Uplanlagt gravid..

[Anonym bruker]

Sitter her med en positiv test etter å ha brukt kondom med en kompis. Er så rådvill hva jeg skal gjøre. Mest fornuftige sier abort. Jeg er singel, vært det i et år. 

Min historie: 

Jeg er vokst opp i et hjem som var preget av alkoholmisbruk og omsorgssvikt. Flyttet i fosterhjem som 17 åring. Har passet på mor og søster hele livet. Har blitt diagnostisert med KPTSD, noe som er vanlig etter traumer i barndom. 

Ble sammen med en i 2012, ble slutt i 2017. Jeg ble gravid i 2016, noe som endte opp i spontanabort med utskrapning. Opplevde 2 spontanaborter til med han og fikk utredning og diagnose habituell abort. 

Det ble stor belastning for meg, (ikke bare abortene, var mye som skjedde i livet mitt ellers) noe som resulterte i depresjon og selvmordstanker og forsøk. 

Ble som sagt slutt med eksen da mine følelser ble borte etter abortene. Og vært innleggelse og psykologhjelp. Har også vært på vurderingsopphold ang traumebehandling og håper på å få hjelp der for å kunne fungere i hverdagen og i jobb. 

Nå er jeg som nevnt gravid med en kompis etter kondombruk. Dette var ikke heldig tidspunkt. Jeg har sagt jeg vil ha barn, bare da i et forhold, ha bedre helse, økonomi, osv. 

Sitter da med følelsen etter spontanabortene at hvordan kan jeg i det hele tatt tenke på frivillig abort...  Men verste tanken her er om barnevernet og alt blir blandet inn og jeg ikke klarer å gi barnet det den har rett på nå. 

Ble bedre fra selvmordstankene og depresjonen for noen måneder siden, men det er ingen garanti for ikke tilbakefall.. 

Veit egentlig ikke hva jeg vil, men kanskje bare høre eventuelle råd? 

Anonymkode: d539d...004

[Anonym bruker]

Har du et stabilt liv nå da? Har du et hjem til barnet? Har du en jobb som gjør at du kan forsørge det? Husk at det første året er billig sammenlignet med resten. 

Har du et nettverk som kan backe deg dersom du skulle slite psykisk igjen? Eller må da barnevernet ta over omsorg? 

 

Spør du meg (og det gjør du jo siden du spør på et forum) så bør du kontakte Amathea. Min mening er at livet ditt per dags dato ikke er ryddig og stabilt nok til å ta seg av en annen person, en person som kommer til denne verden så prisgitt å ha foreldre som tar seg godt av den. En graviditet og fødsel kan være en enorm påkjenning for psyken (snakker av erfaring her), og jeg vil virkelig anbefale deg å vente. Om du må ha hjelp for å funke i hverdagen så er ikke dette tidspunkt for deg. 

Ikke meningen å virke streng, men ser dessverre alt for mange ganger hvordan det sosioøkonomiske går i arv, samt det psykiske. Vent noen år, få deg jobb, ta vare på deg selv og finn deg en fin mann 😊 

 

Masse lykke til, uansett hva du velger ❤️

Anonymkode: 88780...fbd

[Anonym bruker]

Snakk med Amathea 

Mange klemmer fra meg 💜💛💚

Anonymkode: b0bb1...15e

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Snakk med Amathea 

Mange klemmer fra meg 💜💛💚

Anonymkode: b0bb1...15e

https://www.amathea.no/

Anonymkode: b0bb1...15e

[Anonym bruker]

Jeg går fortsatt til psykolog og håper som nevnt på å komme på traumebehandling innen 2019 er over. Jeg jobber ikke, men håper å få jobbe etter behandling. 

Har et hjem med en hund, har orden på økonomien men har jo hverken jobb eller trygd, dermed ingenting 100% sikkert.. 

Far til evt barnet sier han støtter meg uansett hva jeg gjør. Om jeg beholder vil han være der og hjelpe. Flere jeg har pratet på sier at vi kanskje må satse på oss to om jet/vi beholder, men jeg synes det blir falsk å gå inn i et forhold o  bygge det på et barn. 

