Er det noen her som har en bf som har flyttet langt bort?

[Anonym bruker]

Hvordan takler deres barn det?

Her har bf flyttet ut av landet og barna sliter fortsatt 3 år etter.. de er 10-14 år.. han har fått seg ny familie i utlandet og ser bare sine første barn noen ganger i året... mine får oppfølging og samtaleterapi men likevel sliter de veldig med å føle seg uviktige, uønskede og uelsket av far.. 

Føler jeg gir og gir de all min tid og oppmerksomhet men det blir aldri nok... De trenger så ekstremt mye bekreftelse fra meg at det sliter meg ut! 

Er det noen andre som har erfaringer eller tips og råd til hvordan styrke barna? 

Far er det ingen vits å prate med. Han synes alt dette bare er tull og at barna våre må akseptere at han har fått ny familie og at det er helt normalt.

Anonymkode: c8709...148

[Anonym bruker]

Ja. Far flyttet til Amerika for 7 år siden. Ingen kontakt. Går helt fint nå, ungene bryr seg ikke lenger. De var lei seg i begynnelsen, det fikk gradvis over.

Anonymkode: 67ab6...5d3

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja. Far flyttet til Amerika for 7 år siden. Ingen kontakt. Går helt fint nå, ungene bryr seg ikke lenger. De var lei seg i begynnelsen, det fikk gradvis over.

Anonymkode: 67ab6...5d3

Jeg tror kanskje de hadde hatt det lettere om det ikke var noen kontakt.. Men her veksler det mellom daglig og ukentlig kontakt over messenger og Skype.. 

Han lover dem gull og grønne skoger, men lite skjer.. og så er han suuuperpappa i de ukene han har dem i året og setter dem opp i mot meg og forteller hvor slem jeg er som krever bidrag... lover dem ting for så å si at det må jeg betale fordi han betaler bidrag.

Han skaper generelt veldig mye frustrasjon og sorg i barna.. 

Anonymkode: c8709...148

[Anonym bruker]

Er 3 år siden han flyttet 2000 km unna. Barnas hverdag fungerer nå uten ham, men når han dukker opp/de skal dit rippes det opp igjen. De sliter med det faktum at han har valgt dem fra, men i hverdagen er det ikke noe man merker så mye til lengre. De har resignert litt nå. Han oppfører seg så jeg mistenker at han tror barna flytter til ham når de blir 12 år, (han understreker alltid for dem at da kan de bestemme selv hvor de vil bo). Jeg tror han tar grundig feil. 

Anonymkode: 0fe37...c05

[Anonym bruker]

På 18.11.2018 den 17.59, Anonym bruker skrev:

Er 3 år siden han flyttet 2000 km unna. Barnas hverdag fungerer nå uten ham, men når han dukker opp/de skal dit rippes det opp igjen. De sliter med det faktum at han har valgt dem fra, men i hverdagen er det ikke noe man merker så mye til lengre. De har resignert litt nå. Han oppfører seg så jeg mistenker at han tror barna flytter til ham når de blir 12 år, (han understreker alltid for dem at da kan de bestemme selv hvor de vil bo). Jeg tror han tar grundig feil. 

Anonymkode: 0fe37...c05

Takk for svar! 

Er vel litt det samme som skjer her også. Her er to av de over 12 og har prøvd seg på å ville flytte til utlandet til far. Men jeg tør ikke fordi far ikke er skikket psykisk eller fysisk så da hadde det blitt stemor som oppdro dem så da kan de like gjerne bo hjemme hos meg. Og de ser jo egentlig at de har det best her, de bare savner far sånn og føler seg uelsket fordi han valgte å flytte..

HI

Anonymkode: c8709...148

[Anonym bruker]

Faren til sønnen min flyttet til utlandet i juni. Så sønnen min på 12 har ikke sett han siden da.

Her syns jeg det er vanskelig å vite hvordan det egentlig går. Han sier selv at det ikke er noe problem at pappa flyttet, og at alt går helt fint. Men så er han ikke den som snakker så mye om følelser.

Faren ser ikke problemet med at han har flyttet bort, og bruker blant annet som argument at sønnen vår ikke kom til han alle gangene han skulle allikevel. Like før faren dro, hadde ikke sønnen lyst til å dra dit, selv om faren sa at det bare var å komme når han ønsket (han bodde 5 min unna oss, og hadde sønnen i utgangspunktet annenhver helg). 

