Vrake familien

[Anonym bruker]

Jeg skriver innlegget her og ber desperat om hjelp. Jeg er en kvinne på snart 30 og har slitt med familien mye både som barn og i voksen livet. De er grunnen til alt vondt i livet mitt og ungen sitt. Jeg har i mange år prøvd å komme meg unna og siden jeg var borte i mange år og tok kontakten igjen, så prøver de å vise seg fra sitt beste side. Noe de mislykkes med så innmari. Det er en familie som verken har forståelse eller sympati for hverandre. Jeg har i alle disse årene prøvd å fikse mellom min og deres relasjoner, og dem i mellom. Det er en krigssone som aldri vil ane fred.

Så dum og naiv som jeg er så trodde jeg nok en gang på deres løgner og de falske ordene de sier om at de er stolte av meg og at jeg er den beste av søskenflokken og bla bla. Men de viser det motsatte. føler at de snakker med meg kun for at jeg skal fikse konfliktene dem har imellom. Jeg har rett og slett blitt tråkket på i hele mitt liv og aldri blitt hørt eller forstått.

Problemet mitt er slik at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lenger. Jeg er virkelig ''lost'' i deres historier og problemer og føler meg drittsekk som vil trekke meg unna og etterlate de for sitt lille helvete alene. Jeg derimot prøver så godt jeg kan å være en god mor for min lille, til tross for den tunge bagasjen jeg bærer på, men ungen er veldig glad i dem. Det er ofte hans skyld at jeg velger å besøke dem. Etter mye masing blir jeg bare nødt til å dra på besøk.

i de siste år har vi klart å holde oss unna dem, så vi er ganske sjeldent på besøk. De ringer også ganske sjeldent, kun når det er problemer som jeg må sitte å høre på mens jeg heller burde brukt tiden på ungen. Når jeg har problemer derimot er det ingen svar å få. Det er ingen støtte å få. Kun kritikk og å rakke ned på meg. personligheten min er helt ødelagt siden jeg var et lite barn. Har verken hatt det bra hjemme eller på skolen som barn. Jeg kan vedde på at jeg har hatt det tøffere enn hver og en i denne familien, og har aldri fått hjelp eller støtte fra de, men når en av dem har et lite problem så skal jeg støte inn og prøve å endre på alt. 

Hvis jeg skal begynne å nevne hvorfor jeg vil vrake dem så ville jeg trengt en hel bok. En ting er jeg sikker på, å det er å få dem ut av livene våres. Dette har jeg også hørt fra mange venner, bekjente og de forskjellige instanser jeg har vært i kontakt med. Men jeg klarer aldri å komme meg vekk. Kan jeg hver så snill å få hjelp? triks/ måter å få ungen til å glemme de. Nå er det jo sånn at vi har lite folk å spille på i omkretsen og det gjør det enda vanskeligere for meg å holde ungen opptatt, men må nevne at jeg ikke sliter med å komme med kontakt med folk, vet bare ikke hvordan jeg skal komme i gang med å få dem tettere på oss. Jeg kjenner en gammel dame som er veldig grei mot oss og tenker å forsterke bekjentskapet til henne i håp om at det skal hjelpe ungen. Noen av dere som har noen anbefalinger/erfaringer? Hva kan jeg gjøre? Føler meg så elendig hver gang jeg er på besøk hos dem. Fordi hver gang så innser jeg hvor svak jeg er som velger å ta kontakt med dem igjen, og igjen, og igjen. Jeg har også vurdert å fortelle ungen litt om at jeg ikke øsnker å besøke familien noe mer i om med at han har blitt litt eldre nå og kan kanskje forstå litt. Det er på ingen måter greit at  ungen besøker dem fordi han hører mye dritt som blir sagt der og måten jeg blir behandlet på er ikke noe greit for han å se. Jeg vil egentlig høre med folk om det i det hele tatt er mulig i så sen alder og hvordan kommer livet til å se ut etter. 

