Hvordan var dere mot foreldrene deres i ungdommen?

[Anonym bruker]

Jeg husker i grunn ikke så mye, men jeg tror jeg var ganske fæl egentlig. Var mye sinna og sa kjipe ting. Jeg må snakke med mamma om dette, men det er så vanskelig..

Husker lite fra barndom/ungdom. Har egentlig ikke noen minner omkring heg og mamma gjorde sammen. Hun drakk en del i perioder.. og jeg er så redd at det var min feil.. at jeg drev henne til det. Eller var sinnet mitt noe som kom sv manglende grenser og for mange opplevelser med alkohol?

I dag har vi et forhold som er fritt for konflikter, men det er heller ikke et åpent forhold.. så det ervanskelug å ta opp ting. 

Hvis mamma dør før vi får snakket om dette tror jeg at jeg vil ødelegges helt.. 

Anonymkode: 6cdaf...ac2

[Anonym bruker]

Først vil jeg bare si til deg at du ikke har ansvar for at moren din drakk, det var hennes valg. Hun var den voksne, ikke du. Du drev henne ikke til det.

Faren min, min trygghet, døde da jeg var tenåring og da ble jeg overlatt til min egen sorg, og lærte at min sorg var ingenting i forhold til mamma sin sorg. Så jeg lærte fort å bite det i meg og ta meg sammen. Før han døde, så var det ingen som snakket med meg om det, så jeg utagerte, men tok det mest ut på skolen. Hjemme var jeg medgjørlig siden hele huset gikk på nåler mens pappa var syk. Etter at han døde, så hadde jeg og mamma mange fighter. Vi er så ulike som man kan bli, og vi har aldri hatt noe nært forhold desverre. I hennes øyne var jeg en helt forferdelig tenåring, men i forhold til hvordan jeg hører andre har vært, så var jeg nok en ganske medgjørlig normal tenåring.

Anonymkode: b2ea2...1b0

[Anonym bruker]

Jeg var ekstremt pliktoppfyllende og dermed også veldig enkel og ha med å gjøre. Gjorde alt rett og hjalp til der jeg kunne til enhver tid. Lagde middag, vasket klær, tok meg av småsøsknene (lekser, pakket gymklær, lagde frokost og matpakke osv). Jeg var stort sett bare hjemme eller på jobb. Fikk helgejobb da jeg var 13 år og jobbet lørdag og søndag samt ferier fram til jeg flyttet da jeg var 16 år. Jeg skjønte tidlig at moren min hadde mange så mange utfordringer og problemer at jeg ikke kunne være en av dem. Tror hun aldri har møtt lærere eller vært med på en avslutning/foreldresamtale etter 4-5.trinn, jeg dro alltid alene. Jeg har heller ikke konfrontert moren min med barndommen og har bearbeidet det selv. Hun hadde sine grunner og selv om jeg er litt bitter er det ikke ødeleggende for meg. Bitterheten går mest på at jeg hadde hatt så mange flere muligheter med andre foreldre og tanker på hvor jeg kunne ha vært. Men likevel føler jeg at heg kommer styrket fra barndommen min. Jeg har lært mye om mennesker og tilpasser meg lett andre, samtidig som jeg har veldig tydelige grenser for meg selv, beskytter barn mine og gir de alt de trenger av kjærlighet og støtte. Jeg har lært verdien i å klare meg selv og å jobbe hardt for å lykkes.

Det som har hjulpet meg er å tenke tilbake på situasjoner hvor jeg som barn følte meg verdiløs, uønsket og alene og at jeg selv er tilstedet og trøster og snakket med det barnet og forteller alt jeg skulle ønske noen sa til meg. 

I dag har vi et avklart forhold. Ikke nært, men vi treffes innimellom og hun er bestemor for mine barn (under mitt tilsyn). Det mestrer hun greit.

Anonymkode: a5a10...ed9

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Først vil jeg bare si til deg at du ikke har ansvar for at moren din drakk, det var hennes valg. Hun var den voksne, ikke du. Du drev henne ikke til det.

Faren min, min trygghet, døde da jeg var tenåring og da ble jeg overlatt til min egen sorg, og lærte at min sorg var ingenting i forhold til mamma sin sorg. Så jeg lærte fort å bite det i meg og ta meg sammen. Før han døde, så var det ingen som snakket med meg om det, så jeg utagerte, men tok det mest ut på skolen. Hjemme var jeg medgjørlig siden hele huset gikk på nåler mens pappa var syk. Etter at han døde, så hadde jeg og mamma mange fighter. Vi er så ulike som man kan bli, og vi har aldri hatt noe nært forhold desverre. I hennes øyne var jeg en helt forferdelig tenåring, men i forhold til hvordan jeg hører andre har vært, så var jeg nok en ganske medgjørlig normal tenåring.

