Anonym bruker Skrevet 9. november 2018 #1 Skrevet 9. november 2018 Hvordan fungerer du i dag? Og har du slitt i voksenlivet? Selv jobbet jeg fra jeg var 18 til 37. Fikk meg høyere utdanning og unger mens jeg jobbet i tillegg. Så sa det bråstopp, og fremdeles flere år senere fungerer jeg ikke. Det lille jeg har av energi brukes på barna, og det er svært begrenset. Psykologen prøver å få meg til å innse at krenkede barn blir syke voksne. Jeg føyer meg inn kategorien med diffuse symptomer, men heg har flere psykiatriske diagnoser. Hos meg er det den moraliserende siden av personligheten sterk. Jeg er enig med de som sier at alle kan jobbe. Jeg er lat, tiltaksløs og full av unnskyldninger. Alle andre med lignende erfaringer klarer seg jo, hvorfor takler da ikke jeg livet? Jeg er naveren med sugerøret i statskassen, en som ikke gidder å bidra. I et annet land hadde jeg måtte jobbe osv. Selvsagt vet jeg egentlig at ting er mer nyansert, men den rasjonelle og empatiske siden blir undertrykt. Jeg klarer ikke helt tro på det. Så hvordan fungerer du? Føler meg såfortapt. Er det bare meg som har rullet over på ryggen med buken i været? Anonymkode: b5b56...05c
Anonym bruker Skrevet 9. november 2018 #2 Skrevet 9. november 2018 ❤️❤️❤️ svarer deg senere, på besøk. Innlegget traff meg. Anonymkode: 82c4f...a4a
Anonym bruker Skrevet 9. november 2018 #3 Skrevet 9. november 2018 Dette traff meg også. Jeg har vært litt mer ustabil enn deg hele veien. Jeg fikk barn tidlig, jeg hoppet fra jobb til utdanning, til jobb igjen osv. Så klarte jeg meg fem år i jobb, der jeg det siste året også tok en utdanning ved siden av. Følte meg virkelig flink. Endelig klarte jeg også å komme meg ovenpå, å oppnå noe. Før jeg rakk å ta eksamen krasjet det helt. Jeg har nå gått på dps i fire år. I år fikk jeg frikort før januar var over. Virkelig en fulltids psykiatrisk pasient. Jeg kjenner veldig igjen det du sier med at det er en side inne i meg som virkelig hakker på den andre. Psykologen min forklarer det med to søsken som krangler, og at jeg må få "tenkehetta" på (ikke bare respondere på følelsene eller la tankene holde på slik) og mekle mellom sidene som en voksen. Til og med når den ene siden skal prøve å få meg opp, så gjør den det på en hakkende måte. Feks tenker jeg "jeg er sikkert ikke noe interessant å være sammen med", så kommer den andre siden "herregud, skjerp deg da! Skal du holde på sånn så blir du hvert fall aldri bedre. Da blir du bare sittende inne alene hele livet!" Så jeg blir bare enda mer trykket ned av min egen "hjelpende hånd". Ironisk..... I starten da jeg var syk, hadde jeg hele tiden håpet om at jeg ville være tilbake igjen om seks måneders tid eller noe slikt. Jeg hadde jo hadde det psykisk tøft før, men alltid kommet meg opp igjen før det ble noe stort ut av det. Men nå har jeg innsett at dette tar tid, mildt sagt. På disse fire årene er det en minimal endring, og nå må jeg snart slutte på dps. Hva skjer da? Det er ganske vanskelig å ikke føle seg som en taper. Noe av det verste er at jeg "må" gå rundt å holde årsaken til at jeg sliter skjult. Dermed ser jeg utad ut som en som bare ikke prøver hardt nok. En som synes det er ganske ålreit å være "syk" og få penger fra nav. En som jo faktisk klarer å være med på gøye ting som skjer. Jeg føler at jeg i andres perspektiv passer så perfekt inn i den gruppen som er naver og egentlig mest bare snylter på staten, uten at jeg egentlig er berettiget den type hjelp. For hvis jeg bare hadde stått litt mer på.... Jeg vet for øvrig at jeg er på vei mot ufør, på godt og vondt. Jeg er jo ikke i nærheten av å kunne jobbe, men fy fader så trist å bli ufør også da... Anonymkode: dcc76...487
Optatium Skrevet 9. november 2018 #4 Skrevet 9. november 2018 Jeg har ikke vokst opp med dette, men vil bare si at langt fra alle lever uproblematisk med dette. Jeg syns du er flink og tøff som går til behandling og jobber med det. Erkjenne at det er vanskelig og så be om hjelp, det er det viktigste. Sender en klem også!
