Burde jeg fortelle datteren min om oppveksten min?

[Anonym bruker]

Jeg har kompleks ptsd, har gått i behandling på DPS i fire år nå og jobber ikke. Jeg har klart å ordne noenlunde stabile liv for barna, men det har blitt endel flytting dessverre. Den siste flyttingen var bort fra barnas nærmiljø, men med buss kan de fortsatt gå på samme skole. De går på en friskole, så elevene på skolen deres er spredd over flere kommuner. De er derfor ikke unike i å bo et stykke unna skolen. Flesteparten i klassen må ta buss. Likevel. Mine barn bodde i Norge, og jeg dro dem opp derfra. Spesielt yngste barnet har det gått utover. 

Det som gjorde at vi flyttet var i stor grad økonomi. Jeg hadde brukt opp 5 år med å bare betale renter og det kom til å bli ca dobbelt så dyrt å bo der. Vi bodde i et veldig dyrt område. Samtidig flyttet vi sammen med kjæresten min (som de hadde kjent i 2 år). 

Uansett. Jeg lurer på om jeg burde fortelle yngste barnet (12 år) litt mer om oppveksten min og hvordan det har påvirket meg i voksen alder. Hvordan jeg kan bli sittende i dårlige rutiner og hvorfor jeg er klønete sosialt. Og hvordan jeg tidligere har prøvd å fysisk rømme fra det vonde inne i meg. Eller skal jeg holde meg til forklaringen ang økonomi når hun vil snakke om hvorfor vi flyttet etc? 

Jeg ble utsatt for overgrep og egentlig ønsker jeg jo at slike ting ikke skal være tabu. Men det er så sykt vanskelig å være den som faktisk snakker om slikt. Er det noen her som har fortalt barna om en vanskelig oppvekst? Angrer dere? 

Anonymkode: 46f70...b94

[Anonym bruker]

Jeg ville venter.. la de få beholde troa på at du er voksen og vet best. 12 år så har de ikke utviklet empati og forståelse ferdig. Jeg tror en slik samtale bare vil legge en klump i magen på barnet.

Anonymkode: b616f...9d3

[Anonym bruker]

Jeg ville vært veldig forsiktig med å si det. Bruk heller generelle forklaringer som allminneliggjør at ikke alle har et «perfekt» liv og gjør gode valg alltid. Forklar de tidlig at også voksne gjør feil og noen gjør mange dårlige valg. Slik at de er mer forberedt på at du kan fortelle mer om det når de blir mye større. Jeg ville vurdert modenheten deres når de var 17-18 år til at de tålte å høre om det. 

Husk barn er ikke helt utviklet og har ikke modenheten til å forstå og reflektere rundt disse tingene. Det kan både bli skremmende og vanskelig for dem. De umodne hjernene deres gjør det også slik at de kretser tankene rundt seg selv. 

Anonymkode: c4a9e...202

[Anonym bruker]

Takk for svar 🙂 

Det skulle for øvrig ikke stå "de bodde i Norge". Vi flyttet da ikke ut av landet, de slipper å ta buss over grensen 😄😅 Det skulle stå "nærmiljøet". 

Anonymkode: 46f70...b94

[Anonym bruker]

Jeg tenker du kunne fortalt litt om barndommen. Kanskje som en forklaring på hvorfor dere ikke har kontakt med noe. Familiemedlemmer?

Men jeg ville IKKE fortalt at dårlige opplevelser gjør at du nå tar dårlige valg. Det er for vanskelig å forstå, og blir litt skummelt. Og som ditt barn ville jeg lurt på hvorfor du ikke gjør noe som får deg til å slutte å ta dårlige valg.

Anonymkode: dde4a...bfc