Anonymkode: b2ea2...1b0

Takk for gode ord.. og det er trist å høre om det du gikk gjennom ❤️ 

Det er kanskje slik at tenåringer er vanskelige. Jeg har barn i barneskolealder, og jeg merker at de setter meg på plass. Men jeg tar det der og da, og drar tydelige grenser. Jeg er også tydelig på mine egne behov og at jeg er et menneske som har følelser som betyr like mye som deres. Slik lærer de å kjenne meg som menneske, og ikke bare som mamma. 

Min mor har ikke vært tydelig på hem hun er som person. Huner et fantastisk menneske, men jeg kjenner henne liksom ikke helt som person. 

Det jeg er redd for er at jeg visste hvilke knapper jeg skulle trykke på for å såre, og at jeg brukte det for det der var verd. Jeg husker at jeg i en periode hadde et voldsomt sinne mot henne, så hun opplevde nok at hun ikke kunne gjøre noe riktig. Det er et minne som har brent seg fast, og det er at jeg har kranglet med henne, også hører jeg at hun gråter på do. Jeg har så fryktelig dårlig samvittighet for dette, for at hun kanskje levde med et barn/ en ungdom som ikke viste henne respekt og viste henne hvor flott menneske hun er.. og at hun derfor fikk styrket sitt problem med alkohol. Jeg føler at jeg burde være den som gjorde hverdagen enklere for henne å takle - ikke vanskeligere.

Samtidig vet jeg at jeg sleit med det å oppleve henne beruset - og at det gjorde at jeg både mistet respekt og ble sinna på henne. 

Det var aldri snakk om omsorgssvikt. Hun var en mamma som alltid sørget for at jeg hadde det bra, og at jeg hadde et godt nettverk rundt meg.. men hun slet med et eller annet som gjorde at hun ikke klarte å la være å drikke når hun satt alene på kvelden.. og jeg gjorde det helt sikkert ikke lettere for henne..

HI

Anonymkode: 6cdaf...ac2

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var ekstremt pliktoppfyllende og dermed også veldig enkel og ha med å gjøre. Gjorde alt rett og hjalp til der jeg kunne til enhver tid. Lagde middag, vasket klær, tok meg av småsøsknene (lekser, pakket gymklær, lagde frokost og matpakke osv). Jeg var stort sett bare hjemme eller på jobb. Fikk helgejobb da jeg var 13 år og jobbet lørdag og søndag samt ferier fram til jeg flyttet da jeg var 16 år. Jeg skjønte tidlig at moren min hadde mange så mange utfordringer og problemer at jeg ikke kunne være en av dem. Tror hun aldri har møtt lærere eller vært med på en avslutning/foreldresamtale etter 4-5.trinn, jeg dro alltid alene. Jeg har heller ikke konfrontert moren min med barndommen og har bearbeidet det selv. Hun hadde sine grunner og selv om jeg er litt bitter er det ikke ødeleggende for meg. Bitterheten går mest på at jeg hadde hatt så mange flere muligheter med andre foreldre og tanker på hvor jeg kunne ha vært. Men likevel føler jeg at heg kommer styrket fra barndommen min. Jeg har lært mye om mennesker og tilpasser meg lett andre, samtidig som jeg har veldig tydelige grenser for meg selv, beskytter barn mine og gir de alt de trenger av kjærlighet og støtte. Jeg har lært verdien i å klare meg selv og å jobbe hardt for å lykkes.

Det som har hjulpet meg er å tenke tilbake på situasjoner hvor jeg som barn følte meg verdiløs, uønsket og alene og at jeg selv er tilstedet og trøster og snakket med det barnet og forteller alt jeg skulle ønske noen sa til meg. 

I dag har vi et avklart forhold. Ikke nært, men vi treffes innimellom og hun er bestemor for mine barn (under mitt tilsyn). Det mestrer hun greit.

Anonymkode: a5a10...ed9

Så trist at du fikk så mye ansvar så tidlig. Men så godt for deg å kunne tenke tilbake på at du klarte å se din rolle i det så tidlig. Og at du elt sikkert var en styrke for din mor.

