Venninne med alkoholproblem...

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som helt klart har et alkoholproblem. Jeg merket det første gang for et par-tre år siden, men det gikk en god stund før jeg innså det skikkelig, fordi jeg nok har bortforklart mye for meg selv med at "det var jo fest/helg/fri/ferie", eller andre ting.

Vi har en jobb der vi begge er spesialister på et snevert fagfelt, og jobber begge mye i retten med spesialistuttalelser. Vanligvis jobber vi ikke sammen, men for to år siden var vi innkalt til samme sak, og hun kom tyve minutter etter oppstart og stinket alkohol. Jeg tenkte at hun vel hadde vært på fest kvelden før (noe som er spesielt når du vet du skal stille i tingretten klokken ni neste morgen), og bortforklarte vel for meg selv at hun sikkert hadde forsovet seg, men i matpausen dro vi på et sted like ved retten, og hun bestilte seg en halvliter øl til maten! Vi skulle selvsagt tilbake til saken etter lunsj.

Etter dette har jeg ikke jobbet sammen med henne, og jeg vet ikke om dette var et enkelttilfelle. Det er heller ikke så sentralt i dilemmaet mitt, for det jeg lurer på her er hvordan jeg bør gå frem for å få henne til å oppsøke hjelp, samtidig som jeg tar litt avstand uten at det blir dårlig stemning. Jeg føler at jeg har forsøkt i flere år å være en god venninne, men dette tærer på meg, og det har blitt til at jeg ikke lenger har noe særlig lyst til å møte henne, fordi jeg rett og slett ikke orker at hun skal bli full mens jeg forsøker å bare ha en hyggelig venninnekveld. Det har skjedd flere ganger, hun kjenner ikke grensene, og hun drikker og drikker "fordi det er helg/fri/ferie", og selv om barna mine er hjemme og det helt tydelig blir ubehagelig fordi hun blir full mens vi andre blir mer og mer stille, så fortsetter hun bare. Jeg har sluttet å invitere henne hjem fordi dette har skjedd flere ganger, og jeg orker det ikke mer.

Hun uttrykker at vi ses så sjelden, og jeg føler at unnskyldninger og jobb, mann og barn, ikke holder i lengden, men jeg har faktisk ikke samme lyst til å møte henne lengre, fordi sjansen for at hun drikker øl etter øl er så høy at jeg foretrekker å ikke møtes. Likevel sier jeg det ikke rett ut. Hun ringer noen ganger, og jeg er helt sikker på at hun drikker mens hun ringer, for jeg hører konstant svelging (man drikker inne vann hvert minutt i en time akkurat..), og hun blir sløvere og mer snøvlete jo lengre vi prater. Jeg føler at hun ikke hører hva jeg sier, og hun begynner med tåpelige komplimenter for å kanskje veie opp for at hun sikkert merker at hun driter seg ut, og begynner å si flåsete ting som at jeg er så pen og har så fin klesstil og sånn, når jeg sitter og sier at jeg må legge på fordi minsten våknet osv. Hun kan dra det ut i det uendelige, og jeg tror ikke hun hadde merket det om jeg hadde satt telefonen på mute i et kvarter, det er mest monolog fra hennes side, og jeg orker det ikke... Dette har ført til at jeg ofte ikke svarer når jeg ser at hun ringer, men føler meg da forpliktet til å "ta det igjen en annen gang", som jeg stadig utsetter.

Jeg leser det jeg skriver, og skjønner at det for dere som er utenforstående, kan virke som om det eneste riktige bare er å kutte, men jeg synes det er vanskelig fordi jeg tæres mellom å faktisk være glad i henne, og vi har jo fine stunder sammen også, og å føle at jeg bør hjelpe henne, men hun motsier seg hjelp, blir sint når jeg hinter om at hun drikker mye. Hun kom med en betroelse i sommer, om alvorlige psykiske problemer, og hun har allerede konfrontert meg med at hun synes det var dårlig av meg å ikke følge henne opp på det. Hun mener at det jeg burde gjøre er å dra hjem til henne og være med henne, og jeg kan jo se at hun sier det, men altså, jeg er ikke en maskin som bare kan gå og gå og gå i det uendelige heller, jeg orker rett og slett ikke for jeg blir så sliten av dette! Men jeg klarer altså ikke si det.. Hjelp?

Anonymkode: 0205e...03e

[Heihånåerdetjuligjen]

Har denne dama barn? 

Jeg tenker det ikke er så mye mer du kan gjøre enn å fortsette å kommentere at du synes hun drikker for mye. Foreslå psykologhjelp, det er jo det hun trenger. Fortsetter hun å fnyse av det, og bare vil at du skal følge henne opp, så må du si at hun verken er kompentent nok eller har mulighet for det. Minn henne om at du har barn, og har derfor ikke overskudd til alt. 

Dama kommer til å sluke deg med hud og hår om du lar henne. Fortsett å holde litt avstand. 

Endret 26. oktober 2018 av Kari Mari

[Anonym bruker]

Nei, hun har ikke barn.

Anonymkode: 0205e...03e

[Heihånåerdetjuligjen]

Det var da enda godt 🙂

[Anonym bruker]

Konfrontere tror jeg. Og minn henne på at du er her for henne, selv om hun blir rasende.

se det sånn -Hva er det verste som kan skje? At hun velger å bryte kontakten med deg etterpå? Vel, sånn du har det nå så ville vel det vert en befrielse? 

