Skal vi gå for barn nummer to eller ikke?

[Anonym bruker]

Er så i tvil! En del av meg ønsker å oppleve å gå gravid igjen, føde igjen (hadde et fint svangerskap og en flott fødsel sist), bli kjent med et nytt menneske, gi sønnen vår et søsken osv. Den kanskje viktigste grunnen for meg er frykten for at sønnen vår dør og at vi dermed ikke får utøve foreldrerollen lengre.

Argumenter imot er at det endelig er blitt lettere nå, han er tre år og sover gjennom natten, hverdagen er enklere, vi kjenner ikke på tidsklemma, har god plass, god råd, litt egentid og tid til å pleie forholdet. Jeg hadde en tøff barseltid sist, ammeproblemer, mye nattevåk – men det ble bedre og bedre. Et annet argument mot er frykten for å få et barn med store, ekstra behov.

Er det noen her som også har gått og veid for og imot og vært veldig usikre, som egentlig tenkte at ett barn var nok: Hhva valgte dere? Hvordan har det blitt?

Anonymkode: ed2a7...101

[Anonym bruker]

Tenker at jeg ville gått for barn nummer to for å gi sønnen et søsken. De kan ha masse glede av hverandre i barndommen og senere... Ville absolutt gått for det! (og gjorde det, tross et tøft år med første)

Anonymkode: 49fd2...1f0

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er så i tvil! En del av meg ønsker å oppleve å gå gravid igjen, føde igjen (hadde et fint svangerskap og en flott fødsel sist), bli kjent med et nytt menneske, gi sønnen vår et søsken osv. Den kanskje viktigste grunnen for meg er frykten for at sønnen vår dør og at vi dermed ikke får utøve foreldrerollen lengre.

Argumenter imot er at det endelig er blitt lettere nå, han er tre år og sover gjennom natten, hverdagen er enklere, vi kjenner ikke på tidsklemma, har god plass, god råd, litt egentid og tid til å pleie forholdet. Jeg hadde en tøff barseltid sist, ammeproblemer, mye nattevåk – men det ble bedre og bedre. Et annet argument mot er frykten for å få et barn med store, ekstra behov.

Er det noen her som også har gått og veid for og imot og vært veldig usikre, som egentlig tenkte at ett barn var nok: Hhva valgte dere? Hvordan har det blitt?

Anonymkode: ed2a7...101

Jeg personlig synes alle burde ha søsken😘 Hvs selv veldig «redd» med nr. 2 på vei. Redd noe var galt å attibg ikke ble som vi tenkte. Men tanken på å ikke gi vår datter søsken var uaktuelt! Så her er det 2 år imellom. Angrer ikke en dag for at vi valgte å hoppe i det 🙂 (er nå på vei med nr. 3)😬🤰🏻 

 

Lykke til med valget! 🙂 

Anonymkode: 6b98c...16d

[Anonym bruker]

Glemte å si at jeg hadde et helvette iforhold til amming å kollik med førstemann...

alt gikk sp mye bedre med nr. 2 😉 Vi er jo mye tryggere på oss selv også!! 

Anonymkode: 6b98c...16d

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Den kanskje viktigste grunnen for meg er frykten for at sønnen vår dør og at vi dermed ikke får utøve foreldrerollen lengre.

Seriøst? 

Anonymkode: 8c678...fe7

[Anonym bruker]

Du sier du er redd barnet skal dø og dere ikke få være foreldre lenger, men hva om dere dør og han blir helt alene...? 

Jeg hadde en kjempetøff barseltid med første, men jeg måtte gi han søsken. Jeg husker jeg faktisk tenkte da det sto på som verst med fleste at om han skulle dø i krybbedød så måtte jeg sørge så alle så jeg var lei meg, men jeg ville aldri få flere barn... 

Men da jeg kom ovenpå og morskjærligheten fikk feste så var det ikke tvil, han måtte få søsken 

Anonymkode: e8732...918

[Anonym bruker]

Du er jo voldsomt dramatisk, da 😅 «Hvis sønnen vår dør» og «redd for et barn med store behov». 

Altså.. er du alltid så dramatisk?

Anonymkode: 68bd2...82c

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du er jo voldsomt dramatisk, da 😅 «Hvis sønnen vår dør» og «redd for et barn med store behov». 

Altså.. er du alltid så dramatisk?

