Sammen pga😫

[Anonym bruker]

Vært sammen i 10 år, har 2 barn sammen,hus,bil osv.....

Iløpet av de siste 5 åra har vi vurdert 2 ganger å gå fra hverandre.Vi har hatt mye utfordringer pga diverse ting og jeg har enda bare lyst å være alene med barna.

Det som stopper meg er: barna!Jeg vet ikke om jeg får råd til å ha huset alene(der barna har bodd hele livet),ene jenta er så knyttet til huset, hun lengter hjem bare vi er på hotell noen dager...også vet jeg ikke om jeg har hjertet til å «ta fra» samboer både hus,bil og unga....er jeg som må ha dem mest pga jobben hans...

Jeg føler ingen tiltrekning til han, føler vi bare bor sammen.Sex må jeg «tvinge» meg til å ha med han pga lysten er helt borte, men er sjelden vi har det.Kysse er heller ikke noe vi gjør «frivillig».Føler ikke vi er kjærester.Er det bare jeg som har det slik?Hva hadde dere gjort?

Han er en flink pappa, snill er han.Vi har våre krangler, men nå virker det bare som om vi ikke bryr oss om å krangle lengre...bare godtar ting...

Anonymkode: 2b3ee...521

[Anonym bruker]

Barna er ikke god nok grunn til og bli. Barna har det ikke bra hvis dere foreldrene ikke har det bra.

Som alenemor får du masse hjelp, så hadde gått.

Vet ikke hvor store barna dine er,men kanskje 50/50 går her, så kan far beholde huset

Anonymkode: e441c...e99

[Anonym bruker]

Man lever bare en gang. Det er selvfølgelig et vanskelig og stort valg å ta. Barna vil synes det er vanskelig, men mye kommer an på samarbeid og hvilken tone dere har til hverandre etter bruddet, men også nå når dere bor sammen uten å egentlig ville det. At barnet er tilknyttet huset går fort over. Det er ikke nødvendigvis huset i seg selv heller, men det å være hjemme med sine og deres ting rundt seg?

Anonymkode: e566f...04e

[Anonym bruker]

Takk for fine svar😊

Veldig vanskelig å ta en avgjørelse her.

som du sier her er kanskje tilknytninga til tingene sine og familien det viktige for de,ikke nødvendigvis huset.

50/50 går ikke pga jobben hans, jeg er veldig mye alene med de.

Hadde jeg ikke hatt barna hadde jeg dratt for flere år siden.Jeg vil ikke ødelegge for dem, men som dere sier man lever bare en gang, jeg har rett til å være lykkelig jeg også.Slik som det er nå holder jeg bare ut og prøver å godta at slik er det nå.

Vil iallefall holde ut til etter jul slik at ikke det blir et vondt minne for dem.

Anonymkode: 2b3ee...521

[Anonym bruker]

Barna er forressten 9 og 3 år.

Anonymkode: 2b3ee...521

[Anonym bruker]

Har rett til å være lykkelig,  jeg også... Det der er jeg så lei av, selvrettferdighet og offerrolle. Har rett til å være lykkelig??  Ja, det har du, men først og fremst har du et ansvar for barna dine. Du har valgt deres far,  så får du jammen gjøre litt mer innsats for å få ting i orden enn bare å innta offerrollen og si at du har rett på lykke.  Lykke kommer ikke på en fjøl sigende forbi. Lykken lager du selv. Du har en snill og grei mann du har et ok forhold til, vær voksen.  Ikke utsett barna for delt hjem bare fordi du har rett på annenhver uke fri. Skjerp deg

 

Anonymkode: 8b58d...f27

[Anonym bruker]

Du høres bitter ut.....

ja jeg har valgt deres far, folk forandrer seg, følelser endrer seg.Jeg sa det er 5 år siden vi vurderte første gang å gå fra hverandre, tror du ikke vi har prøvd da?Vi har virkelig prøvd!Mer enn noen tror jeg!Alt pga barna.

Jo, jeg har rett til å være lykkelig.Jeg er ikke noe offer.Jeg har all rett til å ta egne valg.Men!Jeg er en person som tenker på andre fremfor meg selv, og slik er samboer også.Egen lykke kommer sist, men skal det være slik?Jenta mi merker at noe er galt, selv hvor flink jeg tror jeg er å skjule ting.

Og annenhver uke fri??Tror du virkelig jeg ser på det som fri å ikke ha samvær med barna mine?Jeg vil ha de hver dag jeg!Men slik er det nå ikke hvis vi velger å gå fra hverandre, pappaen har like mye rett på barna som meg.