Anonym bruker Skrevet 10. november 2018 #5 Skrevet 10. november 2018 Ung ufør pga sosial angst, engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Syns det er utrolig nederlag å være ufør før bikka 30, men klarer rett og slett ikke jobbe. Lysta er der på gode dager, elsker å føle meg nyttig men dagene mine er så uforutsigbare at ingen arbeidsgiver vil ansette meg. På dårlige dager har jeg en «stemme» inni meg som er mester på å trykke meg ned. Gjentar ting jeg ble undertrykt med som liten og jeg gjenopplever ting som skjedde meg. Jeg isolerer meg fra alle bortsett fra samboeren og bare gråter ukontrollert, behøver ikke være noe som utløser dette, det bare «kommer og tar meg». Samtidig som jeg vet jeg er syk, føler jeg en skam rundt dette, psykisk sykdom er så vanskelig for folk rundt å tro på. For andre er jeg redd jeg er «hu som ikke gidder å jobbe». Folk skulle bare visst hvor mye jeg vil, hvor gjerne jeg skulle bytta mitt liv mot deres normale, perfekte liv. Anonymkode: 61737...a3f
Anonym bruker Skrevet 10. november 2018 #6 Skrevet 10. november 2018 Kjære Hi. Det finnes ingen grunn til skam for at livet ditt ble som det har blitt. Din jobb er å ha det godt i de rammene og med de verktøyene du har. Hvorfor kan du ikke være mer åpne med omverden om årsaken til din sykdom? Kunne legget byrden og skammen over at du tror folk tror du er lat:-) Jeg er selv «det glemte barnet» men jeg lider ikke under å ha vokst opp i de verste forhold i det hele tatt. Jeg er 33 år og tobarnsmor. Har siden jeg var 12 slitt med psyken, først depresjoner, så spiseforstyrrelse, så depresjoner og gode/svært gode perioder som igjen resulterte i rot i livet. Har nettopp fått diagnose bipolar og forsøker å forsone med meg det. Har vært i 100% jobb i tre år etter utdanning og mellom barn, med en lengre sykdomsperiode pga tidenes depresjon og en kortere sykemelding kamuflert bak bekkenløsning som egentlig var total utmattelse. Jobbet mens jeg studerte men som student kan man kamuflere seg langt bedre med skippertak når man orker og sykedager når man ikke fikser livet. Har angst innimellom men må si at den medisinen jeg har fått nå, lamictal, er veldig til hjelp kontra cipralex jeg fikk før. Har troa. Dog litt usikker på om jeg kan jobbe 100% i fremtiden, jeg skammer meg i stykker for at det trolig ikke går. Aner ikke hvordan jeg skal formulere det til partner en gang. Og skammer meg som deg. Jeg har 6 årig universitetsutdannelse og et kollegie med ressurssterke mennesker som fikser livene sine på alle måter. Føler meg som et vrak. Og klarer ikke å stå for at min oppvekst var så ille at jeg har blitt så off? To ganger vildtatt av stefar, men igjen sier jeg til med seg at det er da ingen ting, folk opplever så mye verre. Min mor hadde svangerskapsdepresjon da jeg kom til og min far tok hele byrden med nattevåk og omsorg. Mine to andre søsken knyttet hun seg til. Da mine foreldre skiltes (min mor er meget spesiell uten evne til ydmykhet eller mentalisering over hodet, dermed kunne ikke parterapi redde dem, kun den ene Eide ydmykhet) ble mine to søsken boende hos mamma mens jeg ble boende hos pappa. Hun likte meg ganske enkelt mindre enn se andre... elsker min far og han har vært stort sett super bortsett fra noen depresjoner og sin lederstilling som gjorde meg mye ensom og alene. Er det godt nok for å være deprimert i av som voksen? Føler meg som en svekling. Omrosgssvikt av min mor er helt åpenbar, mine søsken forteller om en ikke-tilstedeværende forelder som lot dem stjele biler, legge seg da de ville, røyke hasj ned venner i stuen, ikke mat på bordet og manglende emosjonell omsorg. Jeg har gått i terapi siden jeg var 12 og dette har vært min nest: kan jeg få barn jeg som har en så crap mor? Jeg har blitt hjulpet til å se at jeg er meg og barna mine håndterer jeg heldigvis supert og som førstepri. Mine brøde går på medisiner mot depresjon/angst begge to... ellers klarer de seg godt i yrkene sine. De er imidlertid svært trygghetssøkende som barn av utrygge kår ofte blir. Min mor trodde forresten aldri på meg ihht vildtekt av stefar. Jeg brukte tre år på å tørre å fortelle og hun mente det var mitt oppmerksomhetsbehov som snakket. Siden har vi aldri snakket om saken. Vi har et overfladisk forhold og når vi er sammen rakker hun alltid ned på meg, forteller min nåværende og tidligere partnere om hvor elensig jeg er til å stå på jo, kjøre bil, rydde, ta vare på henne osv osv, ustoppelig liste. Min partner ser og støtter meg etter utbruddene. Jeg griner på do som nå femåring hver gang, får helt klump i magen av hennes tilstedeværelse og minnes på da hun feks kastet meg ut av huset utallige