Så jeg vet ikke hva sønnen egentlig føler i forhold til at faren har flyttet. Faren har sagt at de skal dra på ferie sammen til sommeren, men jeg har sagt til sønnen at han ikke må forvente det, for jeg er slettes ikke sikker på om det blir noe av. 

Jeg føler vel at jeg må erstatte den manglende oppmerksomheten fra faren, noe som kan være vanskelig. 

Det er interessant å lese denne tråden, og hvordan deres unger føler det, for jeg tenker mye på hvordan han kan ha det innerst inne pga faren. 

Anonymkode: 07356...089

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Faren til sønnen min flyttet til utlandet i juni. Så sønnen min på 12 har ikke sett han siden da.

Her syns jeg det er vanskelig å vite hvordan det egentlig går. Han sier selv at det ikke er noe problem at pappa flyttet, og at alt går helt fint. Men så er han ikke den som snakker så mye om følelser.

Faren ser ikke problemet med at han har flyttet bort, og bruker blant annet som argument at sønnen vår ikke kom til han alle gangene han skulle allikevel. Like før faren dro, hadde ikke sønnen lyst til å dra dit, selv om faren sa at det bare var å komme når han ønsket (han bodde 5 min unna oss, og hadde sønnen i utgangspunktet annenhver helg). 

Så jeg vet ikke hva sønnen egentlig føler i forhold til at faren har flyttet. Faren har sagt at de skal dra på ferie sammen til sommeren, men jeg har sagt til sønnen at han ikke må forvente det, for jeg er slettes ikke sikker på om det blir noe av. 

Jeg føler vel at jeg må erstatte den manglende oppmerksomheten fra faren, noe som kan være vanskelig. 

Det er interessant å lese denne tråden, og hvordan deres unger føler det, for jeg tenker mye på hvordan han kan ha det innerst inne pga faren. 

Anonymkode: 07356...089

Uff, han straffer jo rett og slett sønnen sin for at han ikke kom så mye som faren ville. Så når han ikke ville komme så kan han bare ha det så godt....for en umoden og egoistisk pappa

Anonymkode: a1e3f...577

[Anonym bruker]

På 20.11.2018 den 20.46, Anonym bruker skrev:

Faren til sønnen min flyttet til utlandet i juni. Så sønnen min på 12 har ikke sett han siden da.

Her syns jeg det er vanskelig å vite hvordan det egentlig går. Han sier selv at det ikke er noe problem at pappa flyttet, og at alt går helt fint. Men så er han ikke den som snakker så mye om følelser.

Faren ser ikke problemet med at han har flyttet bort, og bruker blant annet som argument at sønnen vår ikke kom til han alle gangene han skulle allikevel. Like før faren dro, hadde ikke sønnen lyst til å dra dit, selv om faren sa at det bare var å komme når han ønsket (han bodde 5 min unna oss, og hadde sønnen i utgangspunktet annenhver helg). 

Så jeg vet ikke hva sønnen egentlig føler i forhold til at faren har flyttet. Faren har sagt at de skal dra på ferie sammen til sommeren, men jeg har sagt til sønnen at han ikke må forvente det, for jeg er slettes ikke sikker på om det blir noe av. 

Jeg føler vel at jeg må erstatte den manglende oppmerksomheten fra faren, noe som kan være vanskelig. 

Det er interessant å lese denne tråden, og hvordan deres unger føler det, for jeg tenker mye på hvordan han kan ha det innerst inne pga faren. 

Anonymkode: 07356...089

Har sønnen din noe kontakt med faren over tlf/skype/Messenger?

Her tror jeg barna mine ville hatt det bedre om de rett og slett ikke hadde så mye kontakt med far.. fordi far forskjellsbehandler og favoriserer. "Heldigvis" er det hver sin periode å være inne i varmen.. men det er alltid den som ikke kritiserer ham som får mest oppmerksomhet og som han tar kontakt med/vil snakke med. Og det er sårt for en 12åring når h*n ringer far og far ikke tar tlf, når søskenet på 10 ringer rett etterpå så tar far tlf og vil snakke.. Da blir det en veldig tydelig avvisning i den handlingen til far!