Det kan være at om jeg beholder at vi blir sammen, men hvis ikke.... Det kan være at jeg blir stabil om jeg beholder og det går bra, men hvis ikke...?  Vil ikke så veldig spillet på dette... 

Min tanke var ha det bra med meg selv, evt kunne jobbe eller ha trygd, ihvertfall sikker økonomi, være i et stabilt forhold, ha orden på livet, også skaffe barn. Kunne gi barnet trygge rammer fra start.. 

Har jo ikke verdens beste forutsetninger her.. Men så kommer tanken at jeg faktisk dreper et barn frivillig, og tenk om jeg ikke kan bli gravid igjen. Husker smerten og hormonene og all i ettertid med spontanabortene. Og nå vil jeg faktisk påføre det frivillig??! Men er ikke garanti på at det ikke blir spontanabort eller alt går bra om jeg beholder heller..... 

Huff, så vanskelig... Takk for svar og råd ❤️

Anonymkode: d539d...004

[Anonym bruker]

Hvor tidlig i de tidligere svangerskapene opplevde du å spontanabortere? Kan jo dessverre skje nå også? Ville ventet til du nærmet deg grensen i allefall i tilfelle naturen ordner opp av seg selv. 

Forstår fortvilelsen da, føler med deg for du har det virkelig ikke enkelt. Vet heller ikke hva jeg selv ville gjort, men kanskje lurt å prate med noen som kan gi deg litt perspektiv. Klem

Anonymkode: 2828d...cdd

[Anonym bruker]

Hvis denne kompisen har god jobb, er stabil på de områdene som du ikke er stabil på, så utfyller jo dere hverandre. Dere trenger jo ikke nødvendigvis å bli sammen.

Jeg er i den situasjonen at jeg har hatt flere spontanaborter, og har slitt med å bli gravid etter det, og nå ønsker jeg virkelig et barn til (jeg har flere fra før). Jeg sier ikke at du skal beholde uansett, men du er jo inne på det selv, at hva hvis du ikke kan bli gravid senere.

Anonymkode: 99412...a12

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med psykisk syke foreldre, og selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker at jeg ikke var født så var det ikke en spesielt god oppvekst. Mine foreldre er fulle av kjærlighet, så det manglet det aldri på, og de har aldri rørt rusmidler, men det er ikke til å stikke under en stol at det er mye sosial arv i dette.

Om mannen du har blitt gravid med er 100% frisk, og er villig til å ha barnet mye kan det gå helt greit, men du er jo helt avhengig av han. Han må regne med å ha barnet mer enn annenhver helg og en dag i uka altså, særlig i dine dårlige perioder. Da kan barnet vokse opp og vite at dine "issues" er sykdom, men også se en frisk pappa.

Anonymkode: 91a15...9be

[Anonym bruker]

Saken er jo den at jeg kan og vil bli frisk med den behandlingen jeg håper jeg får. Og det var en av mine krav før barn. 

 

Anonymkode: d539d...004

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Saken er jo den at jeg kan og vil bli frisk med den behandlingen jeg håper jeg får. Og det var en av mine krav før barn. 

 

Anonymkode: d539d...004

Men saken er den at det vet du ikke, det kan ta lang tid, det kan gå og det kan ikke gå. Det er alt for mange variabler. Du vet heller ikke hvordan du vil takle et lite barn, og hva slags barn du får. Hva med lite søvn, gråt og  løpske hormoner. Du virker ikke å være i en posisjon hvor det vil være godt for et barn å komme til. Beklager. Hvis du vil bære frem, la faren ha ansvaret. Kanskje kan du ha samvær? 

Anonymkode: 18c82...e74

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Saken er jo den at jeg kan og vil bli frisk med den behandlingen jeg håper jeg får. Og det var en av mine krav før barn. 

 

Anonymkode: d539d...004

Du har et ønske og håp om å bli frisk, men ingenting her i verden kommer med garantier, og psykisk sykdom er vanskelig å bli frisk fra.

