ HI

Anonymkode: 42b8e...45b

Det gjør nok, selv om det er tøft mens det står på ♥️

Anonymkode: e0fee...0b2

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Søker støtte fra andre som kan kjenne seg igjen i noe her. 
Historien om min nå 14-åring er lang og kronglete, men i hovedsak er problemet at hun alltid har vært annerledes og mye mer utfordrende enn sine to småsøsken. Jeg kan ikke huske å noen gang ha følt at jeg har hatt "kontroll" på henne eller følt meg trygg på at hun har det godt (bortsett fra at i barnehage og på skole har hun alltid fungert kjempefint og er en mønsterelev). 
Det har vært trass og misnøye uansett hvor mye jeg har prøvd å legge opp til gode opplevelser og gang på gang "tatt meg sammen" etter perioder med mye kjefting (som det dessverre er blitt mye av oppgjennom).. De første årene var preget av en del stress, da jeg ble alene med henne, og hennes far, som var psykisk syk, var fraværende. Han har knapt vært inne i bildet og døde da datteren min var 2 år gammel. 

Min mann som jeg nå har vært gift med i 10 år har fungert som far så lenge hun kan huske. 
Han er en grei far, men jeg har ofte ment at han er for streng/autoritær, og han har selvfølgelig ment at jeg har vært "for forståelsesfull og unnskyldende" overfor oppførselen hennes. 
Det har vært en del konflikter pga alle problemene med eldstejenta, og jeg har mange ganger vurdert å gå fra han pga dette, men kommet frem til hver gang at det er best om vi løser det og klarer å fungere. Vi har vært i parterapi og fått god hjelp, som har gjort at det er blitt en mye bedre ro i huset nå de siste par årene. Vi vil begge bare det beste, men trengte hjelp til å finne riktige verktøy. 

Likevel er forholdet til datteren min nå verre enn noen gang før. Hun er kald og likegyldig overfor meg.. Vil gjerne være med meg hvis det er snakk om shopping, kino e.l., men alle dagene i mellom disse stundene er hun veldig kortfattet, svarer meg knapt hvis jeg spør henne om noe og holder seg på rommet. Får aldri vite hva som rører seg i hodet på henne, og hun forteller meg jevnlig at hun hater meg og bare gleder seg til hun endelig kan flytte langt vekk (hun planlegger å flytte på hybel for å gå på vgs). Nesten hver dag kommer hun med nye krav til ting hun vil ha, og greier å manipulere meg til å få dårlig samvittighet når jeg sier nei. Hun framlegger alltid det vi har - eller det vi gjør, som mye dårligere enn andre hun sammenlikner oss med. Den konstante negativiteten og dårlige samvittigheten jeg får av dette river meg opp innvendig. Jeg er knust over at hun sannsynligvis kommer til å flytte vekk fra meg ved første anledning uten at jeg skal få mulighet til å løse opp i situasjonen, og er redd hun vil gjøre alvor av truslene om å kutte alle bånd. Har prøvd å få henne med og få profesjonell hjelp også, dette er en av grunnene til at hun nå hater meg enda mer. Jeg er så redd for at jeg/vi har ødelagt henne og gitt henne for mye negativ oppmerksomhet, kjeftet for mye eller kunne ha gjort noe annerledes og skulle bare ønske jeg kunne gå helt tilbake i tid i ettertidsklokskapens ånd. 

Er det noen som har opplevd problemer med sitt barn/ tenåring som kan fortelle noe om hvordan det går?

*Fortvilet og deprimert mor som gjør så godt hun kan*

Anonymkode: 42b8e...45b

Kjenner meg veldig godt igjen. Som din datter. Det er ikke noe som heter trass. Man prøver å finne ut av seg selv og verdenen. 

Kan hende hun er sint pga dette med stefar. 

Kjefting.. Jeg hatet mamma for dette i mange mange år. Du får lese deg opp om hvordan man snakker med barn og får til den gode samtalen. 

Et tips er :" Hva føler jeg." Enkle tips . SOM funker. Skulle ønske mine foreldre gadd å lese denne da jeg var barn. 