Om hun raser, og så kommer tilbake med litt selvinnsikt så kan du følge henne til fastlegen for hjelp -Men pass på å ikke bli hennes krykke, fordi du har dårlig samvittighet eller noe sånt. Hun må gjøre jobben selv  

Om hun kjører bil i påvirket tilstand så kan du melde bekymring til fastlegen hennes feks...

Anonymkode: d2847...aa8

[Anonym bruker]

HI igjen.

Jeg vet faktisk ikke om jeg orker å "være her for henne" så mye lengre uansett, fordi det har gått så langt at jeg kjenner at luften går ut av meg bare av at hun ringer. Jeg orker ikke svare engang, og finner på alle slags unnskyldninger. Hun har som sagt konfrontert meg med at jeg ikke har fulgt henne opp, men samtidig vet hun at jeg også har mye jeg har stritt med de siste par årene, og hun spør meg aldri om det (som er greit, på et vis, det blir jo ikke bedre av at hun spør - men det som plager meg er at hun ikke tar det i betraktning heller, hun viser ikke akkurat hensyn til mine ting, føler jeg).

Jeg forstår at hun er dårlig, men når det fortsetter som det har gjort til nå, så blir jo bare jeg dårlig av å stå i det ved siden av henne og. Likevel er det vanskelig å si det rett ut til henne, så det ender gjerne med at jeg bare feiger ut..

Anonymkode: 0205e...03e

[Heihånåerdetjuligjen]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI igjen.

Jeg vet faktisk ikke om jeg orker å "være her for henne" så mye lengre uansett, fordi det har gått så langt at jeg kjenner at luften går ut av meg bare av at hun ringer. Jeg orker ikke svare engang, og finner på alle slags unnskyldninger. Hun har som sagt konfrontert meg med at jeg ikke har fulgt henne opp, men samtidig vet hun at jeg også har mye jeg har stritt med de siste par årene, og hun spør meg aldri om det (som er greit, på et vis, det blir jo ikke bedre av at hun spør - men det som plager meg er at hun ikke tar det i betraktning heller, hun viser ikke akkurat hensyn til mine ting, føler jeg).

Jeg forstår at hun er dårlig, men når det fortsetter som det har gjort til nå, så blir jo bare jeg dårlig av å stå i det ved siden av henne og. Likevel er det vanskelig å si det rett ut til henne, så det ender gjerne med at jeg bare feiger ut..

Anonymkode: 0205e...03e

Du har jo sagt ifra til henne angående alkoholkonsumet. Hun blir sint og går i forsvar. Det er jo klassisk tegn på en alkoholiker. De er også fryktelig egoistiske. Du må få henne til å forstå at du ikke kan hjelpe henne med dette. Hun trenger profesjonell hjelp. Hadde for øvrig ikke sagt så mye, uten at hun selv tar det opp. Neste gang hun klager over at du ikke er der for henne, så sier du det heller sånn som det er. Om vennskapet går i dass, så er det vel ikke et stort tap for deg heller. Hun drar det jo bare ned! Tro meg, jeg har hatt en slik venninne selv. 

[Anonym bruker]

Takk for at du er så ærlig og direkte, Kari Mari!

Anonymkode: 0205e...03e

[Heihånåerdetjuligjen]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for at du er så ærlig og direkte, Kari Mari!

Anonymkode: 0205e...03e

Bare hyggelig 🙂 Jeg vet hvor vanskelig det er. Og man går konstant med dårlig samvittighet. Men det skal du ikke ha. Hun er verken ditt ansvar eller problem. Lykke til ❤️

[Anonym bruker]

1. Det virker som dette er et enveis-venndkap der du gir mye av deg selv (oppmerksomhet osv) og får tilbake at "du er pen". Det er ikke mye å holde et vennskap igang på!

2. Det er UTROLIG slitsomt å ha en relasjon med noen som benytter enhver mulighet til å drikke (seg full). Når man er ferdig med den verste festingen i ungdomstiden går de fleste over til å kose seg med et glass eller to. Men når den ene drikker slik at vedkommende faktisk snøvler blir det umulig å ha en likeverdig samtale. Ble selv stående i et selskap med en fyr som var full mens jeg var edru. Han snakket bare om seg selv, hørte ikke etter på svarene mine og var i det store og hele veldig slitsom. 

3. Du er glad i henne, og da er det beste egentlig å være ærlig tenker jeg. Du kan også spørre henne dersom hun blir sur "hva skjer i livet mitt? Hvordan har jeg det? Når gjorde vi noe sammen uten at det ble konsumert alkohol sist?" Det er ubehagelig, men det gir henne (kanskje) noe å tenke på?

4. Dersom du selv har små barn er det i min verden en selvfølge at man ikke ønsker at noen blir fulle i deres nærvær, der kan du fint sette ned foten tenker jeg.

Anonymkode: 4b36a...2bb

[Anonym bruker]

Og forresten: jeg skjønner at det ikke er så lett når man er glad i noen. Alt er så logisk for den som står på utsiden, men når man sitter der selv med alle følelsene og minnene blir det en annen dimensjon til hele saken. 

Anonymkode: 4b36a...2bb

[Anonym bruker]

Jeg jobber med rusmisbrukere inkl. alkohol, det hjelper dessverre ikke med ytre press, hvis den indre motivasjonen mangler. Jeg hadde skrevet en mail og presentert dine synspunkter slik du gjør i innlegget ditt og latt henne ta et valg. Du gjør henne en bjørnetjeneste ved å fortsette å stille opp. 

Anonymkode: ec1f2...c2f