ganger fordi jeg tisset på meg, kalte mEg jævla udugelige drittunge, sippetryne, avvik osv. Ser på mine barn at jeg ikke overdriver minnene, hun lang sønnen min på 2 år ut verandadøren uten klær i 10 minus og låste da han ikke ikke smake på potet ved middagsbordet, da han og søsteren laget lyder ved middagsbordet raserte hun bordet pp hytta og skrek av hun nekter å spise middag under så kvalme kår, at jeg er en udugelig mor og barna blir grusomme som barn og voksne under mine milde oppdragelseskår. Får ellers de beste skussmål på skole og barnehage og helsestasjonen osv så jeg vet det er hun som er ute men likevel gnager det og sårer og skaper en kime av usikkerhet. Så dere: er dette «nok» til å kalles omsorgssvikt og litt annerledes barndom? Begge mine foreldre er utenfra sett ressurssterke med god økonomi, gode stillinger og utdannelser som stilte på dugnad på skolen og bar fanen i 17.mai tog. Mor tok oss med til Hellas og ga oss niste (vafler stort sett...). Føler historien min ikke er grell nok til å forsvare mine vansker! Jeg giftet meg «selvsagt» med en egostyrt mann (min psykiater har sagt man man oppsøker utrygghet og å bli tråkket på fordi det er erfaringsgrunnlaget og det som gjør deg trygg...) som dyrket seg selv. Han stakk da minste var 9 mnd og jeg student uten inntekt. Han var utro og skyldte på meg, sa han måtte finne seg selv og at jeg er psykopat, at jeg hadde ødelagt han og jeg trodde han til slutt og oppsøkte hjelp som etter noen år fikk meg til å se at det var omvendt...Han er 10 år eldre. Han satt meg skikkelig i stikka økonomisk og psykiater på familievernkontoret mente at han hadde en grad av narsissistisk pf. Så kom min nye samboer og jeg har virkelig slitt med å stole på ham, stakkars fine mann, mistilliten tok to år av vårt forhold og har skapt et sår mellom oss som vi nå leger så godt vi kan. Jeg har hele tiden gått å ventet på at han også skal svikte, vise seg som et monster, håne meg, være utro. Som de andre. Som da jeg kom løpende glad inn da jeg var 9 år og spurte om jeg kunne være med naboen på sirkus fordi de hadde plass i bilen og en ekstra billett og hun skrek nei og etterpå sa hun at hun sa nei bare fordi hun ikke unnet meg å glede meg over noe. I dag prøver jeg å jobbe med å sette grenser, jeg blir ofte selvutslettende overfor venner og arbeidsgiver og partner, er redd de ikke liker meg om jeg ikke er den aller beste og mest gavmilde og flinkeste personen på jord. Strekker meg litt i stykker og vil heller være en med grenser og noen behov enn en dørmatte... jobber med saken. så: hva er omsorgssvikt? Hva er deres historier grovt fortalt? Hva er nok til å traumatiserte et barn og gjøre det til en syk voksen? Jeg jobber heldigvis i en høyere stilling barnevernet selv og føler jeg får gjort noe nyttig med livet mitt! DET er det fineste. Og jobber med å akseptere diagnose og mulig delvis uføre på sikt. Bare at jeg som HI langt fra føler jeg fortjener det og at jeg må ta meg sammen. Hilsen Nordlandsdama Anonymkode: 82c4f...a4a
Anonym bruker Skrevet 10. november 2018 #7 Skrevet 10. november 2018 9 minutter siden, Anonym bruker skrev: Kjære Hi. Det finnes ingen grunn til skam for at livet ditt ble som det har blitt. Din jobb er å ha det godt i de rammene og med de verktøyene du har. Hvorfor kan du ikke være mer åpne med omverden om årsaken til din sykdom? Kunne legget byrden og skammen over at du tror folk tror du er lat:-) Jeg er selv «det glemte barnet» men jeg lider ikke under å ha vokst opp i de verste forhold i det hele tatt. Jeg er 33 år og tobarnsmor. Har siden jeg var 12 slitt med psyken, først depresjoner, så spiseforstyrrelse, så depresjoner og gode/svært gode perioder som igjen resulterte i rot i livet. Har nettopp fått diagnose bipolar og forsøker å forsone med meg det. Har vært i 100% jobb i tre år etter utdanning og mellom barn, med en lengre sykdomsperiode pga tidenes depresjon og en kortere sykemelding kamuflert bak bekkenløsning som egentlig var total utmattelse. Jobbet mens jeg studerte men som student kan man kamuflere seg langt bedre med skippertak når man orker og sykedager når man ikke fikser livet. Har angst innimellom men må si at den medisinen jeg har fått nå, lamictal, er veldig til hjelp kontra cipralex jeg fikk før. Har troa. Dog litt usikker på om jeg kan jobbe 100% i fremtiden, jeg skammer meg i stykker for at det trolig ikke går. Aner ikke hvordan jeg skal formulere det til partner en gang. Og skammer meg som deg. Jeg har 6 årig universitetsutdannelse og et kollegie med ressurssterke mennesker som fikser livene sine på alle måter. Føler meg som et vrak. Og klarer ikke å stå for at min oppvekst