Føler de fleste ikke liker meg og bare prøver å ignorere meg...

[Anonym bruker]

Og jeg må innrømme at det gjør vondt. 

Har vokst opp i en liten bygd og selv om jeg hater denne bygda av hele mitt hjerte så sitter jeg fast her på grunn av mann og barn som trives. 

Jeg vokste opp som mobbeoffer, og på et lite sted blir jo dette stempelet med inn i voksenlivet. Jeg er ganske sjenert og usikker siden jeg har vokst opp med å høre at alt jeg sier og gjør er galt, og har blitt ledd av i gymtimene, under presentasjoner i skoletimene osv. Jeg prøver å by av meg selv, presse meg til å være litt sosial. Men ingen liker meg. Kan til nøds få til en samtale med noen, føle at vi kommer godt overens men i ettertid er jeg bare luft for denne personen, og det er så ekkelt når man må møtes i forbindelse med skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Blir så klein stemning. Ofte når jeg møter på kjentfolk ute og gjør meg klar til å hilse, så ser jeg på ansiktsuttrykk og kroppsspråk at personen bevisst overser meg. Det er så ubehagelig å gå rundt å se på alle som samler seg for å prate sammen, om de har møtt på hverandre under en skogstur, eller om de traff på hverandre på butikken og står og blokkerer inngangen til butikken i en halvtime for å skravle. Ingen vil være med meg. Ikke en gang et lite smil, et lite hei unner de meg. Og det får meg til å føle meg så lite verdt. 

I dag var jeg på senteret og traff på flere jeg tidligere har hatt en sånn kontakt med at jeg finner det naturlig å hilse raskt og høflig i forbifarten, men så fort at disse personene hadde planer om å ignorere meg. En av de gikk så nærme forbi meg at det bare ble teit at hun så en helt annen vei med nesa i sky, så jeg var frekk nok til å si hei, og denne personen ble så ukomfortabel!

Jeg skjønner ikke hvorfor folk ser på meg som så lite verdt. Jeg er ganske sjenert og innadvendt. Sitter ikke og roper etter oppmerksomhet, sterke meninger holder jeg for meg selv og prøver alltid å være imøtekommende, støttende og høflig. 

For vondt i magen hver gang andre snakker om babyshower, dåp, konfirmasjoner, bursdager, bryllup osv for jeg har bare min lille familie å dele sånt med, så jeg blir ekstremt sjeldent bedt med på noe sosialt. Ingen vil sørge når jeg dør. Mitt liv betyr ingenting for noen.

Anonymkode: f28c5...ec9

[Anonym bruker]

Min bedre halvdel er forresten virkelig den bedre halvdelen av oss og er godt likt av de fleste. Har mange venner og bekjente som gjerne slår av en prat. Jeg forstår ikke hvorfor han valgte å bli sammen med meg, men han er innflytter og rakk kanskje ikke å få med seg hvor dårlig likt jeg er. Men den store ubalansen gjør det ekstra vanskelig for meg. Har opplevd å bli lurt til å tro at jeg hadde fått en ny venninne. Vi hadde mange likheter, pratet mye om alt og ingenting, og masse personlig. Ble derfor ganske såret da det gikk opp for meg at hun ikke var interessert i meg personlig, men bare et par å henge sammen med. Møter jeg på henne uten mannen min så blir jeg oversett. Vil aldri finne på ting med meg uten at mennene våre er med.

Anonymkode: f28c5...ec9

[Anonym bruker]

Aller først vil jeg skrive at jeg har det ganske så likt som deg. Men jeg har nok innfunnet meg med situasjonen litt mer enn du har. Jeg skriver det så du skal vite at jeg vet hvordan det er. Både med så lav selvfølelse og vanskelighetene med å få kontakt med noen. 

Jeg lurer på om du går til psykolog og om dere virkelig må bli boende i bygda? Det er nok godt mulig at du kunne hatt nytte av å bo et sted der du ikke allerede var plassert i en boks, allerede har en rolle. Samtidig vil jeg gi deg cred for å ikke bare flykte fra problemene og tro at alt løser seg et annet sted. Mesteparten følger jo absolutt med på en flytt, siden mye sitter inne i oss. 

Jeg tenker at en stor del av denne opplevelsen kommer av at du forventer at det er slik. Uten at du tenker over det eller forstår hva som egentlig skjer, så kan det være at kroppsspråket ditt formidler at du uansett ikke er verdt å prate med. Du sier uansett bare kjedelige ting, feks. Jeg har merket dette ekstremt godt etter at jeg fikk en stedatter som er uhyre stille og sjenert. Jeg tror hun ofte føler at hun har strukket ut en hånd og tatt initiativ, men det er nesten ingen i huset som merker det. Tvert imot så oppleves hun som veldig tilbaketrukket og uinteressert. Og det kommer kun av hennes lave selvfølelse. Hun er bare snill og grei, men de andre har lett for å glemme henne litt. Hun går i ett med veggen iblant, og når hun ikke viser noen egne meninger så sitter alle litt med spm "vil hun være sammen med meg nå eller klarer hun bare ikke å si nei? Vil hun egentlig spille dette spillet tro?" Det er dessverre litt ubehagelig å forholde seg til slike mennesker, og det ble en aha-opplevelse for meg å oppdage. Da forsto jeg plutselig mye bedre hvorfor jeg har slitt slik med å få kontakt med folk. For jeg har en minst like klønete oppførsel ovenfor dem jeg ikke kjenner ordentlig godt. 

Uansett, jeg tenker at du burde få hjelp for å få opp selvfølelsen din. Det er vondt å gå rundt med så lav selvfølelse. Og så beklager jeg hvis det jeg skrev ble veldig rotete, jeg hadde nettopp en herlig liten gråtetokt over en litt tapt barndom. Så hodet er ikke helt tilbake på plass enda. 

 

Anonymkode: 667a9...c13

[Anonym bruker]

Finnes det ting du kan engasjere deg i? Røde kors, sanitetskvinnene, Norsk folkehjelp, Kameraklubb eller hundetrening? 

Slutt å prøv å hold igjen sterke meninger, eller vent til folk hilser på deg. Smyger du deg langs veggene, snur kappen etter vinden, eller på annet vis hele tiden gjør deg underdanig så kan du være med på å opprettholde et mønster. Om du i tillegg (og det sier jeg ikke du er - men jeg har eks-mobbeoffervenner som er slik) litt martyr "Nei, er ikke så farlig med meg, jeg kan sikkert rydde etter foreldremøte denne gangen også jeg" så gjør det deg ingen tjeneste, selv om du kanskje føler du må bidra med mer enn andre bare for å bli likt.

Anonymkode: 650db...1d9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Finnes det ting du kan engasjere deg i? Røde kors, sanitetskvinnene, Norsk folkehjelp, Kameraklubb eller hundetrening? 

Slutt å prøv å hold igjen sterke meninger, eller vent til folk hilser på deg. Smyger du deg langs veggene, snur kappen etter vinden, eller på annet vis hele tiden gjør deg underdanig så kan du være med på å opprettholde et mønster. Om du i tillegg (og det sier jeg ikke du er - men jeg har eks-mobbeoffervenner som er slik) litt martyr "Nei, er ikke så farlig med meg, jeg kan sikkert rydde etter foreldremøte denne gangen også jeg" så gjør det deg ingen tjeneste, selv om du kanskje føler du må bidra med mer enn andre bare for å bli likt.

Anonymkode: 650db...1d9

Dette.

 

 

Anonymkode: 5aee2...076