Jeg syns tanken på at jeg kan ha vært til belastning for min mor er det aller verste å tenke på.

HI

Anonymkode: 6cdaf...ac2

[Anonym bruker]

Du, det er IKKE din feil at din mor drakk. Det var hennes valg. Mange tenåringer går igjennom en sånn fase. Man burde egentlig være unnskyldt akkurat i den tiden. 

Om du vil snakke med ho, så kan du forsøke forsiktig men jeg ville nok ikke hatt den største forhåpningen om at det kommer så mye godt ut av det. Hun kan nok føle seg litt defensiv og har dårlig samvittighet. Å føle at man gjorde dumme ting for barnet sitt når man var yngre er nok litt krevende å bli konfrontert med. Om hun er klok, hører hun på deg, men det kan bli vanskelig. 

Jeg syns det er sykt vanskelig å snakke med min mor om ting men nå er jeg så gammel at jeg bare har latt det gå. Hun gjorde nok sitt aller beste og ville det beste for deg. 

Anonymkode: ddc40...95d

[Anonym bruker]

Jeg var ekstremt kuet. ikke av respekt men av redsel. så gjorde ingen store utskeielser overhode, og har aldri sakt mine foreldre imot eller hevet stemmen mot de.

Har hele livet lidd av angst for alle situasjoner som jeg ikke kjenner,  så opprar mine egne unger på en helt annen måte kan en si.

Anonymkode: 7bf9e...739

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg var ganske kjip, festet og drakk, sannsynligvis like greit at jeg flyttet ut da jeg var 16. Jeg husker moren min som rimelig tafatt, det er hun ennå med barnebarna. Jeg lurer på hvordan mine egne jenter kommer til å bli. Den eldste blir tenåring neste år, enn så lenge er det lite drama og utagering. Hun er minst like kosete som lillesøster på 6, og hjelper mye til hjemme uten at jeg må mase. Dersom hun plutselig blir en liten hormonbombe blir det nok en brå overgang for mor  Heldigvis husker jeg hvordan det var å være tenåring, håper vi kommer greit igjennom. Lillesøster ser jeg for meg kan blir en større utfordring, men det er lenge til og ettersom det er fem år mellom er den ene forhåpentligvis ferdig med den verste perioden før neste setter i gang. 

Anonymkode: 83467...816

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Takk for gode ord.. og det er trist å høre om det du gikk gjennom ❤️ 

Det er kanskje slik at tenåringer er vanskelige. Jeg har barn i barneskolealder, og jeg merker at de setter meg på plass. Men jeg tar det der og da, og drar tydelige grenser. Jeg er også tydelig på mine egne behov og at jeg er et menneske som har følelser som betyr like mye som deres. Slik lærer de å kjenne meg som menneske, og ikke bare som mamma. 

Min mor har ikke vært tydelig på hem hun er som person. Huner et fantastisk menneske, men jeg kjenner henne liksom ikke helt som person. 

Det jeg er redd for er at jeg visste hvilke knapper jeg skulle trykke på for å såre, og at jeg brukte det for det der var verd. Jeg husker at jeg i en periode hadde et voldsomt sinne mot henne, så hun opplevde nok at hun ikke kunne gjøre noe riktig. Det er et minne som har brent seg fast, og det er at jeg har kranglet med henne, også hører jeg at hun gråter på do. Jeg har så fryktelig dårlig samvittighet for dette, for at hun kanskje levde med et barn/ en ungdom som ikke viste henne respekt og viste henne hvor flott menneske hun er.. og at hun derfor fikk styrket sitt problem med alkohol. Jeg føler at jeg burde være den som gjorde hverdagen enklere for henne å takle - ikke vanskeligere.

Samtidig vet jeg at jeg sleit med det å oppleve henne beruset - og at det gjorde at jeg både mistet respekt og ble sinna på henne. 

Det var aldri snakk om omsorgssvikt. Hun var en mamma som alltid sørget for at jeg hadde det bra, og at jeg hadde et godt nettverk rundt meg.. men hun slet med et eller annet som gjorde at hun ikke klarte å la være å drikke når hun satt alene på kvelden.. og jeg gjorde det helt sikkert ikke lettere for henne..

HI

Anonymkode: 6cdaf...ac2

Kjære deg <3! Det er IKKE din skyld at moren din drakk. Det er ikke utfordringene i livet i seg selv som avgjør om noen tyr til alkohol eller ei når de har det tøft. Alkoholisme har en sterk genetisk komponent og det handler også om å ha lært modne eller mindre modne mestringsstrategier (f.eks. rus) tidligere i livet. Moren din hadde garantert funnet en annen «unnskyldning» for å drikke dersom dere kranglet mindre.