Men det kan godt hende at riktig terapi vil kunne gjøre at du kan leve et helt normalt A4-liv, og gi et barn en flott oppvekst. Men det er ingen tvil om at du vil være helt avhengig av far, og av et godt nettverk ellers for å få det til

Det er helt og holdent ditt valg, og som sagt, selv om jeg selv har vokst opp med psykisk syke foreldre er det ikke sånn at jeg ønsker jeg ikke var født!

Du må bare tenke deg godt om, og være beredt på at det kan bli tøfft. Du må være flinkt til å motta hjelp og ikke være redd for å be om den. Du og barnet ditt vil helt klart trenge den.

Anonymkode: 91a15...9be

[Anonym bruker]

Om du leser så ser du at jeg skriver at det var krav før barn. Derfor er jeg nå i tvil på å beholde. 

Er jo akkurat det du skriver som jeg mener, et barn skal ha trygge rammer helt fra start, og det har ikke jeg forutsetninger til nå. Planen var å få den traumebehandlingen jeg håper på i 2019, og den stopper opp om jeg beholder. 

Mitt ønske er å bli så frisk som jeg kan, etter beskjed fra psykologer, spesialister, og leger. Få en jobb om jeg kan, kjæreste og etterhvert samboer, leve stabilt, og deretter barn. Ikke et barn oppå dette. I all uvisshet. 

Men skal ikke nekte for at det er vanskelig valg uansett jeg ser det mest fornuftige opp i det hele. 

Anonymkode: d539d...004

[Nyttårs barn]

Ikke få barn i denne situasjonen HI, et barn er ikke noe som skal fikse eller forbedre livet. For at du skal kunne tilby det et barn trenger må du bli bedre og finne deg en solid partner. Og da mener jeg en mann som er frisk, har jobb og har hatt en god oppvekst fra en velfungerende familie.

[Anonym bruker]

Er enig med deg der, Nyttårs barn. Det er jo det jeg hele tiden har skrevet. Men at usikkerheten slår inn i blant. 

Anonymkode: d539d...004

[Anonym bruker]

Jeg selv ville fått barnet. Jeg har strevd med psyken siden jeg var liten, det kunne ikke være en stopper for å få barn. Nå har jeg 2 barn og selv om det er jævlig tøft til tider og noen ganger har jeg vært innlagt, så ville jeg ikke valgt annerledes tror jeg. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg var bedre før jeg fikk barn, men den sjansen kunne jeg ikke ta. Egoistisk? Ja som faen, men det er ungene som har fått meg igjennom dette. De har selvfølgelig aldri visst at de er grunnen til at jeg lever, men de vet om angsten og vi snakker om det titt og ofte.

Anonymkode: fd4b8...72e

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med psyken selv i mange år, og har vært livredd for at jeg skulle påføre noe negativt på barna mine. Oppdaga selv at jeg var uplanlagt gravid i sommer, og frykta at en ny graviditet ville komplisere hele den gode prosessen jeg var inne i. Hadde klart å jobba meg fremt til en mer stabil psyke og var kommet langt. Hadde dessverre rett, fikk tilbakefall nå i graviditeten, men jeg er i det minste oppmerksom på det og tar i mot den hjelpen jeg får. At vi valgte å beholde er en avgjørelse jeg er sjeleglad for likevel. Jeg har barn fra tidligere også, og har også vært innlagt etter at barna kom til. Jeg tenker også at dersom du tar i mot hjelp for dine plager så vil det også være hjelp for barna. Det er mye fokus på barn som pårørende, og det er et bra tiltak spør du meg. Etter jeg ble innlagt selv kom hele familien mye nærmere hverandre og det ble vanlig at vi alle sammen snakket ordentlig med hverandre om følelser o.l.

Det å slite psykisk er dessverre vanligere enn man tror. På verdensbasis 1/4 og i norge er tallene 1/3 som vil oppleve psykisk sykdom på et eller annet tidspunkt. Dersom de som sliter psykisk eller de som kan komme til å slite psykisk blir anbefalt å ikke å få barn vil det faktisk være en stor del av oss, og det er jo egentlig bare trist. 