var så ille at jeg har blitt så off? To ganger vildtatt av stefar, men igjen sier jeg til med seg at det er da ingen ting, folk opplever så mye verre. Min mor hadde svangerskapsdepresjon da jeg kom til og min far tok hele byrden med nattevåk og omsorg. Mine to andre søsken knyttet hun seg til. Da mine foreldre skiltes (min mor er meget spesiell uten evne til ydmykhet eller mentalisering over hodet, dermed kunne ikke parterapi redde dem, kun den ene Eide ydmykhet) ble mine to søsken boende hos mamma mens jeg ble boende hos pappa. Hun likte meg ganske enkelt mindre enn se andre... elsker min far og han har vært stort sett super bortsett fra noen depresjoner og sin lederstilling som gjorde meg mye ensom og alene. Er det godt nok for å være deprimert i av som voksen? Føler meg som en svekling. Omrosgssvikt av min mor er helt åpenbar, mine søsken forteller om en ikke-tilstedeværende forelder som lot dem stjele biler, legge seg da de ville, røyke hasj ned venner i stuen, ikke mat på bordet og manglende emosjonell omsorg. Jeg har gått i terapi siden jeg var 12 og dette har vært min nest: kan jeg få barn jeg som har en så crap mor? Jeg har blitt hjulpet til å se at jeg er meg og barna mine håndterer jeg heldigvis supert og som førstepri. Mine brøde går på medisiner mot depresjon/angst begge to... ellers klarer de seg godt i yrkene sine. De er imidlertid svært trygghetssøkende som barn av utrygge kår ofte blir. Min mor trodde forresten aldri på meg ihht vildtekt av stefar. Jeg brukte tre år på å tørre å fortelle og hun mente det var mitt oppmerksomhetsbehov som snakket. Siden har vi aldri snakket om saken. Vi har et overfladisk forhold og når vi er sammen rakker hun alltid ned på meg, forteller min nåværende og tidligere partnere om hvor elensig jeg er til å stå på jo, kjøre bil, rydde, ta vare på henne osv osv, ustoppelig liste. Min partner ser og støtter meg etter utbruddene. Jeg griner på do som nå femåring hver gang, får helt klump i magen av hennes tilstedeværelse og minnes på da hun feks kastet meg ut av huset utallige ganger fordi jeg tisset på meg, kalte mEg jævla udugelige drittunge, sippetryne, avvik osv. Ser på mine barn at jeg ikke overdriver minnene, hun lang sønnen min på 2 år ut verandadøren uten klær i 10 minus og låste da han ikke ikke smake på potet ved middagsbordet, da han og søsteren laget lyder ved middagsbordet raserte hun bordet pp hytta og skrek av hun nekter å spise middag under så kvalme kår, at jeg er en udugelig mor og barna blir grusomme som barn og voksne under mine milde oppdragelseskår. Får ellers de beste skussmål på skole og barnehage og helsestasjonen osv så jeg vet det er hun som er ute men likevel gnager det og sårer og skaper en kime av usikkerhet. Så dere: er dette «nok» til å kalles omsorgssvikt og litt annerledes barndom? Begge mine foreldre er utenfra sett ressurssterke med god økonomi, gode stillinger og utdannelser som stilte på dugnad på skolen og bar fanen i 17.mai tog. Mor tok oss med til Hellas og ga oss niste (vafler stort sett...). Føler historien min ikke er grell nok til å forsvare mine vansker! Jeg giftet meg «selvsagt» med en egostyrt mann (min psykiater har sagt man man oppsøker utrygghet og å bli tråkket på fordi det er erfaringsgrunnlaget og det som gjør deg trygg...) som dyrket seg selv. Han stakk da minste var 9 mnd og jeg student uten inntekt. Han var utro og skyldte på meg, sa han måtte finne seg selv og at jeg er psykopat, at jeg hadde ødelagt han og jeg trodde han til slutt og oppsøkte hjelp som etter noen år fikk meg til å se at det var omvendt...Han er 10 år eldre. Han satt meg skikkelig i stikka økonomisk og psykiater på familievernkontoret mente at han hadde en grad av narsissistisk pf. Så kom min nye samboer og jeg har virkelig slitt med å stole på ham, stakkars fine mann, mistilliten tok to år av vårt forhold og har skapt et sår mellom oss som vi nå leger så godt vi kan. Jeg har hele tiden gått å ventet på at han også skal svikte, vise seg som et monster, håne meg, være utro. Som de andre. Som da jeg kom løpende glad inn da jeg var 9 år og spurte om jeg kunne være med naboen på sirkus fordi de hadde plass i bilen og en ekstra billett og hun skrek nei og etterpå sa hun at hun sa nei bare fordi hun ikke unnet meg å glede meg over noe. I dag prøver jeg å jobbe med å sette grenser, jeg blir ofte selvutslettende overfor venner og arbeidsgiver og partner, er redd de ikke liker meg om jeg ikke er den aller beste og mest gavmilde og flinkeste personen på jord. Strekker meg litt i stykker og vil heller være en med grenser og noen behov enn en dørmatte... jobber med saken. så: hva er omsorgssvikt? Hva er deres historier grovt fortalt? Hva er nok til å traumatiserte et barn og gjøre det til en syk voksen? Jeg jobber heldigvis i en høyere stilling barnevernet selv og føler jeg får gjort noe nyttig med livet mitt! DET er det fineste. Og jobber med å akseptere diagnose og mulig delvis uføre på sikt. Bare at jeg som HI langt fra føler jeg fortjener det og at jeg må ta meg sammen. Hilsen Nordlandsdama Anonymkode: 82c4f...a4a Klem til deg, voldtekt må da være den verste omsorgssvikten av alt. Jeg håper du beskytter både deg selv og barna dine for moren din, og ikke minst for stefaren hvis de er sammen fortsatt. Anonymkode: f61bb...0bf
Anonym bruker Skrevet 10. november 2018 #8 Skrevet 10. november 2018 18 minutter siden, Anonym bruker skrev: Kjære Hi. Det finnes ingen grunn til skam for at livet ditt ble som det har blitt. Din jobb er å ha det godt i de rammene og med de verktøyene du har. Hvorfor kan du ikke være mer åpne med omverden om årsaken til din sykdom? Kunne legget byrden og skammen over at du tror folk tror du er lat:-) Jeg er selv «det glemte barnet» men jeg lider ikke under å ha vokst opp i de verste forhold i det hele tatt. Jeg er 33 år og tobarnsmor. Har siden jeg var 12 slitt med psyken, først depresjoner, så spiseforstyrrelse, så depresjoner og gode/svært gode perioder som igjen resulterte i rot i livet. Har nettopp fått diagnose bipolar og forsøker å forsone med meg det. Har vært i 100% jobb i tre år etter utdanning og mellom barn, med en lengre sykdomsperiode pga tidenes depresjon og en kortere sykemelding kamuflert bak bekkenløsning som egentlig var total utmattelse. Jobbet mens jeg studerte men som student kan man kamuflere seg langt bedre med skippertak når man orker og sykedager når man ikke fikser livet. Har angst innimellom men må si at den medisinen jeg har fått nå, lamictal, er veldig til hjelp kontra cipralex jeg fikk før. Har troa. Dog litt usikker på om jeg kan jobbe 100% i fremtiden, jeg skammer meg i stykker for at det trolig ikke går. Aner ikke hvordan jeg skal formulere det til partner en gang. Og skammer meg som deg. Jeg har 6 årig universitetsutdannelse og et kollegie med ressurssterke mennesker som fikser livene sine på alle måter. Føler meg som et vrak. Og klarer ikke å stå for at min oppvekst var så ille at jeg har blitt så off? To ganger vildtatt av stefar, men igjen sier jeg til med seg at det er da ingen ting, folk opplever så mye verre. Min mor hadde svangerskapsdepresjon da jeg kom til og min far tok hele byrden med nattevåk og omsorg. Mine to andre søsken knyttet hun seg til. Da mine foreldre skiltes (min mor er meget spesiell uten evne til ydmykhet eller mentalisering over hodet, dermed kunne ikke parterapi redde dem, kun den ene Eide ydmykhet) ble mine to søsken boende hos mamma mens jeg ble boende hos pappa. Hun likte meg ganske enkelt mindre enn se andre... elsker min far og han har vært stort sett super bortsett fra noen depresjoner og sin lederstilling som gjorde meg mye ensom og alene. Er det godt nok for å være deprimert i av som voksen? Føler meg som en svekling. Omrosgssvikt av min mor er helt åpenbar, mine søsken forteller om en ikke-tilstedeværende forelder som lot dem stjele biler, legge seg da de ville, røyke hasj ned venner i stuen, ikke mat på bordet og manglende emosjonell omsorg. Jeg har gått i terapi siden jeg var 12 og dette har vært min nest: kan jeg få barn jeg som har en så crap mor? Jeg har blitt hjulpet til å se at jeg er meg og barna mine håndterer jeg heldigvis supert og som førstepri. Mine brøde går på medisiner mot depresjon/angst begge to... ellers klarer de seg godt i yrkene sine. De er imidlertid svært trygghetssøkende som barn av utrygge kår ofte blir. Min mor trodde forresten aldri på meg ihht vildtekt av stefar. Jeg brukte tre år på å tørre å fortelle og hun mente det var mitt oppmerksomhetsbehov som snakket. Siden har vi aldri snakket om saken. Vi har et overfladisk forhold og når vi er sammen rakker hun alltid ned på meg, forteller min nåværende og tidligere partnere om hvor elensig jeg er til å stå på jo, kjøre bil, rydde, ta vare på henne osv osv, ustoppelig liste. Min partner ser og støtter meg etter utbruddene. Jeg griner på do som nå femåring hver gang, får helt klump i magen av hennes tilstedeværelse og minnes på da hun feks kastet meg ut av huset utallige ganger fordi jeg tisset på meg, kalte mEg jævla udugelige drittunge, sippetryne, avvik osv. Ser på mine barn at jeg ikke overdriver minnene, hun lang sønnen min på 2 år ut verandadøren uten klær i 10 minus og låste da han ikke ikke smake på potet ved middagsbordet, da han og søsteren laget lyder ved middagsbordet raserte hun bordet pp hytta og skrek av hun nekter å spise middag under så kvalme kår, at jeg er en udugelig mor og barna blir grusomme som barn og voksne under mine milde oppdragelseskår. Får ellers de beste skussmål på skole og barnehage og helsestasjonen osv så jeg vet det er hun som er ute men likevel gnager det og sårer og skaper en kime av usikkerhet. Så dere: er dette «nok» til å kalles omsorgssvikt og litt annerledes barndom? Begge mine foreldre er utenfra sett ressurssterke med god økonomi, gode stillinger og utdannelser som stilte på dugnad på skolen og bar fanen i 17.mai tog. Mor tok oss med til Hellas og ga oss niste (vafler stort sett...). Føler historien min ikke er grell nok til å forsvare mine vansker! Jeg giftet meg «selvsagt» med en egostyrt mann (min psykiater har sagt man man oppsøker utrygghet og å bli tråkket på fordi det er erfaringsgrunnlaget og det som gjør deg trygg...) som dyrket seg selv. Han stakk da minste var 9 mnd og jeg student uten inntekt. Han var utro og skyldte på meg, sa han måtte finne seg selv og at jeg er psykopat, at jeg hadde ødelagt han og jeg trodde han til slutt og oppsøkte hjelp som etter noen år fikk meg til å se at det var omvendt...Han er 10 år eldre. Han satt meg skikkelig i stikka økonomisk og psykiater på familievernkontoret mente at han hadde en grad av narsissistisk pf. Så kom min nye samboer og jeg har virkelig slitt med å stole på ham, stakkars fine mann, mistilliten tok to år av vårt forhold og har skapt et sår mellom oss som vi nå leger så godt vi kan. Jeg har hele tiden gått å ventet på at han også skal svikte, vise seg som et monster, håne meg, være utro. Som de andre. Som da jeg kom løpende glad inn da jeg var 9 år og spurte om jeg kunne være med naboen på sirkus fordi de hadde plass i bilen og en ekstra billett og hun skrek nei og etterpå sa hun at hun sa nei bare fordi hun ikke unnet meg å glede meg over noe. I dag prøver jeg å jobbe med å sette grenser, jeg blir ofte selvutslettende overfor venner og arbeidsgiver og partner, er redd de ikke liker meg om jeg ikke er den aller beste og mest gavmilde og flinkeste personen på jord. Strekker meg litt i stykker og vil heller være en med grenser og noen behov enn en dørmatte... jobber med saken. så: hva er omsorgssvikt? Hva er deres historier grovt fortalt? Hva er nok til å traumatiserte et barn og gjøre det til en syk voksen? Jeg jobber heldigvis i en høyere stilling barnevernet selv og føler jeg får gjort noe nyttig med livet mitt! DET er det fineste. Og jobber med å akseptere diagnose og mulig delvis uføre på sikt. Bare at jeg som HI langt fra føler jeg fortjener det og at jeg må ta meg sammen. Hilsen Nordlandsdama Anonymkode: 82c4f...a4a Du har mer en god nok grunn til å slite, altså. Jeg har selv hatt en vanskelig oppvekst, og en del psykiske problemer i 20-åra. Men: Traumene i min oppvekst var annerledes, og kanskje ikke så ille som det du forteller om. Mest vesentlig: Jeg fant en skikkelig god psykolog i 20-åra (før jeg fikk barn) og det har nok hjulpet meg mye. I dag har jeg mann, barn, full jobb og er frisk. Men jeg ser på meg selv som heldig, ikke flink. Heldig, fordi mine traumer kanskje ikke var like gjennomgripende som andres. Heldig, fordi mine foreldre tross alt viste at de elsket meg og hadde en del ressurser, selv om de også utsatte meg for omsorgssvikt i perioder. Heldig, fordi jeg har fått god behandling og hjelp til å bearbeide. Anonymkode: 308e1...27d
Anonym bruker Skrevet 10. november 2018 #9 Skrevet 10. november 2018 37 minutter siden, Anonym bruker skrev: Kjære Hi. Det finnes ingen grunn til skam for at livet ditt ble som det har blitt. Din jobb er å ha det godt i de rammene og med de verktøyene du har. Hvorfor kan du ikke være mer åpne med omverden om årsaken til din sykdom? Kunne legget byrden og skammen over at du tror folk tror du er lat:-) Jeg er selv «det glemte barnet» men jeg lider ikke under å ha vokst opp i de verste forhold i det hele tatt. Jeg er 33 år og tobarnsmor. Har siden jeg var 12 slitt med psyken, først depresjoner, så spiseforstyrrelse, så depresjoner og gode/svært gode perioder som igjen resulterte i rot i livet. Har nettopp fått diagnose bipolar og forsøker å forsone med meg det. Har vært i 100% jobb i tre år etter utdanning og mellom barn, med en lengre sykdomsperiode pga tidenes depresjon og en kortere sykemelding kamuflert bak bekkenløsning som egentlig var total utmattelse. Jobbet mens jeg studerte men som student kan man kamuflere seg langt bedre med skippertak når man orker og sykedager når man ikke fikser livet. Har angst innimellom men må si at den medisinen jeg har fått nå, lamictal, er veldig til hjelp