Barn vil egentlig bare være snille de. 

Jeg følte at mamma bare kjeftet. Aldri så meg eller hørte på meg. Og ungdomstiden er tøff nok som den er. 

Jeg har et yngre barn, men med likhetstrekk som ditt og meg selv på yngre dager. Vanskelig å snakke med henne. Men så lærte jeg noen teknikker av å lese om hvordan man snakker med barn. Hjalp på dagen!  I boken jeg nevnte, er det eksempler jeg vet du kjenner deg igjen i. Så enkle grep som skal til for å få et bedre forhold til sine barn. 

Anonymkode: 1707a...aaf

[Mamsen<3]

Hva med å gå i terapi med datteren din? At hun går alene men også noe sammen med deg. Mye mulig hun er litt ekstra vanskelig pga dette med biologisk far. Og det kan være ubevisst fra hennes side. Og du har nok kanskje gå litt på tåhev og kanskje selv brukt dette med biologisk far, og da gitt etter for ting og oppførsel. Man kan være streng og ha forståelse for situasjoner. Men man må prate om det. "Jeg skjønner at ting er tungt og vanskelig, men du får likevel ikke oppføre deg sånn. Eller det betyr ikke at du får gjøre det eller får det du vil."

Man vil det beste for barna sine, og vil at de skal bli den beste versjonen av seg selv. Og alle barn er forskjellig. Desto vanskeligere er det å vite hva som blir riktig.

Har du prøvd å prate med henne når hun ikke har en å  episodene sine? At hun er i greit humør og ikke noe har skjedd? Hva sier hun om situasjonen da? Vil hun være sint, og ha et sånt forhold til deg? Hva mener hun at man kan kreve av henne?

[Anonym bruker]

Det er fryktelig tungt mens det står på, men jeg er helt sikker på at det kommer en bedre relasjon ut av dette i andre enden. Tenåringer er så forskjellige, jeg har hatt begge typer og den som liknet mest på det du beskriver er nå verdens roligste, fredeligste, hyggeligste unge voksen på 24. Hun raste rundt i negative sirkler fra 14 til 18, og har - som jeg vel oppfatter at din også gjør - en mørkere grunninnnstilling til livet enn sine søsken, men det var bare med meg at hun virkelig tok det ut, og jeg var uendelig sliten i de årene. Men jeg stod i det og det har fungert. Lykke til.

Anonymkode: d4779...cc3

[Nyttårs barn]

Datteren din føler på en sorg over faren hun har mistet. Hun har ingen andre å la dette gå ut over enn deg og familien, alle andre vil få nok om hun oppfører seg dårlig.

Dessuten er hun midt i den verste tenåringstiden.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Jeg skal finne den boka "Hva føler jeg", høres ut som verdt å lese! Og kjeftinga har vært på absolutt minimum siste årene, det har jo aldri fungert.. Skulle bare så gjerne ønske at jeg visste det fra starten av, eller at livet var roligere og stressfritt fra begynnelsen, men det er det vel sjeldent for noen? Er så bekymra for at det er snakk om psykisk sykdom, arvelig belastning.. Godt å høre flere tanker og erfaringer, det gir håp om at det blir bedre 💜

Anonymkode: 42b8e...45b

[Anonym bruker]

Jeg ville holdt muligheten åpen for at hun kan ha et vanskeligere utgangspunkt enn dine andre barn, både hva gjelder arv og miljø. En vanskelig atferd kan være genetisk betinget. Du forteller at hun har enn annen får enn de andre, og at han var psykisk syk og døde da hun var to år. I tillegg er belastninger i de første par leveårene noe som påvirker barns utvikling ekstra sterkt. Til dette kommer at det kan være vanskelig å vokse opp med en stefar. Vis henne tålmodighet, og ikke sammenlikn henne med de andre barna dine. Det kan være at hennes forutsetninger er helt annerledes. 

