Psykose?

[Anonym bruker]

Skjønner dette er feil sted å henvende seg om noe så alvorlig. Ber kun dem med regel peiling svare 😉 Og henvender meg til fastlege med samme spørsmål til uken.

 

Min samboer er deprimert. Begynte i sommer og går nedover. Hissig, irritabel, våken om nettene og sover om dagen, kronisk utslitt, total sexnekt (fra å være avhengig), vil ikke snakke og har lave tanker om seg selv og egen verdi i familien men store tanker om egen verdi i bedriften han er ansatt i. Atferden nå er svært atypisk hans normale jeg, daner han raus, empatisk, morsom, mild. Nå kan jeg ikke bruke humor lengre fordi han tar det som en fornærmelse eller moraliserer over mine utsagn. Han sier han ikke vet hvem han er lengre og at han har mistet identiteten sin. Det er her jeg virkelig lurer: er det et trekk ved klinisk depresjon eller er mannen grensepsykotisk? 

 

Det som taler mot klinsj alvorlig depresjon er at han klarer å gå på jobb og sosialisere med kolleger etc. Det er kun hjemme han er et hissig og tilbaketrukket irritabelt vrak. Baby på 4 mnd bryr han seg nesten ikke om tror jeg. Har iallfall ikke kapasitet til det.

 

Han mener alt er parforholdets feil men nekter å snakke med noen eller gå på familievernkontoret. Han snakker varmt om eksen sin hver dag (7 år siden brudd og ikke hørt noe om henne før nå 😳). Han vil ikke til fastlegen eller noen ting. Han vil være i fred og ikke at jeg skal «kreve noe av ham» (når jeg har forsøkt å snakke om dette). Redd han ikke klarer å sortere oppi eget hode og altså usikker på hvor dyp forvirringen hans er. 

 

Jeg hadde alvorlig svangerskapsdepresjon i fjor (i svangerskapet ikke etterpå), og det tæret selvsagt på oss. Nå mener han at jeg var ond mot ham med overlegg og at depresjonen er mitt sanne jeg. Jeg prøver å si at jeg ett lei meg for at jeg vAr sjuk og at jeg syns vi skal snakke med noen og sortere sammen osv. 

 

Så: finnes det noen spørsmål jeg kan stille ham i smug for å sjekke hvor lost han er? Hvor går grensen mellom depresjon og lave tanker om egen verdi og vrangforestillinger som klassifiserer ham til å være med et bein inni psykoseland?

 

Hva gjør man som pårørende? Holder ut og lat ham være i fred og er grei og venter på at det skal gå over eller risikere å muse all tillit ved å sladre til hans foreldre eller fastlege etc?

Anonymkode: 5a73c...735