Anonym bruker Skrevet 15. november 2018 #1 Skrevet 15. november 2018 Er det normalt? Jeg dissosierer meg ofte fra virkeligheten, men er allikevel "tilstede", men hjernen er i en slags ventemodus, det føles som jeg har et slags slør over sinnet. Jeg står på vent, fortsatt i 2013. Det er merkelig, for jeg man føle meg tilstede ofte, men er det likevel ikke 100% kan det se ut til i ettertid, for jeg opplever noen ganger å "våkne opp", og lette på sløret. Og selv om jeg målte høyden i sommer, og veide ungene fordi vi måtte ha redningsvester, så ser jeg plutselig: "Oi! Så store de har blitt. Plutselig?". Jeg ble mamma i 2013, og eldste barnet er snart skolebarn. Jeg føler den tiden bare er borte, jeg kan ha vært i en slags kronisk ammetåke, men en eller annen tåke er det i allefall. Plutselig får jeg de opplevelsene der jeg ser at barna plutselig har blitt store! Og jeg får nærmest en uvirkelighetsfølelse og lurer på hvem de er. Hvem jeg er. Så går det over og jeg faller inn i normale tanker og gjøremål igjen. Jeg er egentlig tilstede, som i at jeg snakker med ungene, leker med dem, er med dem, trøster dem, tuller med dem og drar steder med dem. Men det er en eller annen tåke over meg likevel, jeg er litt fjern og glemmer ting. Sliten kanskje. Men er det normalt? Er det flere som opplever det samme som meg? Anonymkode: 9e0d0...861
Anonym bruker Skrevet 15. november 2018 #2 Skrevet 15. november 2018 Høres ut som om du distanserer deg fra livet ditt. Anonymkode: c38a4...7ce
Anonym bruker Skrevet 15. november 2018 #3 Skrevet 15. november 2018 4 minutter siden, Anonym bruker skrev: Høres ut som om du distanserer deg fra livet ditt. Anonymkode: c38a4...7ce Jeg gjør nok det, kanskje fordi jeg sliter i livet og ikke er fornøyd. Alt handler om å holde hodet over vannet og gjøre det beste ut av det for ungene sin skyld. Men det er litt trist, jeg er egentlig ganske redd for at jeg når ungene er store følte at jeg var et annet sted i oppveksten deres. Anonymkode: 9e0d0...861
Anonym bruker Skrevet 15. november 2018 #4 Skrevet 15. november 2018 Litt sånn føler jeg det og. Føler at årene går og jeg er i en litt apatisk tåke. Lurer på om jeg er i en liten depresjon 🙁 Anonymkode: 0262d...789
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå