Når går sorgen over?

[Anonym bruker]

Min farmor døde sommeren 2017, så det er straks 1,5 år siden. Fremdeles tenker jeg på henne nesten daglig og gråter ofte. Tårene kan begynne å renne uten forvarsel.

Igår satt jeg hjemme og plutselig kjente jeg lukten av huset hennes. Det var nok bare innbilning, men det føltes ut som hun var «innom» en tur og tårene rant.

Når blir det lettere? Hun var gammel og syk, men verden raste når jeg fikk beskjeden. Jeg var så knyttet til henne og er fremdeles så sint på meg selv for at jeg ikke besøkte henne oftere den siste tiden. Jeg fikk også beskjed kvelden før at vi måtte komme dagen etter for det var ikke lenge igjen og jeg vurderte å reise for å være sammen henne den natten, men jeg lot være  Jeg våknet den natten kl. 01.50 og vekket mannen min og sa at nå dør hun. Kl. 0155 døde hun 😭 På likvaken samme morgen satt jeg bare å holdt henne i hånden og strøk henne i håret. Kysset hun fikk på kommet da vi gikk var det tyngste jeg har gjort noen gang!

Anonymkode: cb875...8a9

[Gjest Marihønne]

Vanskelig å si når sorg går over.. tror aldri sorg går helt over, men blir mildere over tid. Folk reagerer på sorg så forskjellig og sørgeperioden er så ulik fra person til person. Skjønner at det er vanskelig og håper det blir bedre etterhvert ❤️ 

[Anonym bruker]

Det går nok ikke over sån sett at du glemmer det helt, men du lærer å leve med det og andre ting blir viktigere i livet. Det er nok som at mobbing, krigstraumer og andre vonde ting alltid vil være en del av bakgrunnen din, men de trenger ikke være i fokus hele tiden.

Etter hvert vil minnet om at hun døde bli mindre viktig enn minnet om alt det fine dere hadde sammen.

Anonymkode: f11de...c05

[Anonym bruker]

Oi. Har nesten samme historie. 

Min farmor døde for 1 1/2 år siden. Jeg fikk ikke besøkt henne den siste tiden da jeg bor på en annen kant av landet. Hun spurte om jeg ikke kunne komme, men jeg var forhindret pga forskjellige årsaker. Jeg måtte ta et valg som innebar at jeg ikke kunne reise og at jeg sannsynligvis ikke ville rekke å besøke henne mer. Jeg bestemte meg for å ikke angre på dette valget da det var til det beste for min egen familie (mann og barn) der og da. Men jeg angrer. Og herregud som jeg angrer! På at jeg ikke bare reiste i vei.. Jeg har vært så utrolig lei meg og sint på meg selv. Men jeg får ikke gjort noe med det nå. Min farmor døde nesten på samme klokkeslett også faktisk. Jeg våknet ca 10 minutter før den natten og tenkte at jeg ikke turte å sjekke telefon for da viste jeg at neste gang jeg ser på den så er det noen som har prøvd å kontakte meg med beskjeden om at hun var død. Jeg bare følte det på meg. Og jeg hadde dessverre rett.

Jeg får fremdeles en klump i halsen når jeg tenker på henne. Klarer ikke se på bilder enda, snakker ikke så mye om henne høyt, men tenker mye på henne. De første månedene tenkte jeg på henne hver eneste dag. Jeg fant en film fra en gammel bursdagsfeiring her en dag og skvatt da jeg plutselig hørte stemmen hennes. Det gjør meg enda veldig trist at hun er borte, at mine barn ikke skal bli kjent med henne og at vi aldri skal besøke henne mer. Hun som alltid har vært der... 

Sorgen kommer aldri til å gå over. Men den blir lettere å bære med seg med tiden. Jeg mistet min oldemor for 13 år siden. Jeg var på besøk hos henne omtrent hver eneste dag i hele min barndom og hun var en utrolig viktig person i mitt liv. Det var ufattelig vondt da hun døde og den tunge sorgen satt lenge i. Men i dag gråter jeg ikke lenger av savnet. Jeg smiler og ler når jeg forteller om henne til mine barn, tenker på gode ord hun sa til meg, morsomheter hun alltid kom med.. og så kjenner jeg et stikk i hjertet når jeg ser bilde av henne. Jeg prøver å la henne bli en liten del av ungenes liv også. Men jeg tenker ofte på at jeg skulle ønske jeg fikk ta med mine barn hjem til henne og skulle ønske de fikk møtt hverandre. Og selv om jeg ikke tenker på henne hver eneste dag lengre eller gråter over savnet, så er det der jeg ofte føler sorgen dukker opp igjen. I de øyeblikkene man skulle ønske man kunne dele med de man har mistet. 

Men jeg har ikke egentlig så veldig mange gode råd å komme med egentlig. Jeg bare skrev ned mine tanker som kom da jeg leste innlegget ditt.. Sorgen går aldri bort, men den blir enklere å leve med. En dag vil du kanskje ikke gråte med tanken på din farmor, men smile når du tenker på henne. 

Anonymkode: 0bc2f...500

[Anonym bruker]

Min bestemor døde i oktober, og pga omstendigheter har jeg enda ikke rukket å sørge over henne, på ordentlig. Og vi var forberedt, og jeg var der da hun døde... jeg tror ikke jeg enda har tillatt meg å tro på at hun er borte for alltid. Først da tror jeg det kommer til å bli enklere.... 

Anonymkode: 4e6fe...2fe

[Anonym bruker]

den går aldri vekk,men blir mindre. her nok det ca 3 år etter min mormor døde

Anonymkode: 99b28...a3b

[Anonym bruker]

Sorgen blir aldri borte, men blir mildere etter hvert. Jeg mistet min bestemor for fem år siden, og det tok meg mellom 3 og fire år før jeg følte at jeg hadde kommet meg litt videre. 

Anonymkode: c698e...3d2

[Anonym bruker]

Mamma døde for 6 uker siden. Forferdelig smertefullt og jeg kjenner meg igjen i det du skriver, hi

Anonymkode: 96d12...f98