Kutte all kontakt med mor?

[Anonym bruker]

Jeg har et forferdelig forhold til min mamma, det fungerer bare ikke. etter 27 år, er jeg endelig klar for å kutte all kontakt for framtiden, problemet nå er at hun har flyttet hit jeg og min familie bor, slik at hun bare er 5 min unna med bil.                                  Alt startet da jeg var barn, kjefting, roping og vold ble utført. Noen ganger det ene, og noen ganger det andre, og andre dager kunne det være alt på en gang. Jeg var aldri god nok, pen nok, kledde meg aldri fint nok, sang falskt, hadde ingenting interessant å prate om. Jeg har hatt det veldig vanskelig, og da jeg var 14 ble jeg sendt til noen slektninger, og bodde der i 2 år. Det var nok veldig bra for meg, men jeg var mye sint, for jeg følte meg forlatt av mine foreldre, når resten av søskenflokken fikk bo med mamma. 

Da jeg var 17, fikk jeg mitt eget barn og bodde og tok vare på barnet mitt alene. Jeg var veldig ung, men gjorde så godt jeg kunne og ammet og styrte på til han var nesten 1 år, sliten var jeg, frustrert var jeg, men vi fikk det til.  I dag er barnet mitt 10 år, stor og sunn og har mange morsomme interesser, mange venner og er flink på skolen. Jeg er i dag ferdig utdannet, gift, fått et barn til, bil, hus, ja alt ordnet seg for oss. Men min mor er den samme gamle, bare at nå er hun sykelig opptatt av mitt eldste barn. De har "dessverre" god kontakt og er veldig glade i hverandre. Jeg skriver "dessverre" fordi at det gjør saken min om å kutte ut mamma, enda vanskeligere. Men jeg har prøvd å ha en relasjon til henne og jeg og mannen orker ikke flere telefonterrorepisoder, krangling og uenigheter og hennes enorme trang til å legge seg bort i alt som har med barna å gjøre. Mannen min er fortvilet og føler seg som en dårlig far, og jeg føler meg ikke som noe bedre mamma når min mor holder på. 

Mamma har 0 økonomisk sans, hun handler på krita og har ingen oppsparte midler, eier heller ingenting.

Ingen utdanning hun kan bruke, så hun har dårlig betalt lønn i de jobbene hun har hatt.

Ingen fast mann etter at hun gikk fra faren min da jeg var liten

Overvektig, og bestandig på en slankekur

Fremstår som sofistikert og bedre enn alle andre

Bruker store og vanskelige ord (så hun er ikke dum) når hun har diskusjoner med noen, trekker inn andre mennesker i diskusjonen som ikke har noe med det å gjøre, gjerne for å fremme seg selv ved å si at den personen er mye verre enn henne. Bruker mye eldste barnet vårt som målskive ved å si at vi er for strenge og ikke må gå rundt å være sinte. "stakkars barn" som det er hele tiden. Vi er ikke sinte hele tiden, at vi kan bli strenge ja det blir vi, for det er vår jobb å oppdra barna våre, men nei vi "kjefter" ikke. Vi er gode og glade i barna våre, jeg ønsker at de skal ha en trygg og god oppvekst. 

Mamma er utmattende, det er noe hele tiden. Og har hun ikke konflikt med oss så er det andre hun er i konflikt med, noen ganger blir vi dratt uønsket inn i det også. Nå får ikke jeg fortalt alt, men i bunn og grunn så er det et rent helvete med henne. Jeg går i terapi for å prøve å få orden på den vasen som er inne i meg, så langt har jeg ikke fått det til og alt er mye verre psykisk nå som mamma er rett i nærheten og helvete brøt løst bare 1 uke etter at hun hadde flyttet hit. 

Vi ser at hennes nærvær påvirker oss alle negativt, jeg kjenner at eneste måten jeg overlever på er å ikke snakke med henne.

 

Så, hva tenker dere? har du opplevd noe lignende? hva gjorde du eller hva har du tenkt til å gjøre? og hvis du har barn oppi det hele og du valgte at barna også skulle oppheve kontakten med sin besteforeldre, hvordan gikk det med barna?

Anonymkode: 9aebd...970

[Toneelise]

Tenker at her må du bare bryte kontakten. Gi klar beskjed om at du ikke orker mer. Når hun ikke kan oppføre seg og i tillegg undrrgraver deres autoritet som foreldre. Hun har ingenting hun skal ha sagt om deg og deres liv . Ville blokkert telefon nr hennes slik at hun ikke kan ringe dere. Hvis hun da kommer på døren gir du beskjed om at nei hun får ikke komme inn. Du vil ikke ha kontakt når hun ikke kan oppføre seg. Hvis hun ikke gir seg ville jeg rett og slett flyttet uten å si hvor. Hun fortjener ikke bedre. Jeg måtte gå til det skrittet selv og det har gått bra. Ungene forstår når de har blitt forklart hvorfor bestemor ikke kan være sammen med dem. 

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er jammen mei ikke lett. Det er familie på alle kanter og hun terroriserer som bare det. Jeg er faktisk redd for at hun skal gå drastisk til verks for å gjøre livet enda mer surt for oss. Vi har hjulpet henne og vært støttende den siste tiden. For 5 mnd siden fikk vi kontakt igjen da vi hadde hatt et opphold på over 6 mnd uten kontakt, den tiden var deilig, men det er det som skjer hele tiden. Bryter kontakten lenge, men latt eldste barnet mitt snakke med henne fordi jeg har ikke hjerte til å ta bestemoren fra barnet. Så når alt går bedre, så begynner jeg å latt henne komme inn igjen, så er alt fint en stund og så bryter helvete løst. 