Anonymkode: 5c53e...468

[Anonym bruker]

1 time siden, Mamsen<3 skrev:

Hva med å gå i terapi med datteren din? At hun går alene men også noe sammen med deg. Mye mulig hun er litt ekstra vanskelig pga dette med biologisk far. Og det kan være ubevisst fra hennes side. Og du har nok kanskje gå litt på tåhev og kanskje selv brukt dette med biologisk far, og da gitt etter for ting og oppførsel. Man kan være streng og ha forståelse for situasjoner. Men man må prate om det. "Jeg skjønner at ting er tungt og vanskelig, men du får likevel ikke oppføre deg sånn. Eller det betyr ikke at du får gjøre det eller får det du vil."

Man vil det beste for barna sine, og vil at de skal bli den beste versjonen av seg selv. Og alle barn er forskjellig. Desto vanskeligere er det å vite hva som blir riktig.

Har du prøvd å prate med henne når hun ikke har en å  episodene sine? At hun er i greit humør og ikke noe har skjedd? Hva sier hun om situasjonen da? Vil hun være sint, og ha et sånt forhold til deg? Hva mener hun at man kan kreve av henne?

Har prøvd å sette i gang hjelp via fastlegen for ca 3 år siden. Den gang ble hun helt satt ut pga et skikkelig uhyggelig møte med legen som startet samtalen med å konfrontere henne med ting jeg hadde fortalt på forhånd. Det endte med at hun gikk ut derifra etter 10 minutter og siden det har blitt sint bare ved tanken på å gå til lege (og dermed også andre i helsetjenesten). Det var før jeg fant ut at vi skulle ha gått til kommunepsykologen med en gang, men nå er det jo for sent å få den legetimen ugjort..  Det er totalt uaktuelt for henne selv å gå med på terapi/ samtale med utenforstående og hun er ganske stri. Må i så fall bli gjort med tvang, og det ønsker jeg jo ikke. Men jeg må få henne til å åpne seg for noen, på et eller annet vis.  

Anonymkode: 42b8e...45b

[Mamsen<3]

På 19.11.2018 den 13.19, Anonym bruker skrev:

Har prøvd å sette i gang hjelp via fastlegen for ca 3 år siden. Den gang ble hun helt satt ut pga et skikkelig uhyggelig møte med legen som startet samtalen med å konfrontere henne med ting jeg hadde fortalt på forhånd. Det endte med at hun gikk ut derifra etter 10 minutter og siden det har blitt sint bare ved tanken på å gå til lege (og dermed også andre i helsetjenesten). Det var før jeg fant ut at vi skulle ha gått til kommunepsykologen med en gang, men nå er det jo for sent å få den legetimen ugjort..  Det er totalt uaktuelt for henne selv å gå med på terapi/ samtale med utenforstående og hun er ganske stri. Må i så fall bli gjort med tvang, og det ønsker jeg jo ikke. Men jeg må få henne til å åpne seg for noen, på et eller annet vis.  

Anonymkode: 42b8e...45b

Er det noen på skolen hennes hun la  gå til da? Jevnlig samtaler.

 

For er dust av en lege. 

[Anonym bruker]

Jeg ville nok tatt ett steg tilbake og sett på forholdet mellom din mann og henne, og også mellom deg og han. Derom begge deler en godt innenfor "normalen" er det kanskje ikke derfra det stammer, men at hun mistet faren er nok fortsatt sårt.

Jeg var til dels din datter da jeg var tenåring, kanskje ikke fullt så utagerende, men jeg hadde et dårlig forhold til min stefar og forholdet mellom han og mamma var heller ikke bra. Jeg hadde normalt samvær med faren min og ville egentlig flytte dit, men moren min "truet" da med å flytte fra meg tilbake til hjemplassen sin. Hun har fullstendig fortrengt dette i etterkant, som det meste dumme hun har gjort. Jeg søkte meg bort på videregående og flyttet ut før jeg fylte 16, og flyttet bare så vidt hjemom et par ganger etter det (er nå over 40). Jeg er veldig glad i mammaen min, men stoler ikke på dømmekraften hennes, hun har tatt for mange dårlige valg oppigjennom. Det er ikke henne jeg ber om råd om noe som helst, eller betror meg til.