kontra cipralex jeg fikk før. Har troa. Dog litt usikker på om jeg kan jobbe 100% i fremtiden, jeg skammer meg i stykker for at det trolig ikke går. Aner ikke hvordan jeg skal formulere det til partner en gang. Og skammer meg som deg. Jeg har 6 årig universitetsutdannelse og et kollegie med ressurssterke mennesker som fikser livene sine på alle måter. Føler meg som et vrak. Og klarer ikke å stå for at min oppvekst var så ille at jeg har blitt så off? To ganger vildtatt av stefar, men igjen sier jeg til med seg at det er da ingen ting, folk opplever så mye verre. Min mor hadde svangerskapsdepresjon da jeg kom til og min far tok hele byrden med nattevåk og omsorg. Mine to andre søsken knyttet hun seg til. Da mine foreldre skiltes (min mor er meget spesiell uten evne til ydmykhet eller mentalisering over hodet, dermed kunne ikke parterapi redde dem, kun den ene Eide ydmykhet) ble mine to søsken boende hos mamma mens jeg ble boende hos pappa. Hun likte meg ganske enkelt mindre enn se andre... elsker min far og han har vært stort sett super bortsett fra noen depresjoner og sin lederstilling som gjorde meg mye ensom og alene. Er det godt nok for å være deprimert i av som voksen? Føler meg som en svekling. Omrosgssvikt av min mor er helt åpenbar, mine søsken forteller om en ikke-tilstedeværende forelder som lot dem stjele biler, legge seg da de ville, røyke hasj ned venner i stuen, ikke mat på bordet og manglende emosjonell omsorg. Jeg har gått i terapi siden jeg var 12 og dette har vært min nest: kan jeg få barn jeg som har en så crap mor? Jeg har blitt hjulpet til å se at jeg er meg og barna mine håndterer jeg heldigvis supert og som førstepri. Mine brøde går på medisiner mot depresjon/angst begge to... ellers klarer de seg godt i yrkene sine. De er imidlertid svært trygghetssøkende som barn av utrygge kår ofte blir. Min mor trodde forresten aldri på meg ihht vildtekt av stefar. Jeg brukte tre år på å tørre å fortelle og hun mente det var mitt oppmerksomhetsbehov som snakket. Siden har vi aldri snakket om saken. Vi har et overfladisk forhold og når vi er sammen rakker hun alltid ned på meg, forteller min nåværende og tidligere partnere om hvor elensig jeg er til å stå på jo, kjøre bil, rydde, ta vare på henne osv osv, ustoppelig liste. Min partner ser og støtter meg etter utbruddene. Jeg griner på do som nå femåring hver gang, får helt klump i magen av hennes tilstedeværelse og minnes på da hun feks kastet meg ut av huset utallige ganger fordi jeg tisset på meg, kalte mEg jævla udugelige drittunge, sippetryne, avvik osv. Ser på mine barn at jeg ikke overdriver minnene, hun lang sønnen min på 2 år ut verandadøren uten klær i 10 minus og låste da han ikke ikke smake på potet ved middagsbordet, da han og søsteren laget lyder ved middagsbordet raserte hun bordet pp hytta og skrek av hun nekter å spise middag under så kvalme kår, at jeg er en udugelig mor og barna blir grusomme som barn og voksne under mine milde oppdragelseskår. Får ellers de beste skussmål på skole og barnehage og helsestasjonen osv så jeg vet det er hun som er ute men likevel gnager det og sårer og skaper en kime av usikkerhet. Så dere: er dette «nok» til å kalles omsorgssvikt og litt annerledes barndom? Begge mine foreldre er utenfra sett ressurssterke med god økonomi, gode stillinger og utdannelser som stilte på dugnad på skolen og bar fanen i 17.mai tog. Mor tok oss med til Hellas og ga oss niste (vafler stort sett...). Føler historien min ikke er grell nok til å forsvare mine vansker! Jeg giftet meg «selvsagt» med en egostyrt mann (min psykiater har sagt man man oppsøker utrygghet og å bli tråkket på fordi det er erfaringsgrunnlaget og det som gjør deg trygg...) som dyrket seg selv. Han stakk da minste var 9 mnd og jeg student uten inntekt. Han var utro og skyldte på meg, sa han måtte finne seg selv og at jeg er psykopat, at jeg hadde ødelagt han og jeg trodde han til slutt og oppsøkte hjelp som etter noen år fikk meg til å se at det var omvendt...Han er 10 år eldre. Han satt meg skikkelig i stikka økonomisk og psykiater på familievernkontoret mente at han hadde en grad av narsissistisk pf. Så kom min nye samboer og jeg har virkelig slitt med å stole på ham, stakkars fine mann, mistilliten tok to år av vårt forhold og har skapt et sår mellom oss som vi nå leger så godt vi kan. Jeg har hele tiden gått å ventet på at han også skal svikte, vise seg som et monster, håne meg, være utro. Som de andre. Som da jeg kom løpende glad inn da jeg var 9 år og spurte om jeg kunne være med naboen på sirkus fordi de hadde plass i bilen og en ekstra billett og hun skrek nei og etterpå sa hun at hun sa nei bare