HI

Anonymkode: c8709...148

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har sønnen din noe kontakt med faren over tlf/skype/Messenger?

Her tror jeg barna mine ville hatt det bedre om de rett og slett ikke hadde så mye kontakt med far.. fordi far forskjellsbehandler og favoriserer. "Heldigvis" er det hver sin periode å være inne i varmen.. men det er alltid den som ikke kritiserer ham som får mest oppmerksomhet og som han tar kontakt med/vil snakke med. Og det er sårt for en 12åring når h*n ringer far og far ikke tar tlf, når søskenet på 10 ringer rett etterpå så tar far tlf og vil snakke.. Da blir det en veldig tydelig avvisning i den handlingen til far!

HI

Anonymkode: c8709...148

De snakker ikke så ofte. Maks en gang i mnd. Og sønnen min ringer aldri faren, så de snakker når faren ringer. Da han ikke snakket med faren på 2 mnd i sommer, kommenterte han at han glemte faren litt. 

Jeg vet ikke om sønnen min føler på forskjellsbehandling, men faren har fått en kone og tre barn som sønnen min aldri har truffet. Han har snakket med søsknene én gang (eldste lillesøster er 8 år). Hovedgrunnen til at faren flyttet til utlandet var for å være sammen med kona og barna deres. Så jeg tror det med søsknene er et litt sårt punkt for han. Det som kanskje også er sårt for han er at datteren min som har en annen far har en fantastisk far. Faren hennes ringer henne minimum én gang om dagen og gjerne oftere. Dermed blir det jo forskjellen veldig synlig når hans far ringer maks en gang i mnd. Men sønnen min er jo veldig glad i faren sin og til tider altfor forståelsesfull og unnskylder faren... Det hender faren til dattera ringer til sønnen min også og snakker litt med han i samme slengen. 

Men det som jeg syns er vanskelig er at han ikke snakker mye om følelser og sier at alt er helt fint uansett. Jeg vil jo ikke skape problemer som ikke er der, men samtidig lurer jeg jo på om alt virkelig er helt fint. 

Faren til barna dine er jo direkte slem! Å avvise sine egne barn er kjempestygt! Men det er vanskelig når man ikke kan styre hva andre gjør. Hvis det påvirker dere veldig i hverdagen, så kanskje det hadde gått an å prøve med en «pause» fra pappa? 

Anonymkode: 07356...089

[Anonym bruker]

På ‎20‎.‎11‎.‎2018 den 20.50, Anonym bruker skrev:

Uff, han straffer jo rett og slett sønnen sin for at han ikke kom så mye som faren ville. Så når han ikke ville komme så kan han bare ha det så godt....for en umoden og egoistisk pappa

Anonymkode: a1e3f...577

Her er det litt annerledes ettersom far til min sønn på 13 år bor bare 20 minutter fra oss, men min sønn har nektet å dra til sin far nå i 9 måneder ettersom faren blir veldig sint og er så uforutsigbar. Jeg har prøvd å få far og sønn til å møtes på familievernkontoret og snakke om de tingene som er vanskelige (jeg har også vært med), men faren ble rasende på familievernkontoret og far ble bedt om å gå av rådgiveren. I etterkant har far kastet alle tingene vår sønn har hos han og kvittet seg med katten som sønnen vår fikk i gave av farmor når han var syv, men fordelen er at faren nå ikke gidder å presse sønnen vår mer og han er nå fast hos meg og styrer all kontakt med faren som han selv vil. 

Anonymkode: f7a80...1c5

[Anonym bruker]

Jenta mi på 7 år sin far flyttet til USA og har fått ny familie. Han er på FaceTime minst annenhver dag med ho. Hhan kommer hit et par ganger i året, som regel en gang med den nye familien og ellers uten. 

 

Ho er på besøk stort sett hele sommerferien, annenhver jul og ellers litt i feriene. Får ta ekstra lang ferie feks høstferie og får skolearbeid å gjøre fra skolen.

 

fungerer veldig fint og vi samarbeider godt. Jeg tar fly over med henne i korte ferier og blir der borte, Evt reiser jeg hjem etter en uke og far følger ho hjem igjen. Stemor er fantastisk og ofte på Skype med henne. 

 

Ser ingen problem i at de har kontakt når far er aktiv, selv om han bor langt borte.

Anonymkode: 5edf3...d4c