Ble litt for lang, men håper noen av dere tar dere tid til å lese og svare! Takk på forhånd

Anonymkode: 97039...dff

[Anonym bruker]

Det er fult mulig å kutte kontakten i voksen alder. Jeg kuttet kontakten med min far fordi det nettopp bare var problemer. Og barnet mitt får aldri muligheten til å bli kjent med han det er veldig synd. Men barnet mitt og jeg vinner så mye mer på det. 

Nå nylig så kuttet jeg noen andre i familien da det bare ble styr. Det var vanskelig men jeg begynner å føle meg som meg selv. 

Når du da har alle problemene på avstand så er det mye lettere å komme i kontakt med nye mennesker og faktisk trives med å være med folk. 

Når du er så vant til å omgås mennesker som bare deler problemer med deg så verger du deg automatisk til å ta kontakt med nye mennesker. Det har jeg virkelig skjønt nå i ettertid og angrer veldig på at jeg ikke gjorde dette mye mye tidligere.

Anonymkode: 5dc7a...7f0

[Anonym bruker]

Så fint å høre at du har klart det og at det påvirekr dere positivt.

Jeg angrer også veldig på at jeg ikke har kuttet kontakten tidligere selv, men har klart å få den tanken så dypt inn at jeg ikke orker å komme meg vekk nå etter så mye dritt jeg har opplevd. Jeg begynner å bry meg mer og mer om dem og situasjonene nå enn det jeg gjorde da jeg fortsatt var ung. Jeg vil ikke forstå meg på dem og vil ikke bli som dem for å være et godt menneske. Jeg har aldri sagt noe tilbake eller fortalt dem hva det er som sårer meg, men de sårer meg hele tiden. Kan ikke huske en gang å være med familien uten at de har såret meg for ett eller annet.

 

HI

Anonymkode: 97039...dff

[Anonym bruker]

Be dem dra til helvete alle som en, da blir de sikkert så sure at de kutter ut deg, så slipper du.. 

 

Eller prøv å være voksen nok til å snakke med dem, og funker det ikke sier du takk for deg men nei takk...

Anonymkode: 26932...3fa

[Anonym bruker]

Tror ikke det funker i det hele tatt. Har prøvd å snakke med mamma og min søster. Det funka en periode med søstera men hun er stadig der igjen. Mamma derimot har blitt mye bedre, men føler hun smisker så jeg ikke kutter dem ut. Hun velger tydeligvis de andre ovenfor meg.

 

HI

Anonymkode: 97039...dff

[Anonym bruker]

Jeg har vært gjennom noe av det samme. Mitt beste råd er å få hjelp av fagfolk, spesielt i den fasen du er i nå, hvor du så seriøst vurderer å kutte ut familien. For det er tøft, og da er det greit å ha en som er helt nøytral som du kan lufte tanker og følelser hos. I tillegg kan du få råd underveis i prosessen, for du vil mest trolig møte motstand hos familien, og da kan du trenge en du vet er der bare for deg og som ikke dømmer deg.

Ellers må du lære deg å sette grenser for deg selv, for slik det er nå synes du å drukne i deres problemer, og da mister du noe av deg selv. Begynner de å snakke med deg om problemer seg imellom: "Jeg forstår at dette er vanskelig for deg og x, men dette er noe jeg ikke kan hjelpe deg med, dette må du nesten finne ut av selv og med x, for jeg vil ikke involveres som part i deres problemer." Eller så enkelt: "Vet du, dette er noe jeg ikke vil høre om, dette er mellom dere og er ikke mitt problem." Eller du sier lignende ting - og så endrer du tema. Om de blir sur, sint, såret, hold deg rolig og bare gjenta "jeg har ikke noe ønske om å involveres i deres problemer, jeg kan ikke rydde opp for dere, det må dere gjøre selv". Og om de ikke gir seg, anbefal dem å kontakte fagfolk, f.eks. familievernkontoret (ja, kan brukes også av voksne) eller psykolog.