Anonymkode: 2b3ee...521

[Anonym bruker]

Jeg er ikke bitter, langt fra. Og bare den siste setningen din sier alt. Pappaen har like mye rett på barna som meg, sier du. Det er her du tar så fundamentalt feil, her du blottstiller holdningene dine helt. Barna dine er 9 og 3 år. Pappa og mamma er ikke de som har rett på samvær!!!  Du må snu det på hodet! 

BARNA har rett på samvær. BARNA har rett på fred og ro og en trygg barndom. Med ETT hjem.  Hvem i alle dager tror du ville valgt to hjem for moro skyld?  Du vil ikke ha det selv? Men barna dine skal du tvinge det på fordi deres rett til stabilitet ikke trumfer din rett til lykke. 

 

Anonymkode: 8b58d...f27

[Anonym bruker]

Vente til etter jul for de ikke skal få et vondt minne? Hva er det med julen? Barna finne kommer til å få et vondt minne uansett, du vil skille deg. Barna dine driter i jula, dere foreldre skal flytte fra hverandre og jula har ingenting å si.

 

man kan jo feire jul sammen med vanlige tradisjoner selv om man skiller seg. Eller så kommer jo påske, må ikke ødelegge den, barnas bursdag, 17.mai, sommerferie osv. 

 

Du tenker du skal «ta fra» mannen huset, bilen og ungene? Hvorfor tror du at du skal ha enerett på alt? 

Anonymkode: 166de...14d

[Anonym bruker]

De har da en trygg barndom selv med to hjem.Jeg har to venninner som hadde foreldre som ble skilt og dermed fikk to hjem, for dem var det faktisk det beste.De hadde det trygt og godt med foreldre som samarbeidet bedre hver for seg.

Anonymkode: 2b3ee...521

[Anonym bruker]

Jeg har ikke enerett på alt nei.

Bilen er min kjøpt og betalt.Huset er vårt sammen, men jeg har førsterett på å kjøp det.Ungene tar jeg ikke fra han, men som sagt tidligere; han jobber så mye borte at det er jeg som kommer til å ha dem mest.Han kan ikke ha dem med på jobb.

Anonymkode: 2b3ee...521

[Anonym bruker]

Det er som å lese et innleg jeg kunne skrevet for ett år siden. Vi forsøkte i årevis å fikse oss, men det ble bare verre og verre med årene. 

Vi bestemte oss for å gå hver vår vei mens vi enda var såpass gode venner at vi klare å samarbeide. Vi har egentlig aldri vært god på kommunikasjon og har jobbet mye med det, men etter at vi bestemte oss for at det var over fikk vi en svært god kommunikasjon. Vet ikke hvorfor, men det handlet vel om andre forventninger til den andre og det å sette seg selv til sides.

Vi ble overrasket da vi fortalte ungene om avgjørelsen, fordi de var IKKE overrasket. Vi hadde forberedt oss godt til samtalen og hadde svar på de mest praktiske spørsmål så de var veldig beroliget av samtalen. Av forskjellige praktiske årsaker fikk ungene vite det 2 mnd etter avgjørelsen var tatt og så bodde vi 4 mnd sammen etter det igjen. Så selve flyttingen skjedde ikke over natten. I mellomtiden fortsatte vi å gjøre de samme tingene som før, dro på hytta, gikk i fjellet, dro på ferie osv. Det var terapi for oss alle. Der fikk ungene stilt spørsmål og fikk svar og vi fikk se at vi klarte å samarbeide og være venner.

Vi er så heldige at pappaen beholder huset og det tror jeg føltes viktig for ungene. De er så store at de selv velger hvor de skal være og er mest hos meg, men det at han beholdt bardomshjemmet gir en slags trygghet for de.

Jeg var superforberedt på vanskeligheter for ungene og mellom oss voksne men det har gått bra. Grunnen til at det har gått bra tror jeg er en følelse av kontroll for alle. Dette har ikke skjedd i affekt, det har gått år å komme dit. Vi har fått fantastisk oppbakking fra familie og venner. Det var også veldig fint at familievernkontoret støttet oss. Vi alle gir og tar og annerkjenner hverandre for det. Jeg bruker å si at vi fortsatt er i familie hele gjengen, vi har bare omorganisert og fått litt nye funksjoner og oppgaver. På sikt blir vi nok å møte litt motstand i hverandre (spesielt når ungene treffer tenårene eller ved ny partner), men jeg tror vi er godt rustet til å kunne løse det. 

Det er bare dere som kan se hva som er riktig for dere. Desverre er det ingen som kan gi dere fasiten på dette. Man er sin egen lykkesmed og det er bare dere to som vet om dere har forsøkt alt. Det er ikke alltid lett å stå i det i ettertid. Man har alltid en usikkerhet i seg om man har påført barna stor skade ved denne avgjørelsen. Men man bør og må også tenke på den skaden barna kan få når man lever i et dårlig forhold. Alle i familien er individer og det er bare dere som kan ane hva som er best for dere.

Håper du skjønte noe av det jeg formidler (er ikke så lett å formidle når det er så mange lag og sider av en sak). Jeg er opptatt av at det som er rett for en er ikke sikkert det er rett for en annen. Dere må selv kjenne på hva som er rett for dere og ikke ta avgjørelsen i affekt. 

Anonymkode: cbf56...1bd

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig for langt og fint svar😊

så bra at det ordnet seg så fint for dere, hørtes veldig fornuftig ut å ta det litt over tid, feriere sammen og slike ting.

Hvor gamle var barna deres da dere gikk fra hverandre?

Jeg er litt i tvil her på en måte, er det riktig?Vi er så «vant til» å være sammen.Men jeg tenker også at jeg kunne aldri i verden giftet meg med han, vi har ikke den kjærligheten for hverandre.vi er selvfølgelig glade i hverandre, men ikke noe mer enn det.

Vi forhaster oss ikke, men jeg kjenner jeg savner en å føle at jeg vil ha, trenger nærhet og kjærlighet.Men vi får ta et skritt ad gangen her og føle at dette blir riktig før vi gjør alvor av det....veldig vanskelig.

Anonymkode: 2b3ee...521

[Anonym bruker]

...1bd: svært likt som hos oss. Kommunikasjonen, som hadde vært nærmest ikke-eksisterende, ble bedre. Vi ventet nesten to måneder med å informere barna, og det vil gå ytterligere nesten to måneder før far flytter ut (neste helg). Barna var heller ikke overrasket.

Ts, som deg, er det jeg som er mest med barna grunnet fars jobbing. Hus og bil var og er mitt, så barna får bli i sitt vante miljø. Far flytter til en annen kommune, og barna skal etter planen ha samvær med ham en helg i måneden samt en natt per uke - dette vil være minst like lite/mye som de har vært med ham mens vi fortsatt var et par.

Avgjørelsen om å gå satt langt inne. Nå føler jeg en form for lettelse.

Anonymkode: 5480b...c2d

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen hjertelig for langt og fint svar😊

så bra at det ordnet seg så fint for dere, hørtes veldig fornuftig ut å ta det litt over tid, feriere sammen og slike ting.

Hvor gamle var barna deres da dere gikk fra hverandre?

Jeg er litt i tvil her på en måte, er det riktig?Vi er så «vant til» å være sammen.Men jeg tenker også at jeg kunne aldri i verden giftet meg med han, vi har ikke den kjærligheten for hverandre.vi er selvfølgelig glade i hverandre, men ikke noe mer enn det.

Vi forhaster oss ikke, men jeg kjenner jeg savner en å føle at jeg vil ha, trenger nærhet og kjærlighet.Men vi får ta et skritt ad gangen her og føle at dette blir riktig før vi gjør alvor av det....veldig vanskelig.

Anonymkode: 2b3ee...521

Ungene våre var 11 og 16 år. Så de var store, men likevel i en brytningsfase det så mye kan påvirke og "gå feil". Likevel føltes det som veldig feil å være sammen. Da jeg begynte å smake på forakten for han ble jeg en person jeg ikke ønsket å være og skjønte at dette kunne gå veldig feil (det var skikkelig tøft for meg å kjenne på at jeg hadde disse følelsene). Jeg tror nok han smakte på akkurat det samme. Dette forsvant når vi bestemte at det var slutt og vi begynte å se på hverandre som venner. Jeg er fortsatt glad i han, men utelukkende som en venn på avstand (vi hadde ikke kunnet bo i årevis i lag som venner for da hadde forakten kommet tilbake tror jeg).

Men det ER skummelt, man vet hva man har men ikke hva man får.  Derfor må man ta små skritt og finne ut hva som funker for de som er involvert. Ikke se så mye rundt dere. Finn ut hva som er bra for akkurat dere og deres barn. Finn noen å prate med som er reflektert og klarer å se ting fra flere sider, det hjelper. Men til syvende og sist er det en avgjørelse som er opp til dere.

Klem til deg. Det er tøft, men uannsett avgjørelse dere lander på så blir det bedre på sikt 🧡

Anonymkode: cbf56...1bd