Krangel og klump magen-syklusen

[Anonym bruker]

Hei kloke mennesker. Jeg trenger gjennomtenkte og gode råd. Min samboer og jeg har tre barn mellom 0-8 år. Vi har set siste året havnet i et elendig krangle-mønster mellom oss som sliter oss begge helt ut, vi VIL ikke krangle men det skjer igjen og igjen. Og emnet er: grenser for barna. Jeg på min side syns det er vondt om dagene bare skal inneholde kjeft. Ikke gjør det, slutt med det, nei nei nei, oppfør deg, ta en beskjed osv. Jeg får klump i magen av mye nagging og føler meg som et utyske av en mor når den stilen får råde. Jeg liker nok bedre litt løsere tøyler, latter, takhøyde og har dertil større toleransegrense for bråk og ståk. Min kjæreste (for det er jo det han er!), får spader av barn som løper inne, som ikke lyer, spiser pent med bestikk og manerer, søskenkrangel orker han ikke. Vi har for lite hus, ingen steder å trekke seg vekk hverken for små eller store. Dette er sårt for oss begge og river åpenbart såpass i følelsesregisteret vårt at vi atter og atter havner i krangel om dette, selv om vi kvelden før har flettet hender og lovet hverandre krangeldød. Hjelp! Jeg ønsker å komme ham i møte og jeg vet han vil det samme. Barna er barn og klarer seg sosialt og normmessig fint i barnehage og på skolen. Jeg er ikke en sånn helt grenseløs kjerring som digger at barna overstyrer alt og løper meg ned. Jeg bare får altså dødsvondt innvendig om det heller for mye i kun negasjon. Hvordan kan vi løse dette? Løsning er det vi er ute etter, ikke skilsmisse eller isfront.

Anonymkode: f1200...752

[Anonym bruker]

Vi kranglet om noe liknende, så vi syns det gikk for langt til slutt på grensen til å gå ifra hverandre. Så vi prøvde noe som høres veldig teit ut men fungerte for oss. 

 I en uke lot vi vær med å si noe ang det vi kranglet om men sendte kunn Mail til hverandre. Utenom mailene klarte vi å endelig snakke ordentlig og glemme temaet litt. Vi sa oss enige at mailene skulle være høflige.

Etter den uka så satte vi oss ned og for en gangs skyld ga vi litt etter for det den andre parten sa. Litt etter litt er vi enige om det meste. Ikke alt men vi kjefter ikke lenger på hverandre ang det.

Anonymkode: 5cff2...53d

[Stinepetrine]

Mange har det sånn. Selv har jeg opplevd den klumpen i magen mange ganger og liker som deg at det er en positiv stemning som råder. Når det er sakt har jeg måttet ta meg sammen og støtte mannen i flere situasjoner enn jeg har syntes vært behagelig. Dvs. Grenser for bor skikk, løping og herjing inne, det å ta imot beskjeder osv. Vi som foreldre vet jo begge at dette er oppførsel vi ønsker av ungene, og at ungene har best av å lære sånt hjemme. Regler og rammer gir også en trygghet for ungene, da særlig visst de opplever foreldrene som enige og samkjørte. Mor må ofte bli litt flinkere til å tåle å være litt uvenn med ungene sine. Det går over. Kanskje får dere noen litt tøffe uker og mnd, men så lander det forhåpentligvis og ungene venner seg til et nytt mønster, litt strengere regler og kanskje aller best. To foreldre som er gladere og ikke krangler