fordi hun ikke unnet meg å glede meg over noe. I dag prøver jeg å jobbe med å sette grenser, jeg blir ofte selvutslettende overfor venner og arbeidsgiver og partner, er redd de ikke liker meg om jeg ikke er den aller beste og mest gavmilde og flinkeste personen på jord. Strekker meg litt i stykker og vil heller være en med grenser og noen behov enn en dørmatte... jobber med saken. så: hva er omsorgssvikt? Hva er deres historier grovt fortalt? Hva er nok til å traumatiserte et barn og gjøre det til en syk voksen? Jeg jobber heldigvis i en høyere stilling barnevernet selv og føler jeg får gjort noe nyttig med livet mitt! DET er det fineste. Og jobber med å akseptere diagnose og mulig delvis uføre på sikt. Bare at jeg som HI langt fra føler jeg fortjener det og at jeg må ta meg sammen. Hilsen Nordlandsdama Anonymkode: 82c4f...a4a Du har sikkert vurdert om du trenger å ha kontakt med moren din, om det egentlig er bra for deg og barna dine? Du skylder henne ingenting. Anonymkode: 308e1...27d
Anonym bruker Skrevet 10. november 2018 #10 Skrevet 10. november 2018 Jeg hadde en svært traumatisk barndom, seksuelt misbruk av min far, voldtatt jevnlig fra jeg var ganske liten, utsatt for vold av begge, og psykisk terror av min mor, jeg var jo slem og stjal mannen hennes fra henne. Kom meg ikke vekk før jeg var 16 år. Jeg har 3 diagnoser på fysisk sykdom, fikk de alle som barn. Og de har bare blitt verre med årene. Som ung brukte jeg trening, til å få ut mye frustrasjon og sinne, jeg løp fra alle problemene min, nektet å se hvor ille det var. Og all min psykiske smerte, har kommet ut fysisk, hadde magesår da jeg var 20 år, gikk så på en fysisk smell da jeg var 25 år, ble bra igjen da jeg var 30, startet med utdannelse, men grunnet de 3 andre diagnosene så har jeg jo vært syk hele veien, men burde ha klart 50% jobb og studier. Nav skulle la meg få utdannelse på AAP, og videregående deltid fikk jeg, men høyskole deltid fikk jeg ikke, etter å ha blitt lovet det, så jeg prøvde da og studere og jobbe ved siden av. Er alene med 2 barn, så måtte jo forsørge de. Og det ble alt for mye for meg, så jeg gikk på en smell, så stor at de 3 diagnosene jeg hadde fra før, ble skikkelig ille. Og nå er jeg så dårlig, at både spesialister og jeg, lurer på hvordan jeg i det hele tatt klarer å ta meg av barna. Takk og pris er de ganske store nå. Jeg går og på DPS nå, og har PTSD. Men min psykolog fokuserer på det jeg har klart, og at det er et mirakel at jeg bare er her, og at jeg er en fantastisk mor. Og det er noe jeg er veldig stolt av, jeg er en flott mor, jeg har gitt barna mine store mengder kjærlighet, og alltid vært der for de, og kjempet for de. Jeg har brutt sirkelen. Anonymkode: a1f46...713
Anonym bruker Skrevet 10. november 2018 #11 Skrevet 10. november 2018 27 minutter siden, Anonym bruker skrev: Jeg hadde en svært traumatisk barndom, seksuelt misbruk av min far, voldtatt jevnlig fra jeg var ganske liten, utsatt for vold av begge, og psykisk terror av min mor, jeg var jo slem og stjal mannen hennes fra henne. Kom meg ikke vekk før jeg var 16 år. Jeg har 3 diagnoser på fysisk sykdom, fikk de alle som barn. Og de har bare blitt verre med årene. Som ung brukte jeg trening, til å få ut mye frustrasjon og sinne, jeg løp fra alle problemene min, nektet å se hvor ille det var. Og all min psykiske smerte, har kommet ut fysisk, hadde magesår da jeg var 20 år, gikk så på en fysisk smell da jeg var 25 år, ble bra igjen da jeg var 30, startet med utdannelse, men grunnet de 3 andre diagnosene så har jeg jo vært syk hele veien, men burde ha klart 50% jobb og studier. Nav skulle la meg få utdannelse på AAP, og videregående deltid fikk jeg, men høyskole deltid fikk jeg ikke, etter å ha blitt lovet det, så jeg prøvde da og studere og jobbe ved siden av. Er alene med 2 barn, så måtte jo forsørge de. Og det ble alt for mye for meg, så jeg gikk på en smell, så stor at de 3 diagnosene jeg hadde fra før, ble skikkelig ille. Og nå er jeg så dårlig, at både spesialister og jeg, lurer på hvordan jeg i det hele tatt klarer å ta meg av barna. Takk og pris er de ganske store nå. Jeg går og på DPS nå, og har PTSD. Men min psykolog fokuserer på det jeg har klart, og at det er et mirakel at jeg bare er her, og at jeg er en fantastisk mor. Og det er noe jeg er veldig stolt av, jeg er en flott mor, jeg har gitt barna mine store mengder kjærlighet, og alltid vært der for de, og kjempet for de. Jeg har brutt sirkelen. Anonymkode: a1f46...713 Så jævlig det du har opplevd. At du klarer å være der for barna dine er en seier i seg selv. Anonymkode: 308e1...27d
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå