Komplisert forhold til mamma

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært nært knyttet til min mor. Jeg husker lite fra barndommen, men vet at hun var(og er) følelsesmessig avskrudd, og at det ble brukt oppdragervold, både fra hennes og fra pappas side. 

Jeg har levd ok med denne vissheten hele tiden. Vi er ikke nære, ferdig med det. For et par år siden begynte jeg i terapi, og da kom forholdet til mor opp. Jeg ble det nok mer bevisst da, hvor komplisert og kaldt det er mellom oss. Uten at jeg kan sette fingeren på hva det er og hvorfor det er sånn. Men følelsene mine har endret seg. Jeg avviser, unngår og virkelig strever med å være i samme rom som henne. Hvis jeg vet at det er kun hun som er hjemme, så drar jeg ikke. Jeg blir sint, provosert og urolig bare av å tenke på det.

Hun kom på besøk til mitt hjem, alene, for første gang på det jeg kan huske, for en stund siden og det var helt forferdelig. Jeg klarer ikke å være avslappet, småprate og være hyggelig, jeg får bare denne uroen og sinnet på alt hun gjør og sier. 

Dette plager meg voldsomt, av mange årsaker. For det første er jeg redd for at hun skal dø og at jeg da skal få en enorm reaksjon, savn etter det som ikke var. Jeg er også livredd for at jeg selv er like avskrudd og at jeg viderefører dette til min datter. Jeg er nemlig usikker på om mamma vet dette, at forholdet vårt er sånn og at hun har denne effekten på meg. Vi snakker jo ikke om det. Snakker ikke om noe. 

Jeg vet ikke hva jeg tenker at dere skal kunne svare på eller si om dette. For jeg vet ikke hva som er problemet selv. Kanskje noen har det på samme måte, og kan si noe om det? 

Anonymkode: 9dc39...279

[Anonym bruker]

Har ei venninne med samme forhold til sine foreldre. Hun har valgt å holde de på avstand, ikke besøke eller få besøk oftere enn nødvendig. Hun flyttet også litt lenger unna for at dette skulle være naturlig. Hun har ptsd som følge av barndommen og denne blir trigget hver gang de skal møtes.

 

Tenker det er veldig bra at du går i behandling og kan få hjelp til å sortere og reflektere over hvordan dette har påvirket deg til å bli den du er i dag og hvordan dette fremdeles påvirker deg. Det er vondt, men er veien til å få en bedre psykisk helse.

 

 

Anonymkode: 9bb24...dd0

[Anonym bruker]

Jeg har ptsd (ikke forårsaket av foreldrene) og et dårlig forhold til moren min. Jeg liker faren min mye, mye bedre. Delvis tenker jeg det kan være at personlighetene til meg og moren min ikke klikker. At vi er ulike. Men delvis er det også at hun aldri har klart å møte meg på en god måte. Hun har vært veldig kritiserende og jeg har aldri følt at jeg er god nok. Selv nå kjenner jeg på de samme følelsene som jeg gjorde som barn. At jeg tar dårlige valg, at jeg ikke strekker til. Jeg klarer ikke å slappe av sammen med moren min. Jeg er redd for at enhver ting jeg sier skal bli brukt mot meg i en belærende tone. Jeg bor et stykke unna moren min (bare 25 min kjøring nå), men har bodd enda lenger unna. Det hjelper stort når det blir en fysisk avstand også. 

Moren min kan ikke forstå hvorfor jeg har et så komplisert forhold til henne. Det hjelper absolutt ikke å prøve å snakke med henne om det,da føler jeg meg bare enda dårligere etterpå. Jeg er alltid syndebukken og det er alltid stakkars henne de gangene vi har uenigheter. Da får hun ikke sove, har vondt i hodet og tror åpenbart at jeg vandrer rundt upåvirket siden hun finner det viktigst å fortelle hvor fælt hun selv har det. Derfor er det bare å jatte med når hun snakker og ikke lage en sak ut av noe som helst. Forferdelig slitsomt. 

Jeg leste en sak i Aftenposten om barn, spesielt døtre, som ville bryte kontakten med foreldrene sine og foreldre som overhodet ikke forsto hvorfor. De klarer ikke å se at de har vært følelsesmessig kalde feks. Og ofte var det ett barn av flere som ville bryte kontakten, mens de andre søsknene klarte fint å ha en normal kontakt. Jeg ser det i min søskenflokk. Jeg er helt klart den eneste som tar slik avstand fra foreldrene våre. Men jeg er også den eneste med ptsd, og som i tidlig alder opplevde å ikke få den støtten og trøsten jeg trengte. Dessverre er dette noe jeg ikke sier høyt og for alle rundt moren min er jeg da bare en konfliktskaper eller noe slikt. 

Jeg er for øvrig helt, helt sikker på at jeg ikke er slik mot mine barn. For det første vet jeg at jeg snakker mye mer med dem om følelser etc. For det andre ser jeg at barna mine er mye mer åpne mot meg og trygge på meg enn jeg noengang var mot moren min. Så gjør jeg kanskje andre feil jeg ikke ser selv 😏 feks møter dem for mye på følelser kanskje. Gjør dem skjøre i den retningen. Men det vet man jo ikke. 

Anonymkode: f187e...c7d

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ptsd (ikke forårsaket av foreldrene) og et dårlig forhold til moren min. Jeg liker faren min mye, mye bedre. Delvis tenker jeg det kan være at personlighetene til meg og moren min ikke klikker. At vi er ulike. Men delvis er det også at hun aldri har klart å møte meg på en god måte. Hun har vært veldig kritiserende og jeg har aldri følt at jeg er god nok. Selv nå kjenner jeg på de samme følelsene som jeg gjorde som barn. At jeg tar dårlige valg, at jeg ikke strekker til. Jeg klarer ikke å slappe av sammen med moren min. Jeg er redd for at enhver ting jeg sier skal bli brukt mot meg i en belærende tone. Jeg bor et stykke unna moren min (bare 25 min kjøring nå), men har bodd enda lenger unna. Det hjelper stort når det blir en fysisk avstand også. 

Moren min kan ikke forstå hvorfor jeg har et så komplisert forhold til henne. Det hjelper absolutt ikke å prøve å snakke med henne om det,da føler jeg meg bare enda dårligere etterpå. Jeg er alltid syndebukken og det er alltid stakkars henne de gangene vi har uenigheter. Da får hun ikke sove, har vondt i hodet og tror åpenbart at jeg vandrer rundt upåvirket siden hun finner det viktigst å fortelle hvor fælt hun selv har det. Derfor er det bare å jatte med når hun snakker og ikke lage en sak ut av noe som helst. Forferdelig slitsomt. 

Jeg leste en sak i Aftenposten om barn, spesielt døtre, som ville bryte kontakten med foreldrene sine og foreldre som overhodet ikke forsto hvorfor. De klarer ikke å se at de har vært følelsesmessig kalde feks. Og ofte var det ett barn av flere som ville bryte kontakten, mens de andre søsknene klarte fint å ha en normal kontakt. Jeg ser det i min søskenflokk. Jeg er helt klart den eneste som tar slik avstand fra foreldrene våre. Men jeg er også den eneste med ptsd, og som i tidlig alder opplevde å ikke få den støtten og trøsten jeg trengte. Dessverre er dette noe jeg ikke sier høyt og for alle rundt moren min er jeg da bare en konfliktskaper eller noe slikt. 

Jeg er for øvrig helt, helt sikker på at jeg ikke er slik mot mine barn. For det første vet jeg at jeg snakker mye mer med dem om følelser etc. For det andre ser jeg at barna mine er mye mer åpne mot meg og trygge på meg enn jeg noengang var mot moren min. Så gjør jeg kanskje andre feil jeg ikke ser selv 😏 feks møter dem for mye på følelser kanskje. Gjør dem skjøre i den retningen. Men det vet man jo ikke. 

Anonymkode: f187e...c7d

Takk for svar 😊 og så bra at du er bevisst på at du er en annerledes mamma. 

Har du link til den artikkelen? 

Anonymkode: 9dc39...279

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har ei venninne med samme forhold til sine foreldre. Hun har valgt å holde de på avstand, ikke besøke eller få besøk oftere enn nødvendig. Hun flyttet også litt lenger unna for at dette skulle være naturlig. Hun har ptsd som følge av barndommen og denne blir trigget hver gang de skal møtes.

 

Tenker det er veldig bra at du går i behandling og kan få hjelp til å sortere og reflektere over hvordan dette har påvirket deg til å bli den du er i dag og hvordan dette fremdeles påvirker deg. Det er vondt, men er veien til å få en bedre psykisk helse.

 

 

Anonymkode: 9bb24...dd0

Tusen takk for svar ❤️

Anonymkode: 9dc39...279