Er det nok til å gå til psykolog?

[Anonym bruker]

Jeg har bestilt time hos psykolog. Jeg fungerer vanligvis veldig godt i hverdagen, alt på stell og er stort sett harmonisk og i vater. De siste 6 mnd har vært tunge og jeg vet godt hva det er som har utløst den dårlige perioden jeg har nå. Gjennom livet har det vært noen slike perioder men jeg kommer meg alltid gjennom. Tenker det er endel av livet, alle har det sånn og jeg føler alltid jeg kommer styrket ut av det. Ikke snakk om depressive perioder, mer normale «nå er ikke alt topp» perioder. Felles for diss periodene er at en traumatisk barndom alltid kommer opp. Jeg fortrenger det som godt det lar seg gjøre, men i disse periodene kommer minnene som lyn fra klar himmel og det er ganske slitsomt. Det er snakk om fysisk og psykisk vold, avvisning, neglisjering, traumer og alt sammen i en herlig pakke. Jeg vet at jeg har en desorganisert tilknytning til de som skulle være mine omsorgspersoner, sliter med å stole på andre og klarer meg derfor best på egenhånd. Dette preger meg mye og jeg jobber ofte med meg selv, selv om alt ser fint ut på utsiden er det ofte kaos på innsiden. Utrolig nok har jeg et godt og stabilt forhold til mannen min og trygge og glade barn. Jeg vet jeg er en god mor. Ingen vet om dette, bortsett fra mannen min. Ingen hadde gjettet det heller, jeg er en som andre lener seg på.

Spørsmålet mitt er om det faktisk er lurt å gå gjennom alt dette med en psykolog. Er det verdt det? Jeg har utviklet strategier (fortrenge) og føler jeg mestrer livet greit. Vil alt rokkes ved? Vil jeg bli verre? Og er det nok? Det er mange som har reelle problemer, det har egentlig ikke jeg. Jeg har mest lyst til å avlyse timen og fortsette slik jeg alltid har gjort. Jeg er så i tvil! Hadde satt veldig pris på synspunkter.

Anonymkode: 03736...d49

[Anonym bruker]

Hvis du føler du trenger hjelp så bør du absolutt få det. Ingen kan dømme om det er "nok". Høres ut som du er veldig fornuftig og reflektert.

Masse Lykke til. Sender deg en god klem 

Anonymkode: 6d8c9...71a

[Anonym bruker]

Ja, alle har dårlige perioder i livet, som regel ved tider der man får motgang. 

Høres ut som du egentlig har behov for psykolog for det beste er ikke å fortrenge disse minnene  men erkjenne at de er en del av din historie og få hjelp til å "forsones" med deg selv igjen. Du høres ut til å være i første fase der du fornekter at fu har behov, og det har du. Det har alle, et behovfor å gi uttrykk for følelser og tanker og slippe ut all lufta fra ballongen du sitter opp og prøver å ikke sprekke. 

Alle kan virke ok utad, men inne i oss har vi med alt det vi holder skjult, alt tabu og skjørt som ingen andre skal vite. Det er ikke farlig å snakke med en psykolog. Er i venting på å få en selv så går kun til sosionom mens jeg venter og bare det hjelper til å lette på det øverste trykket. 

Ikke for at du har ekstreme problemer, men alle har behov for å lette på trykket inniblant som sagt. Det er derfor vi har psykologer. Ikke avbestill! Gjennomfør det og se hva du syns. 

Anonymkode: 7d669...52f

[Anonym bruker]

Min erfaring er: På kort sikt er det utmattende å gå i terapi, du vil bli sliten. De psykiske symptomene vil bli sterkere i en periode, mens du drar opp igjen minner og følelser du har fortrengt eller undertrykket. På lengre sikt er det definitivt verdt det, hvis du finner den rette psykologen. Jeg har bedre selvfølelse, håndterer følelser bedre, får ikke lenger angstanfall, opplever ikke lenger depressive perioder, slik jeg gjorde før.  Jeg blir heller ikke sint på samme måte og opplever ikke like sterke emosjonelle svingninger. Jeg har et mer avklart forhold til traumene jeg opplevde som barn, jeg vet hva jeg har med å gjøre. Det gir en trygghet. Jeg anbefaler terapi, selv om det gjør vondt i starten.

Anonymkode: edfb5...f61

[Anonym bruker]

Alt avhenger av at du finner rette psykolog. Riktig til deg i akkurat den fasen du er. Det er ikke så lett, men om du gjør det kan det være til god hjelp.

Et lite eksempel. Min mamma ble bedratt av mannen sin, han var utro over tid og hun fant det ut, og var langt nede. Hun raste ned i vekt og hadde det helt jævlig. Ble sendt til psykolog av fastlegen og kom da tilfeldigvis til en kvinnelig psykolog som også hadde opplevd å bli bedratt. Hun syntes så synd på mamma, stakkars deg osv. Mamma fikk prate seg tom og fikk allverdens empati, akkurat hva hun trengte.

Men så kom hun jo ikke videre, hun ble i den hengemyra hvor hun syntes synd på seg selv.

Så hun byttet, og kom til en mannlig psykolog som jobbet på en helt annen måte. Han var litt "hardere" og mente at javisst var dette trist, men nå er det en del av historien din og det er på tide å komme seg videre. Akkurat hva hun trengte der og da.

Så du må finne den personen som kan hjelpe deg, og på riktig måte. Det høres ut som du trenger en som både kan lytte til deg, men uten å dra deg ned. Du trenger aksept for bagasjen din, og en måte å leve med den på, uten å fortrenge den, for det er jo en del av hvem du er i dag.

Anonymkode: 4e589...00b