Vi skal flytte om 1 år, jeg kjenner at jeg gruer meg til å måtte bo her i 1 år til, men slik må det bare bli. Hvis jeg latt barnet mitt ikke ha kontakt med henne, så blir alle å få greie på det, vi bor på en liten plass.

Trist å lese at du har vært igjennom det samme "Toneelise" sender en klem ❤️

Anonymkode: 9aebd...970

[Anonym bruker]

Jeg har ikke kontakt med min mor, og det er ganske deilig. Min bror har også kuttet kontakten med henne, mye pga måten hun oppførte seg overfor hans barn.

Min mor har behandlet meg dårlig siden jeg var barn, det er hovedsaklig snakk om psykisk mishandling. Jeg har også trengt terapi for å klare å leve normalt.

Hun har ingen forståelse for mitt syn på saken, i hennes øyne har hun aldri gjort meg noe vondt, det er meg det er noe feil på, akkurat som det er feil på stort sett alle hun møter. Hun kommer også ofte i konflikt og har ingen venner. Hun har heller ikke økonomisk sans, kjøper masse dritt og fyller huset med nips. Jeg tror ikke hun kan bruke nettbank engang, samboeren hennes ordner alt det økonomiske.

Hun er en elendig mor, egentlig et stort, nokså ondskapsfullt barn selv. Likevel synes hun at hun med største selvfølge kan kritisere meg for hvordan jeg lever og for hvordan jeg oppdrar mine unger. Og hun gjør det på en kjip, uempatisk måte; hennes oppfatning er alltid den eneste rette, hun er ikke interessert i bakgrunnen for mine handlinger eller i stand til å se nyanser.

Det er rett og slett sånn at hun er årsaken til de fleste problemene i mitt liv, enten direkte eller på grunn av senskader jeg har av hennes måte å behandle meg på tidligere.

Det er likevel tøft å bryte, det er nærmest skamfullt. Vi skal liksom hedre våre foreldre, og jeg snakker ikke mye om det med folk, mest fordi jeg har blitt møtt med tvil fra andre. «Det kan da ikke være så ille», «Er du ikke litt nærtagende?» «Blod er tjukkere enn vann» etc etc.

Men jeg mener oppriktig at jeg måtte bryte med henne for å bevare min psykiske helse. Og jeg lever greit med det, stort sett. Jeg sliter innimellom, lurer på om jeg er for hard og til og med synes synd i henne. Jeg tenker på hvordan det skal gå dersom samboeren hennes dør, han er eldre enn henne, jeg tror ikke hun klarer seg alene. Det er likevel for det meste deilig å slippe hennes påvirkning.

Min brors barn har litt kontakt med henne, men de er voksne og blir ikke så påvirket av manipuleringen hennes. Mine barn har ikke kontakt, og savner det tilsynelatende ikke. De har mye kontakt med min manns famile.

 

Anonymkode: 67461...078

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke kontakt med min mor, og det er ganske deilig. Min bror har også kuttet kontakten med henne, mye pga måten hun oppførte seg overfor hans barn.

Min mor har behandlet meg dårlig siden jeg var barn, det er hovedsaklig snakk om psykisk mishandling. Jeg har også trengt terapi for å klare å leve normalt.

Hun har ingen forståelse for mitt syn på saken, i hennes øyne har hun aldri gjort meg noe vondt, det er meg det er noe feil på, akkurat som det er feil på stort sett alle hun møter. Hun kommer også ofte i konflikt og har ingen venner. Hun har heller ikke økonomisk sans, kjøper masse dritt og fyller huset med nips. Jeg tror ikke hun kan bruke nettbank engang, samboeren hennes ordner alt det økonomiske.

Hun er en elendig mor, egentlig et stort, nokså ondskapsfullt barn selv. Likevel synes hun at hun med største selvfølge kan kritisere meg for hvordan jeg lever og for hvordan jeg oppdrar mine unger. Og hun gjør det på en kjip, uempatisk måte; hennes oppfatning er alltid den eneste rette, hun er ikke interessert i bakgrunnen for mine handlinger eller i stand til å se nyanser.

Det er rett og slett sånn at hun er årsaken til de fleste problemene i mitt liv, enten direkte eller på grunn av senskader jeg har av hennes måte å behandle meg på tidligere.

Det er likevel tøft å bryte, det er nærmest skamfullt. Vi skal liksom hedre våre foreldre, og jeg snakker ikke mye om det med folk, mest fordi jeg har blitt møtt med tvil fra andre. «Det kan da ikke være så ille», «Er du ikke litt nærtagende?» «Blod er tjukkere enn vann» etc etc.

Men jeg mener oppriktig at jeg måtte bryte med henne for å bevare min psykiske helse. Og jeg lever greit med det, stort sett. Jeg sliter innimellom, lurer på om jeg er for hard og til og med synes synd i henne. Jeg tenker på hvordan det skal gå dersom samboeren hennes dør, han er eldre enn henne, jeg tror ikke hun klarer seg alene. Det er likevel for det meste deilig å slippe hennes påvirkning.

Min brors barn har litt kontakt med henne, men de er voksne og blir ikke så påvirket av manipuleringen hennes. Mine barn har ikke kontakt, og savner det tilsynelatende ikke. De har mye kontakt med min manns famile.

 

Anonymkode: 67461...078

Trist å lese om din opplevelse. Godt at du klarte å luke henne ut fra livet ditt. Det blir en hard oppgave for meg, men jeg må prøve. Hi

Anonymkode: 9aebd...970