Anonymkode: 68bd2...82c

Ja, jeg tror dessverre at jeg er det ... Nå som sønnen vår er her, og jeg har blitt ordentlig kjent med ham, så forstår jeg hvor uendelig trist det ville være å være barnløs igjen. Jeg ville alltid ha følt meg som mamma, men jeg ville jo ikke ha et barn å kose, å gi kjærlighet til, å få se vokse opp. Det er klart det er usannsynlig, men når jeg leser om mødre som mistet sitt eneste barn så er det egentlig det argumentet som gir meg mest lyst til å få et barn til (det er hundre andre grunner, men det er utslagsgivende).

Å få et barn med store behov er statistisk sett mye vanligere, så det er kanskje ikke like drama queen å tenke på? Vi er ressurssterke og ville sikkert klart det (det må man jo, hva er egentlig alternativet?), men det er et argument for å la vær.

Jeg skjønner at man aldri kan vite hvordan livet blir, men jeg tenkte at å spørre andre som har vært i samme situasjon (lure fælt på om man skal få et barn til) kunne hjelpe meg å sortere tankene og vippe mot det ene eller det andre.

Tusen takk til alle dere som har svar så langt!

Anonymkode: ed2a7...101

[Anonym bruker]

Vi kan ikke få flere og det er en sorg for meg at han ikke får søsken. 

Selv om vi er veldig på plussiden når det gjelder å invitere venner hjem og ellers sørge for at han har et godt nettverk med venner er det ikke til å stikke under en stol at han er ensom til tider. Det blir veldig mye meg og han, da far reiser mye i jobbsammenheng, og som sagt kjenner han på ensomheten. 

Et barn med spesielle behov blir også elsket og faren for å få det hadde ikke vært et argument for meg for å ikke få flere. 

Anonymkode: 18285...d56

[Anonym bruker]

Man må jo ha to barn om man kan ! De med 3 skjønner jeg meg ikke på da ! Sjelden det er orden i sakene der 

Anonymkode: 9c583...47c

[Anonym bruker]

" Ikke få utøve foreldreollen", at det er det VERSTE.  Snakk om å se egne behov først.... Man er seg selv nærmest!

Anonymkode: 20eb3...cd5

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Man må jo ha to barn om man kan ! De med 3 skjønner jeg meg ikke på da ! Sjelden det er orden i sakene der 

Anonymkode: 9c583...47c

Orden i sakene er vel ikke det viktigste her i livet, men at man har mange å vere glad i😊.

HI, Jeg ville fått en til. Et søsken er den største graven man kan gi sitt barn. Tenk når dere blir gamle og kanskje syke og sønnen deres sitter med ansvaret for dere helt alene! 

Anonymkode: f7a89...6bf

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Orden i sakene er vel ikke det viktigste her i livet, men at man har mange å vere glad i😊.

HI, Jeg ville fått en til. Et søsken er den største graven man kan gi sitt barn. Tenk når dere blir gamle og kanskje syke og sønnen deres sitter med ansvaret for dere helt alene! 

Anonymkode: f7a89...6bf

Gaven!!!! Ikke graven🙈. 

Anonymkode: f7a89...6bf

[Anonym bruker]

Og forresten: om sønnen din skulle falle fra så er han ikke et hvilket som helst barn. Om han har 15 søsken vil sorgen og smerten være like vond. Det er HAN som blir borte. Burde det ikke være savnet etter HAM som skremmer deg, og ikke det at du blir barnløs.

Anonymkode: 20eb3...cd5

[Anonym bruker]

Synes du får mye pepper her HI. jeg tror jeg forstår hvordan du tenker. Jeg tenkte ganske så likt. Hadde en tøff fødsel og barseltid hvor ammingen tok lang tid å etablere og kosen og morslykken lot vente på seg. I tilegg var babyen vår ganske urolig, og jeg var sliten de første årene og følte meg lite fristet til å starte opp igjen da det begynte å gå lettere.

Men jeg tenkte hele tiden at det nok også hadde vært hyggelig med en til. etter Utøya og det som skjedde der tenkte jeg også som du, hva om noe skulle skje med mitt eneste barn. Vi valgte å gi det et forsøk, jeg var 40 og slett ikke sikker på om det ville gå greit å bli gravid, men det ble jeg på andre forsøk. Gutten min fikk en lillesøster og vi en elsket datter. Har aldri angret og mye av det som var krevende første gangen dukket aldri opp med nummer to. 

Dere som sier at HI er egoistisk burde tenke litt, klart det er fullstendig krise å miste barnet sitt, ingen kan noensinne erstatte det. Men det å miste sitt eneste barn, er faktisk enda verre.

Anonymkode: f77af...fd0

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Er så i tvil! En del av meg ønsker å oppleve å gå gravid igjen, føde igjen (hadde et fint svangerskap og en flott fødsel sist), bli kjent med et nytt menneske, gi sønnen vår et søsken osv. Den kanskje viktigste grunnen for meg er frykten for at sønnen vår dør og at vi dermed ikke får utøve foreldrerollen lengre.

Argumenter imot er at det endelig er blitt lettere nå, han er tre år og sover gjennom natten, hverdagen er enklere, vi kjenner ikke på tidsklemma, har god plass, god råd, litt egentid og tid til å pleie forholdet. Jeg hadde en tøff barseltid sist, ammeproblemer, mye nattevåk – men det ble bedre og bedre. Et annet argument mot er frykten for å få et barn med store, ekstra behov.

Er det noen her som også har gått og veid for og imot og vært veldig usikre, som egentlig tenkte at ett barn var nok: Hhva valgte dere? Hvordan har det blitt?

Anonymkode: ed2a7...101

Gå for nr 2. Det er det beste vi har gjort 😍

Første barnet mitt ble alvorlig syk på sykehuset. Svevde mellom liv og død. Jeg var fryktelig dårlig pga svangerskapsforgiftning. barnet ble født 8 uker før tidlig. Alt gikk bra. Da barnet ble 4 år kom lillebror til verden. 7 uker før tiden pga svangerskapsforgiftning. 

Kan ikke få flere barn mtp svangerskapforgiftning. Jeg var døden nær 2 ganger. 

Jeg er så vanvittig glad for at vi turte å gå for nr 2. 😍  Det de to har sammen, det kan ikke beskrives. De er så omsorgsfulle med hverandre. Leker med hverandre. Som to erteris. Kan ikke beskrives den følelsen av å se de to sammen 😍 Det er en gave rett og slett . Jeg personlig Syns det er viktig å ha et søsken. Jeg Syns jeg skyldte eldste mann det. 

Ja, det har vært slitsomt . Men når jeg med over 17 dager i mnd har migrene klarer det, klarer dere. 😊

Anonymkode: 86e13...474

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Man må jo ha to barn om man kan ! De med 3 skjønner jeg meg ikke på da ! Sjelden det er orden i sakene der 

Anonymkode: 9c583...47c

Hæ? Jeg har 5 søsken. Alt på stell her 😊

Anonymkode: 86e13...474

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Er så i tvil! En del av meg ønsker å oppleve å gå gravid igjen, føde igjen (hadde et fint svangerskap og en flott fødsel sist), bli kjent med et nytt menneske, gi sønnen vår et søsken osv. Den kanskje viktigste grunnen for meg er frykten for at sønnen vår dør og at vi dermed ikke får utøve foreldrerollen lengre.

Argumenter imot er at det endelig er blitt lettere nå, han er tre år og sover gjennom natten, hverdagen er enklere, vi kjenner ikke på tidsklemma, har god plass, god råd, litt egentid og tid til å pleie forholdet. Jeg hadde en tøff barseltid sist, ammeproblemer, mye nattevåk – men det ble bedre og bedre. Et annet argument mot er frykten for å få et barn med store, ekstra behov.

Er det noen her som også har gått og veid for og imot og vært veldig usikre, som egentlig tenkte at ett barn var nok: Hhva valgte dere? Hvordan har det blitt?

Anonymkode: ed2a7...101

Jeg var i mange år klokkeklar på at jeg ikke ønsket mer enn 1 barn. En tøff småbarnstid med en liten funksjonshemming som ble oppdaget etterhvert, gjorde at jeg synes vi hadde mer enn nok med ett barn.Men også redselen for at vi skulle få et barn til med ekstra behov. Min mann var i alle år like klokkeklar på at han ønsket flere barn, men forstod samtidig mine argumenter, og lot meg få tid. 

Så når eldste var 8 år gikk vi for en til. Vi hadde hodet over vann, hjelpeapparat ifht eldste var «på plass» og keg følte at vi hadde overskudd til en til. Lillesøster kom når eldste var 9 år. Og nummer 3 kom når eldste var 17 år. (Vår lille overraskelse 😛) 

Så jeg som bare skulle ha ett barn, sitter her med verdens beste trekløver. Ja, veldig mange år mellom de, men de har utrolig glede av hverandre likevel.

 

Så hvis du ikke er klar for en til, gi det litt tid og se om du blir klar, hvis vær fornøyd med ett barn og ikke bry dere om hva alle andre måtte mene 🙂

Anonymkode: 078a3...47d

[Anonym bruker]

19 timer siden, Anonym bruker skrev:

" Ikke få utøve foreldreollen", at det er det VERSTE.  Snakk om å se egne behov først.... Man er seg selv nærmest!

Anonymkode: 20eb3...cd5

Kanskje jeg ikke forklarer det så bra, men jeg tenker at hvis sønnen vår dør så er han jo borte, så *han* lider i hvert fall ikke. Jeg tenker at hvis vi hadde to eller tre barn, så ville hverdagen måtte gå videre, og det ville hjelpe oss alle. Vi ville fortsatt ha et barn å gi kjærlighet til, å lese for, å kose med, å få se vokse opp. Hvis sønnen vår døde, når han var f.eks. fire eller fem eller seks, da ville vi aldri få oppleve å ha et skolebarn eller tenåring eller noe av det andre fine som (høyst sannsynlig!) ligger foran oss. Jeg mener selvfølgelig ikke at ett barn erstatter et annet, men jeg tror personlig at det er ENDA verre å miste sitt eneste barn. Det er heldigvis ikke mange foreldre som har vært utsatt for begge deler, så her er det ingen fasit. Det er sikkert ikke rasjonelt en gang, men det er nå et sterkt argument for meg for å få ett barn til. Selv om jeg hører at det høres morbid ut.

Anonymkode: ed2a7...101

[Anonym bruker]

19 timer siden, Anonym bruker skrev:

Og forresten: om sønnen din skulle falle fra så er han ikke et hvilket som helst barn. Om han har 15 søsken vil sorgen og smerten være like vond. Det er HAN som blir borte. Burde det ikke være savnet etter HAM som skremmer deg, og ikke det at du blir barnløs.

Anonymkode: 20eb3...cd5

Jo, tanken på at det er en ørliten sjanse for at jeg kan miste ham gjør meg nesten på gråten når jeg tenker på det, så det forsøker jeg å ikke gjøre så ofte. Det stikker i hjertet og jeg kjenner en iskald frykt de få gangene han har balansert på kanten av noe virkelig farlig. Hvis han skulle dø, ville det selvfølgelig vært en bunnløs sorg, men jeg tenker at det da ville være enda verre hvis han var vårt eneste barn. Hvis han f.eks. er 15 når det skjer, vil vi være for gamle til å få flere, og da står vi der og er 45 år gamle, barnløse, og i en helt annen livssituasjon enn vi ønsket oss. Og tanken da på at vi *kunne* fått en eller to til nå, det er jeg redd for at vi da vil angre på. Dette blir jo veldig søkt og statistisk helt usannsynlig, jeg forstår det.

Anonymkode: ed2a7...101

[Anonym bruker]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Synes du får mye pepper her HI. jeg tror jeg forstår hvordan du tenker. Jeg tenkte ganske så likt. Hadde en tøff fødsel og barseltid hvor ammingen tok lang tid å etablere og kosen og morslykken lot vente på seg. I tilegg var babyen vår ganske urolig, og jeg var sliten de første årene og følte meg lite fristet til å starte opp igjen da det begynte å gå lettere.

Men jeg tenkte hele tiden at det nok også hadde vært hyggelig med en til. etter Utøya og det som skjedde der tenkte jeg også som du, hva om noe skulle skje med mitt eneste barn. Vi valgte å gi det et forsøk, jeg var 40 og slett ikke sikker på om det ville gå greit å bli gravid, men det ble jeg på andre forsøk. Gutten min fikk en lillesøster og vi en elsket datter. Har aldri angret og mye av det som var krevende første gangen dukket aldri opp med nummer to. 

Dere som sier at HI er egoistisk burde tenke litt, klart det er fullstendig krise å miste barnet sitt, ingen kan noensinne erstatte det. Men det å miste sitt eneste barn, er faktisk enda verre.

Anonymkode: f77af...fd0

Så utrolig flott at dere klarte å få lillesøster! ❤️ Og takk for fine ord, jeg føler meg litt mindre rar nå.

Anonymkode: ed2a7...101

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle dere som har svart meg, jeg setter stor pris på hvert og ett svar, også på dere som utfordrer mine rare tanker.  

Anonymkode: ed2a7...101

[Anonym bruker]

Har nøyaktig de samme tankene som deg HI! Vi har en datter på 9 år.  Det er funksjonshemninger på begge våre sider så tørr rett og slett ikke å få et barn til. Jeg har vokst opp med søsken med stor funksjonshemning så vet hvordan det er. Heldigvis ønsker ikke vår datter seg søsken heller. Kjempefornøyd med å kun ha et barn. Enkelt å reise på ferier, god tid til hverandre, ingen krangling som søsken ofte gjør. Synd det ikke er mer sosialt akseptert å kun ha et barn. Lei av å høre på alle kanter om når nestemann kommer. 

Anonymkode: 025de...234