Bør vi flytte eller bli her?

[Anonym bruker]

Trenger litt råd og kanskje erfaringer fra dere som har flyttet litt på dere.

Vi har bodd på samme plass i 15 år nå. Det er en liten bygd der alle kjenner alle. Vi har ingen nære venner her, alle vennene våre bor på andre tettsteder og i nærmeste by. Vi har selvsagt forsøkt å få venner her i nærmiljøet, invitert og styrt på, men vennskapene uteblir. Dette har jeg ingen god forklaring på, annet enn at vi ikke klaffer med personlighetene og interessene til de innfødte her. Det har blitt mer og mer ensomt å bo i en bygd der man ser at andre familier gjør ting sammen, hjelper hverandre i hverdagen og deres barn dermed naturligvis ofte er sammen. Denne muligheten og gleden i hverdagen har ikke vi.

Grunnen til at dette er ekstra sårt og vanskelig, er at det ene barnet vårt har en diagnose som gjør at han sliter sosialt. Han er ikke utagerende, men mer at han lett faller utenfor. Han sitter stort sett hjemme, dette har det blitt mer og mer av utover mellomtrinnet. Han er faglig flink og veldig kreativ og sysselsetter seg selv mye hjemme, pluss at vi gjør mye med ham (og han går på to fritidsaktiviteter). Vi står på og legger til rette og har en god tone med andre foreldre slik at vennskap skal kunne opprettholdes. Likevel blir utenforskapet veldig sårt og mer og mer fremtredende. Andre foreldre prioriterer kun de barna som er populære og barn av sine egne venner. Vi har vært åpne ang. de sosiale utfordringene ovenfor enkelte av foreldrene (de vi stoler mest på) men helt ærlig så har de ikke brydd seg det spøtt. Vi vet at han føler seg ensom til tider, og det er ufattelig vondt. De andre barna våre tilpasser seg greit andre barn og har venner.

Vi føler at vi står ved et veiskille ang. å bli boende eller flytte på oss. Mye taler for at vi skal bli boende. De andre barna har venner, vi har et flott hus, litt familie i området, faste jobber begge to. Men så er hensynet til vårt, og vårt eldste barn, sitt sosiale liv ganske så fremtredende. Vi føler at vi har kjørt oss fast i et sosialt vakuum der ingen vil ha noe med oss å gjøre, og det er vondt. 

Nå har ikke jeg noe rosenrødt syn på at alt blir bedre på en ny plass. Man vet hva man har, men ikke hva man går til. Det er jo en ufattelig omveltning å flytte på seg, ihvertfall for oss som har bodd så lenge i en liten bygd der alt er så innmari smått og enkelt. Det føles jo trygt, om ikke annet. Likevel, hvor er gleden av å bo der man ikke ser veien videre? Der hovedtanken min gjennom hverdagen er ‘bare hold ut, hold ut til barna er voksne, så kan vi dra’. Både jeg og samboer føler oss ‘ferdige’ med denne plassen, men vi er her for barna.

Tanken er at ved å flytte til en større by, kan vi muligens finne en skole og en tilværelse som er mer tilpasset vårt eldste barns behov. Muligens en privatskole. Håpet på sikt er at han skal finne vennskap som er gjensidig. Men flytting er skremmende, og en så stor omveltning for oss alle at vi ikke vet om vi makter det. Vi vet heller ikke om noe blir bedre, kanskje angrer vi oss... dermed går tankekverna på repeat, og årene går. 

Har noen av dere vært i nærheten av samme dilemma? Eller har noen kloke, reflekterte råd å gi? Jeg vil gjerne ha råd fra flest mulig på dette. Vi snakker såklart mye med våre venner om dette, og de ser dilemmaet men tør ikke råde oss i frykt for å råde feil. Vi har det, som sagt, godt på mange måter her vi bor. Men mye er vondt, også...

Anonymkode: 0a542...934

[Anonym bruker]

Er denne byen dere tenker på innen pendleravstand? I såfall ville jeg startet med å skaffe meg jobb der. Jeg ser ikke at dere kan bli boende. Så lenge dere føler dere så fastlåst vil det neppe bli noen særlig endring. Samtidig så ville jeg aldri ha flyttet langt unna familie og besteforeldre. 

Hvor bor disse vennene dere snakker med? Er det nærmere dem dere vil? 

Anonymkode: 3ed8c...313

[Anonym bruker]

Nærmeste by er for langt å pendle til. 

Tanken er muligens å utvide bekjentskaps-/vennekretsen, ikke å flytte til de vennene vi uansett treffer innimellom.

Familie er et godt poeng. Når det er sagt, så stiller ikke besteforeldre opp annet enn i nødsituasjoner. Til dét er de for travelt opptatte med sine liv og har ikke tid til barnebarn. Dette har nok forsterket ensomhetsfølelsen ved å bo her. 

Anonymkode: 0a542...934

[Anonym bruker]

Tror dere vil få et bedre liv ved å flytte faktisk ! Dere trenger nok flere mennesker å velge i ! Finn en hyggelig plass og søk jobber der først ! Ta det derfra ! Tror dere får det bedre på sikt 

Anonymkode: b5434...2da

[Anonym bruker]

På 30.9.2018 den 12.07, Anonym bruker skrev:

Tror dere vil få et bedre liv ved å flytte faktisk ! Dere trenger nok flere mennesker å velge i ! Finn en hyggelig plass og søk jobber der først ! Ta det derfra ! Tror dere får det bedre på sikt 

Anonymkode: b5434...2da

Tror du at det hjelper å ha flere mennesker å velge i? Eller vil vi bli mer ensomme dit vi flytter uansett? Jeg tenker litt på det, men jeg tenker mest på det eldste barnet vårt som sitter og kjeder seg hver ettermiddag uten venner å treffe. Vil det muligens bli flere aktiviteter å holde på med på en større plass? Han går på det som det er mulig å gå på her ( korps) og vi kjører langt for å få han på turn. Begge øvelsene er samme ettermiddag/kveld. Alle andre kvelder er han hjemme og forsøker tappert å finne på noe å gjøre. Han vil gjerne være ut blant folk, så da føler jeg kanskje at han kunne hatt flere muligheter nærmere en større plass..?

 

Anonymkode: 0a542...934