Jeg har opplevd alle mødres skrekk

[Anonym bruker]

Jeg mistet mitt barn. Jeg ønsket å gå i "hi". Jeg ønsket ikke å treffe noen. Men jeg  ble nødt for å levere to barn i bhg, samt handle mat, hente dem hjem. Jeg parkerte bilen utenfor bhg, styrtgråt og hadde ikke lyst til å hente to barn som også var knust, de gråt og de skrek. En ting til ble viktig for meg: det var å gå på graven. Heller ikke her ønsket jeg å "treffe" andre. Men hver gang jeg var der, kom det en mann med sine to hunder. Han ville slå av en prat. Han kondolerte ikke og jeg lurte på om han egentlig hadde fått det med seg. Det endte med at jeg endret mine rutiner. Jeg ønsket ikke lengre å gå på graven, annet enn midt på dagen, fremfor morgener. I etterkant har jeg stilt meg spørsmål: Hva er det som får folk til å gå tur med hundene sine på en gravlund? Han hadde aldri blomster med seg. Jeg var der og forsøker å være der hver dag, fordi jeg har en årsak til å være der. Han går tur med hundene sine der jeg helst vil være i fred. Han oppsøker meg til og med for å slå av en prat. Jeg ønsker ikke å prate. Vil bare gråte og være for meg selv. Jeg vurderer nå å flytte gravstedet hjem til meg selv.

Anonymkode: 95d43...839

[Hjertefru]

Så trist å høre om det du og dine har opplevd. 

Vanskelig å vite hva han gjør på gravlunden, det kan jo tenkes at han også har noen å besøke der? Og kombinerer det med å lufte hundene? 

Har selv hund og hender jeg tar den med på gravstedet der mine foreldre ligger. 

Høres mest ut som de sosiale antennene til mannen er ikke-fungerende. Når man er på en gravplass er det greit å være forsiktig med hvem og på hvilken måte man henvender seg til folk. Det er vanligvis lett å se hvem som ikke ønsker selskap...

Jeg skjønner det kan være utfordrende, men det mest fruktbare i din situasjon har vel vært å forklart personen at du vil være i fred og hvorfor. Skulle likt å se den personen som ikke respekterte en sånn henvendelse.

[Anonym bruker]

Hvorfor tror du det værste?  Jeg skjønner at du sørger og trenger ro. 

Han er et medmenneske og ser en kvinne i sorg og prøver å hjelpe på en klossete  måte. 

Er han et så stort irritasjonsmoment må du som et voksent menneske prate med mannen og forklare at du er i sorg og ikke  ønsker å prate. 

 Det å gå på kirkegården  gir en ro som mange  søker. Det å gå igjennom en kirkegård i ro og fred er Ok. Men barnelek og støy er ikke greit. 

Anonymkode: f958c...65d

[Anonym bruker]

Kan du ikke bare si til han på en hyggelig måte at du kommer dit for å være alene og finne ro? Kanskje mannen har grav å gå til hver dag han også? 

 

Hvor gammelt var barnet ditt? Jeg har selv opplevd å miste barn. Du kan ikke stenge deg inne i deg selv, du må prate med noen. Det finnes sorggrupper for de som har mistet barn, man kan gå til psykolog eller prate med fastlegen. Vi har en fantastisk prest som jeg hadde fine samtaler med.

 

barna dine må også følges opp. Send en Mail til barnehagen dersom det er vanskelig å ta det opp muntlig. Forklar situasjonen, hør om de kan prate med barna, tegne, lese bøker om temaet. De vet jo at dere har det vanskelig nå. Men barna dine trenger mammaen sin. De trenger å vite at det er greit at de er lei seg, de trenger å skjønne hvorfor mamma gråter og de trenger å vite at de alltid kan komme til deg. De må ha lov å gå inn og ut i sorgen, til å leke å le for så å gråte å savne søskenet som mangler. Selvom du vil være alene i sorgen kan du ikke det, du MÅ ta deg av de andre barna.

 

nei du kan ikke flytte gravstedet hjem. Men du kan lage et slags minnested hjemme. 

Anonymkode: a0091...4cc