Om de sier stygge ting til deg, stå opp for deg selv da også. Si fra at du ikke aksepterer at de snakker slik til deg, og om de ikke kan si noe fint så kan de heller la være å si noe. Skjer det hjemme hos deg selv kan du fint si at du nekter å bli behandlet respektløs i ditt eget hjem. Og er du hos noen av dem kan du også velge å gå derfra om de ikke gir seg. Forsøk å ikke hisse deg opp når du sier dette, være rolig og saklig, da er det vanskeligere å "ta" deg på noe.

Enda en årsak til at jeg anbefaler deg å få hjelp fra fagfolk selv er for å få råd om hvordan best forklare dette for barnet ditt.

Prøv å bygge deg et lite nettverk som er helt uavhengig av familien din. Den eldre damen du snakker om høres ut som en god person å begynne med.

Anonymkode: ac47e...9e7

[Anonym bruker]

På 12.11.2018 den 16.04, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært gjennom noe av det samme. Mitt beste råd er å få hjelp av fagfolk, spesielt i den fasen du er i nå, hvor du så seriøst vurderer å kutte ut familien. For det er tøft, og da er det greit å ha en som er helt nøytral som du kan lufte tanker og følelser hos. I tillegg kan du få råd underveis i prosessen, for du vil mest trolig møte motstand hos familien, og da kan du trenge en du vet er der bare for deg og som ikke dømmer deg.

Ellers må du lære deg å sette grenser for deg selv, for slik det er nå synes du å drukne i deres problemer, og da mister du noe av deg selv. Begynner de å snakke med deg om problemer seg imellom: "Jeg forstår at dette er vanskelig for deg og x, men dette er noe jeg ikke kan hjelpe deg med, dette må du nesten finne ut av selv og med x, for jeg vil ikke involveres som part i deres problemer." Eller så enkelt: "Vet du, dette er noe jeg ikke vil høre om, dette er mellom dere og er ikke mitt problem." Eller du sier lignende ting - og så endrer du tema. Om de blir sur, sint, såret, hold deg rolig og bare gjenta "jeg har ikke noe ønske om å involveres i deres problemer, jeg kan ikke rydde opp for dere, det må dere gjøre selv". Og om de ikke gir seg, anbefal dem å kontakte fagfolk, f.eks. familievernkontoret (ja, kan brukes også av voksne) eller psykolog.

Om de sier stygge ting til deg, stå opp for deg selv da også. Si fra at du ikke aksepterer at de snakker slik til deg, og om de ikke kan si noe fint så kan de heller la være å si noe. Skjer det hjemme hos deg selv kan du fint si at du nekter å bli behandlet respektløs i ditt eget hjem. Og er du hos noen av dem kan du også velge å gå derfra om de ikke gir seg. Forsøk å ikke hisse deg opp når du sier dette, være rolig og saklig, da er det vanskeligere å "ta" deg på noe.

Enda en årsak til at jeg anbefaler deg å få hjelp fra fagfolk selv er for å få råd om hvordan best forklare dette for barnet ditt.

Prøv å bygge deg et lite nettverk som er helt uavhengig av familien din. Den eldre damen du snakker om høres ut som en god person å begynne med.

Anonymkode: ac47e...9e7

Takk for svar og utfyllende tekst. Jeg tok det opp med noen kolleger og fikk mye støtte der. Ser ut som det er mange som er enige med meg om å ta avstand. Vet at det er en vanskelig periode som venter, men skal klare å komme over det. Har også en venninne som sa at hun kan komme på besøk å finne på noe gøy sammen med oss hver gang ungen savner familien, til det går over av seg selv.

Jeg har allerede begynt å hinte litt til ungen om at jeg ikke trives med å besøke familien og at det er grunnen til at jeg er så nedstemt dagene etter at vi har vært på besøk. inntil jeg får hjelp av fagpersoner. Har snakket med noen i kommunen og venter nå på telefon fra dem.

Jeg er også litt bekymret for at jeg begynner å savne de og velger å ta kontakt igjen. Jeg vet nå innerst inne at jeg ikke har lyst, men er så redd for å gi opp halvveis. Noen som har kjent på den følelsen før? og evnt. hvordan unngå det. Hva skal man tenke på når slike tanker dukker opp?

 

HI

Anonymkode: 97039...dff