 

Anonymkode: 052be...126

[MTF]

Først og fremst HI, det er IKKE ditt ansvar at din mor drakk. Det er bare trist at du skal ha dårlig samvittighet for dette. Håper du klarer å slå fra den den samvittigheten etter hvert og får snakke ut med moren din om dette

Jeg hadde en veldig god barndom og ungdomstid, og det reflekterte også måten jeg oppførte meg mot mine foreldre tror jeg. Jeg hadde vel mine ting jeg også, og var vel ikke alltid like blid og fornøyd og kunne synes at mine foreldre til tider var veldig strenge. (det tror jeg er veldig vanlig, for i følge vår tenåring er vi myyye strengere enn alle andre sine foreldre;-P) Jeg festet og drakk litt med venner fra 16-års alderen, men ikke mye. Det var aldri de store konfliktene mellom oss pga det (stort sett visste de ikke om det, eller overså det med vilje kanskje?)

Jeg var pliktoppfyllende på skolen og hjalp til greit hjemme. Jeg følte jeg kunne snakke med mine foreldre om det meste og vi kranglet lite. Jeg hadde respekt for dem, og trosset dem sjelden, men samtidig var det en kjærlig respekt. Jeg har et veldig godt forhold til dem den dag i dag, og de er fantastisk flinke å følge opp barnebarna. Jeg kan bare håpe at jeg er en like god forelder som mine var.

[Anonym bruker]

Jeg var selv både ansvarlig og egenrådig. Litt rebell. Litt glemsk, men veldig skoleflink, moden for alderen, hadde bra venner, fulgte avtalte regler og gjorde det jeg skulle hjemme, var litt kronisk småkrangling, men bare en sjelden gang større krangler hjemme. Men jeg har alltid hatt en indre rastløshet og eventyrlyst, og gjorde en del som mine foreldre ikke vet om, men sikkert hadde fått bakoversveis av. Sa at jeg var på hyttetur med en venninne når jeg dro alene en helg til Stockholm da jeg var 16 for å se en konsert og shoppe. Var alltid flink til å finne ut av ting og tok vare på meg selv. 

 

Anonymkode: 052be...126

[Anonym bruker]

Som de andre over her sier, det er ikke du som drev din mor på flasken! Det klarte hun helt selv, og hun har nok påført deg mye mer enn du hsr påført henne.

Hvis du spør mine foreldre vil de si at jeg var en ganske grei tenåring. Men alt er relativt når man ser hva jeg evt hadde nlitt sammenliknet med. Jeg selv synes jeg var en usedvanlig frekk og lat tenåring på hjemmebane. Spesielt gikk det utover min mor. Hun var i mine øyne litt svak og stakkarslig, og jeg hadde voldsom trang til å hevde meg over henne. I dag har vi et veldig godt forhold, hun er faktisk en sterk kvinne. Men vi er også svært ulik og det er ikke alltid hun og jeg evner å sette seg inn i hveradres situasjoner. Uannsett hva som skjer og hva som har vært vet jeg at begge to stiller opp 110 % for meg. Heldige meg 😊

Anonymkode: 75b6f...5a2

[Anonym bruker]

Jeg var mye greiere en hva mine foreldre så. Turte ikke svare de stygt eller utagerende hjemme, da vanket det enten juling fra stefar eller psykisk mishandling fra mor. Var alltid hjemme til kl 21 , og skulket aldri skolen. Flyttet ut når jeg var 16 

Drakk og tok dop som en «flukt», men de så aldri det. Drakk feks på formiddagen, og var edru innen jeg måtte være hjemme på kvelden. 

Min mor har jeg lært om i ettertid slet med sine demoner etter en vanskelig barndom, og lot det gå hardt utover oss. Hun var direkte slem. 

Har selv ryddet opp i mitt, og hatt konfrontasjon (i allefall rundt noe av det) med henne. Nå i dag har vi et ryddig forhold.

Anonymkode: d8b24...b6f

[Anonym bruker]

Vil si jeg var ganske grei. Festet og drakk lite. Kunne nok bli litt sint til tider. Ble sammen med han som jeg nå har tre barn sammen med, som 14-åring. Han var 18. Det falt ikke helt i god jord. Men, det gikk seg til😉

Anonymkode: 2812b...9a5