Anonymkode: 9fa45...f16

[Anonym bruker]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ville nok tatt ett steg tilbake og sett på forholdet mellom din mann og henne, og også mellom deg og han. Derom begge deler en godt innenfor "normalen" er det kanskje ikke derfra det stammer, men at hun mistet faren er nok fortsatt sårt.

Jeg var til dels din datter da jeg var tenåring, kanskje ikke fullt så utagerende, men jeg hadde et dårlig forhold til min stefar og forholdet mellom han og mamma var heller ikke bra. Jeg hadde normalt samvær med faren min og ville egentlig flytte dit, men moren min "truet" da med å flytte fra meg tilbake til hjemplassen sin. Hun har fullstendig fortrengt dette i etterkant, som det meste dumme hun har gjort. Jeg søkte meg bort på videregående og flyttet ut før jeg fylte 16, og flyttet bare så vidt hjemom et par ganger etter det (er nå over 40). Jeg er veldig glad i mammaen min, men stoler ikke på dømmekraften hennes, hun har tatt for mange dårlige valg oppigjennom. Det er ikke henne jeg ber om råd om noe som helst, eller betror meg til.

Anonymkode: 9fa45...f16

Huff. Det hørtes jo helt forferdelig ut. Men hadde du et greit nok forhold til din stefar i det heletatt? Det jeg tenker som positivt er at hun gjerne er med han hvis det er noe gøy, f.eks da han skulle på tur en helg (jobbsammenheng), spurte hun om å få være med så de reiste og bodde på hotell bare de to. Og en gang i uka er hun et par-tre timer på jobb med han så hun får tjene litt penger selv (i tillegg til at hun får ca 1000 kr/ mnd utenom, som hun egentlig kunne klart seg med). Dette var et tiltak vi gjorde for at hun skulle komme seg mer ut og få mer tid med han, samtidig som hun lærer seg arbeidsmoral tidlig. Jeg ville tenkt at hun ville unngått han for en hver pris dersom forholdet deres var såpass skadet? 😕

Anonymkode: 42b8e...45b

[Anonym bruker]

På ‎19‎.‎11‎.‎2018 den 13.18, Anonym bruker skrev:

Jeg ville holdt muligheten åpen for at hun kan ha et vanskeligere utgangspunkt enn dine andre barn, både hva gjelder arv og miljø. En vanskelig atferd kan være genetisk betinget. Du forteller at hun har enn annen får enn de andre, og at han var psykisk syk og døde da hun var to år. I tillegg er belastninger i de første par leveårene noe som påvirker barns utvikling ekstra sterkt. Til dette kommer at det kan være vanskelig å vokse opp med en stefar. Vis henne tålmodighet, og ikke sammenlikn henne med de andre barna dine. Det kan være at hennes forutsetninger er helt annerledes. 

Anonymkode: 5c53e...468

Jeg tenkte noe av det samme da jeg leste hovedinnlegget. 

Det finnes ellers tilbud om familiesamtaler uten henvisning mange steder. Undersøk om din kommune har dette.

Anonymkode: 9b6bf...c33

[Anonym bruker]

Har ikke lest hele tråden, men det kunne vært min datter du skriver om. Kjenner meg igjen i alt inkludert biten med at hun alltid har vært mer utfordrende. Far mener jeg er for snill, her er det biologisk far som vi bor med som er den autoritære. Jeg derimot har opplevd at det er bedre å ta det onde med det gode

Ikke dermed sagt at du skal gi henne alt hun vil ha....

Min datter er 15, og desidert den vanskeligste av fire barn. Eldste som er voksen hadde også issues i den alderen, men ikke på samme nivå. Skulle ha ditt og datt, hatet meg, vi var dumme osv. Hun er nå min beste venn... hun sier det selv, jeg hatet dere, nå elsker jeg dere

Jeg har tro på at det samme skjer med både min og din datter. Bare vær en trygg og forutsigbar voksen. Gi tid og rom for henne. Å isolere seg på rommet er helt normalt og ikke i seg selv grunn til bekymring.

Husk at hjernen deres er under «omprogrammering».

Anonymkode: 50bdb...c1b

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenkte noe av det samme da jeg leste hovedinnlegget. 