Forskjellen på oss er vel kanskje at jeg er sammen med barnefaren som er en stabil og ordentlig mann som trår til i mine vanskelige perioder. Tror ikke man angrer på de barna man får, men det er nok smart å tenke igjennom på hvordan måte barnefaren ser for seg å stille opp dersom du får dårlige perioder, eller om du har et annet nettverk som kan hjelpe til, alt fra hans foreldre, gode venner, osv. 

I iallfall, masse lykke til!

Anonymkode: d6fa6...d40

[Hengebukksvinet]

Høres ikke lurt ut å beholde barnet.Hadde du vært sammen med barnets far over flere år og dere hadde et stabilt og stødig forhold,hadde det kanskje stilt seg annerledes.Dere er bare venner og du sliter veldig fra før.Dette kan fort bli veldig tøft😢

[Anonym bruker]

Enig med hengebuksvinet...

Å få barn kan være utrolig overveldende, selv når man har alt «på stell». Viktig å kjenne godt etter om du er forberedt på «det verste», og så kan det heller være en bonus om du får «drømme barnet» som sover hele natten og økonomien går på skinner.

Fikk selv en kraftig barseldepresjon med første barnet, helt uforutsett. Hadde hus, snill mann og god jobb. Hadde tidligere slitt med spiseforstyrrelser etter en trøblete ungdomstid med overgrep og annen dritt. Men hadde vært igjennom terapi i flere trinn, mange år tidligere, og vært veldig sterk i psyken lenge. -Det å få barnet var overveldende, og når det i tillegg aldri sov mer en en time i strekk så kræsjet jeg helt. 

...så tenk deg godt om. Og sørg for et godt nettverk hvis du velger å beholde. Vokste selv opp med en mor som slet mye etter overgrep som barn, og det preget oss barna. Vi har ALLE slitt selv i voksen alder. Selv om far var «normal».

Anonymkode: 6f3c8...1a5

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar. 

Anonymkode: d539d...004

[Anonym bruker]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det ble stor belastning for meg, (ikke bare abortene, var mye som skjedde i livet mitt ellers) noe som resulterte i depresjon og selvmordstanker og forsøk. 

Sitter da med følelsen etter spontanabortene at hvordan kan jeg i det hele tatt tenke på frivillig abort...  Men verste tanken her er om barnevernet og alt blir blandet inn og jeg ikke klarer å gi barnet det den har rett på nå. 

Ble bedre fra selvmordstankene og depresjonen for noen måneder siden, men det er ingen garanti for ikke tilbakefall.. 

 Veit egentlig ikke hva jeg vil, men kanskje bare høre eventuelle råd? 

Anonymkode: d539d...004

 

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis denne kompisen har god jobb, er stabil på de områdene som du ikke er stabil på, så utfyller jo dere hverandre. Dere trenger jo ikke nødvendigvis å bli sammen.

Anonymkode: 99412...a12

Jeg kan forstå at frykten for å ikke få et barn til siden, er tilstede, men det er ikke slik at dette må være siste gang du blir gravid. 

Du sier selv at du ønsket å være i et forhold. Selvmordtanker for noen måneder siden og forsøk etter senest 2016/2017. Fungerer ikke i jobb i dag. Usikkerhet om du og/eller (?) barnevern mener du kan gi barnet det som barnet har rett på.

Jeg tenker på barnets rett til å ikke bare kjenne, men vokse opp med far. En som kunne vært en god støtte for deg også. Helt på siden av det økonomiske. 

Dette er ikke rammene du ønsket. Du må vurdere om de er gode nok og vurdere hvor høy risikoen for å ikke kunne bli gravid igjen. Er du villig til å få barn nå, fordi det akkurat går, eller er det i barnets beste interesse at du venter uansett om du kan eller ikke kan bli gravid igjen? Jeg prøver å belyse forskjellen på dine og barnets interesser.

Det er et tøft valg og jeg hverken kan eller vil ta det for deg. Jeg forstår at du er usikker. Det skinner vel gjennom at ikke jeg heller mener at dette er spesielt gode rammer for et barn. 

Anonymkode: 077af...560