Det finnes ellers tilbud om familiesamtaler uten henvisning mange steder. Undersøk om din kommune har dette.

Anonymkode: 9b6bf...c33

Takk for svar. Ja vi er heldige å ha dette i vår kommune også, snakket i dag med kommunepsykologen og skal ha samtale sammen med mannen (uten datter i første omgang) neste uke. Så prøve å finne en måte å motivere datteren til å delta ❤️

Anonymkode: 42b8e...45b

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har ikke lest hele tråden, men det kunne vært min datter du skriver om. Kjenner meg igjen i alt inkludert biten med at hun alltid har vært mer utfordrende. Far mener jeg er for snill, her er det biologisk far som vi bor med som er den autoritære. Jeg derimot har opplevd at det er bedre å ta det onde med det gode

Ikke dermed sagt at du skal gi henne alt hun vil ha....

Min datter er 15, og desidert den vanskeligste av fire barn. Eldste som er voksen hadde også issues i den alderen, men ikke på samme nivå. Skulle ha ditt og datt, hatet meg, vi var dumme osv. Hun er nå min beste venn... hun sier det selv, jeg hatet dere, nå elsker jeg dere

Jeg har tro på at det samme skjer med både min og din datter. Bare vær en trygg og forutsigbar voksen. Gi tid og rom for henne. Å isolere seg på rommet er helt normalt og ikke i seg selv grunn til bekymring.

Husk at hjernen deres er under «omprogrammering».

Anonymkode: 50bdb...c1b

Åh så utrolig godt å høre. Ja jeg har og blitt mye mildere de siste årene, hatt mye dårlig samvittighet pga stress hun har vært utsatt for, selv om jeg ikke kan noe for mye av det som har skjedd og prøvd så godt som mulig å være sterk og beskytte. Hun er jo kjempeflink på skolen og aldri hatt konflikter med andre voksne, litt i forhold til venner pga at hun kan bli litt kontrollerende/ sterk personlighet.. Men småsøskene har fått gjennomgå og blitt tråkket på (mye sjalusi), og ikke minst jeg, som hun mener favoriserer de andre (fordi jeg reagerer sterkt på at hun snakker så stygt og nedsettende til de). Hvis hun får en hundrelapp og de får 50, er hun sur for at ikke hun fikk alt og de ingenting liksom, det henger ikke på greip. Siste året har hun tatt mer avstand og forteller jevnlig at hun ikke er en del av familien, og er omtrent ikke til å snakke med uten at det er noe hun vil oppnå. Kan ikke ha normale samtaler om hva en har gjort i dag, hva en skal finne på til helga osv. Det er som en bare må overleve fra dag til dag, veldig utmattende. Det verste er om hun skulle ende opp på hybel i storbyen om 1,5 år og jeg er usikker på hva hun kan være i stand til. Vi kjenner ingen som bor der som hun evt kan bo hos..Tror jo og håper hun har fornuften med seg, men det har man ingen garanti for. Håper virkelig det ender godt her og..

Anonymkode: 42b8e...45b

[Anonym bruker]

terapi og psykolog høres ut som sykeliggjøring av en normaltilstand kalt puberteten. Hun løsriver seg fra deg, hun hater deg og venner erviktigere enn alt. Og sånn skal det nok være.. 

prøv å nå henne på andre måter enn konfrontasjon. 

Skryt masse av henne si at andre synes godt om henne. Skriv melding til henne på SMS, prøv å lage situasjoner hvor dere er alene, eller der dere to kan være en «allianse» mot resten av familien, skap samhørighet. 

Og aksepter at du nå er en bæsj, og det kommer du til  å være noen år fremover. 

Anonymkode: 19cf3...991

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

terapi og psykolog høres ut som sykeliggjøring av en normaltilstand kalt puberteten. Hun løsriver seg fra deg, hun hater deg og venner erviktigere enn alt. Og sånn skal det nok være.. 

prøv å nå henne på andre måter enn konfrontasjon. 

Skryt masse av henne si at andre synes godt om henne. Skriv melding til henne på SMS, prøv å lage situasjoner hvor dere er alene, eller der dere to kan være en «allianse» mot resten av familien, skap samhørighet. 

Og aksepter at du nå er en bæsj, og det kommer du til  å være noen år fremover. 

Anonymkode: 19cf3...991

Takk for svar. Jeg håper det er så "enkelt". Sier daglig at jeg er glad i henne og stolt av alt hun får til. Skryter av henne (sikkert mer enn jeg gjør av de andre søsknene) og prøver å få hun litt "opp". Har ikke fått respons på det jeg sier, på flere år.. Sist jeg sendte en koselig snap fikk jeg til svar at hun kom til å blokkere meg hvis jeg ikke kuttet ut..

Tilrettelegger for at hun skal ha venner på besøk (jeg har innredet en liten stue som hun kan bruke så det skal være lettere å være flere på besøk siden hun har litt lite rom), men har ikke så ofte besøk..sitter mye alene.. Jeg kjører henne hit og dit hvis hun skal treffe noen (jeg blir bare glad hvis hun har noen å være med, hun har oppgjennom tiden skiftet en del på vennskap til tross for at hun er blitt sett på som populær utad)... Jeg har lurt på om hun kan bli for kontrollerende mot de næreste og skyve de fra seg..

En kveld jeg var sammen med henne alene på veg hjem fra en tilstelning og det var fin stemning, så nyttet jeg sjansen til å ta opp det såre. Spurte henne om det hun sier, at hun hater meg og ønsker meg død, om det er sånt hun sier når hun er sint. Det som er rart er at hun sier det uten noen klar sammenheng, bare for å stikke meg, ellers hadde jeg jo skjønt at det ble sagt i affeksjon. Jeg forklarte hvordan jeg føler det, og at det beste er å rydde opp i slike situasjoner etter hvert så vi kan gå videre. Da svarte hun at hun sier det bare fordi det er akkurat det hun mener, og hadde ingen forklaring. Bare kaldt og kynisk, at det er to personer hun virkelig hater, og det var meg og søsteren hennes. Det var ikke noe å gjøre med det. Eneste løsningen var at hun skulle få flytte for seg selv så vi slapp å omgåes mer. Jeg var helt rolig og sa at det var trist å høre for meg som er så ufattelig glad i henne, og ikke vet hva mer jeg kan gjøre for at hun skal føle seg bra. Nei det er ingenting du kan gjøre, annet enn å la meg flytte fikk jeg til svar. 

Det er så ulevelig vondt å gå sånn. Det er minimalt med utagerende konflikter, men hele tiden en mørk undertone i samspillet med oss i familien. 

Anonymkode: 42b8e...45b

[Nyttårs barn]

Jeg synes ikke dette høres helt vanlig ut jeg altså. De fleste tenåringer slamrer og er sinte, men de legger vel ikke sin nærmeste familie for hat?

Jeg tror at hun på et eller annet kanskje ubevisst plan klandrer deg og søsknene for at hun har mistet faren sin. Og når du sier at hun er kjempeflink på skolen, så tenker jeg at dette kanskje er en fasade og at det koster henne mye energi. Så tar hun ut frustrasjonene på dere nærmeste.

[Nyttårs barn]

5 minutter siden, Nyttårs barn skrev:

Jeg synes ikke dette høres helt vanlig ut jeg altså. De fleste tenåringer slamrer og er sinte, men de legger vel ikke sin nærmeste familie for hat?

Jeg tror at hun på et eller annet kanskje ubevisst plan klandrer deg og søsknene for at hun har mistet faren sin. Og når du sier at hun er kjempeflink på skolen, så tenker jeg at dette kanskje er en fasade og at det koster henne mye energi. Så tar hun ut frustrasjonene på dere nærmeste.

Ville fått en dialog med helsesøster ev psykolog. Jeg tenker at hun kan slite med traumer eller depresjon kanskje vet hun det ikke engang selv. 

[Anonym bruker]

8 timer siden, Nyttårs barn skrev:

Ville fått en dialog med helsesøster ev psykolog. Jeg tenker at hun kan slite med traumer eller depresjon kanskje vet hun det ikke engang selv. 

Dette er å sykliggjøre et ellers mest sannsynlig friskt barn. Møter utallige tenåringer i min jobb og i mine ører hører dette mer ut som en tenåring med sterk personlighet og noe kort lunte. Hun vil nok roe seg ned årene å finne seg selv etterhvert. 

Anonymkode: c2761...c08

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette er å sykliggjøre et ellers mest sannsynlig friskt barn. Møter utallige tenåringer i min jobb og i mine ører hører dette mer ut som en tenåring med sterk personlighet og noe kort lunte. Hun vil nok roe seg ned årene å finne seg selv etterhvert. 

Anonymkode: c2761...c08

Takk så godt å høre. ❤️

Anonymkode: 42b8e...45b

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Jeg håper det er så "enkelt". Sier daglig at jeg er glad i henne og stolt av alt hun får til. Skryter av henne (sikkert mer enn jeg gjør av de andre søsknene) og prøver å få hun litt "opp". Har ikke fått respons på det jeg sier, på flere år.. Sist jeg sendte en koselig snap fikk jeg til svar at hun kom til å blokkere meg hvis jeg ikke kuttet ut..

Tilrettelegger for at hun skal ha venner på besøk (jeg har innredet en liten stue som hun kan bruke så det skal være lettere å være flere på besøk siden hun har litt lite rom), men har ikke så ofte besøk..sitter mye alene.. Jeg kjører henne hit og dit hvis hun skal treffe noen (jeg blir bare glad hvis hun har noen å være med, hun har oppgjennom tiden skiftet en del på vennskap til tross for at hun er blitt sett på som populær utad)... Jeg har lurt på om hun kan bli for kontrollerende mot de næreste og skyve de fra seg..

En kveld jeg var sammen med henne alene på veg hjem fra en tilstelning og det var fin stemning, så nyttet jeg sjansen til å ta opp det såre. Spurte henne om det hun sier, at hun hater meg og ønsker meg død, om det er sånt hun sier når hun er sint. Det som er rart er at hun sier det uten noen klar sammenheng, bare for å stikke meg, ellers hadde jeg jo skjønt at det ble sagt i affeksjon. Jeg forklarte hvordan jeg føler det, og at det beste er å rydde opp i slike situasjoner etter hvert så vi kan gå videre. Da svarte hun at hun sier det bare fordi det er akkurat det hun mener, og hadde ingen forklaring. Bare kaldt og kynisk, at det er to personer hun virkelig hater, og det var meg og søsteren hennes. Det var ikke noe å gjøre med det. Eneste løsningen var at hun skulle få flytte for seg selv så vi slapp å omgåes mer. Jeg var helt rolig og sa at det var trist å høre for meg som er så ufattelig glad i henne, og ikke vet hva mer jeg kan gjøre for at hun skal føle seg bra. Nei det er ingenting du kan gjøre, annet enn å la meg flytte fikk jeg til svar. 

Det er så ulevelig vondt å gå sånn. Det er minimalt med utagerende konflikter, men hele tiden en mørk undertone i samspillet med oss i familien. 

Anonymkode: 42b8e...45b

Høres ikke normalt ut. Det er vanskelig å vite hva som er årsaken. Har du gjort noe - nå eller tidligere i oppveksten - som kan ha fått henne til å kjenne et sånt sinne mot deg? Har du vist henne kjærlighet opp gjennom? Hvis ikke det er der det ligger, tenker jeg at det er sannsynlig at årsaken kan være psykisk lidelse eller personlighetspatologi. Jeg skal ikke utelukke at hun uttrykker seg ekstra sterkt i denne fasen av livet, og at dette kan endre seg over tid, men jeg synes ikke dette høres ut som vanlig tenåringsopprør. Det jeg synes er spesielt bekymringsfullt, er hvis hun uttrykker seg på den måten i en situasjon der dere snakker rolig sammen, og det ikke er noen opphetet konflikt. At det kan gå en kule varmt med barn og tenåringer, er noe litt annet.

Anonymkode: 5c53e...468