Tenåringsjente som plutselig mistet helt troen på seh selv og er trøtt av alt?

[Anonym bruker]

Noen som har råd? Helsesøster og fastlege er kontaktet. Men greit å bidra som mor og.

Jeg pleier å være flink til å trøste og hjelpe, men opplever å ikke helt få det til nå. Usnsett hva jeg sier så får jeg beskjed om at jeg ikke forstår henne. Hun virker låst fast og  lukke alle dører mentalt når man argumenterer i mot de negative følelsene.

Det er ingen kjærlighetssorg eller forvirring rundt legning eller noe sånt, det er jeg helt sikker på. Det går mest på at ingen liker henne, hun ikke får til noe og er misslykka. Jeg synes det er leit for hun er nydelig og har alltid hatt venner. Sliter litt i matte og har konsentrasjonsvansker.. men greier seg ellers fint på skolen.

Jeg tror skilsmissen hun måtte oppleve for noen år tilbake også har preget henne. Hun sier selv den ødela barndommen hennes. Det er selvfølgelig hjerteskjærende. Men den var uunngåelig, jeg hadde ikke noe valg.

Noen som har noen trøstende eller kloke ord? Jeg synes dette er så trist og jeg vil så gjerne hjelpe. 

 

Anonymkode: d0b03...0fa

[Anonym bruker]

Hvor gammel er hun? 14 15 års alderen er verst synes jeg. Da er hormonene på det verste, og de går fra null til hundre på et blunk. Jeg tenker du virker som en fornuftig mor, som har koblet inn rette instanser. Ta tiden til hjelp, la henne vite at du er der for henne. Prøv å få henne med ut litt. Jeg nærmest dro min ene ut av rommet for å bare ta en kjøretur. 

Anonymkode: 965b8...c84

[Anonym bruker]

Takk for svar🌹. Hun er 15.

Anonymkode: d0b03...0fa

[Anonym bruker]

Det er jo ikke rart at hun føler at du ikke forstår henne hvis du argumenterer mot følelsene hennes. Man kan ikke møte følelser med argumenter, følelser hører ikke på logikk. Noen ganger må man bare lytte.

Anonymkode: 1f7d6...cdd

[Anonym bruker]

Det er akkurat som om du beskriver min datter på samme alder. Jeg har ingen råd, men vit at din datter ikke er den eneste som har det slik. Min jente nevnte nettopp at de hadde snakket om det i vennegjengen og det var mange som hadde det vanskelig. Kanskje det er alderen?

Anonymkode: ed705...615

[Anonym bruker]

Er du HELT sikker på at det ikke er rusmidler inne i bildet? Hasj?

Anonymkode: a87e5...bad

[Anonym bruker]

Jeg ble deprimert når jeg var 16 år. Startet den høsten jeg begynte på videregående. 

Tror ikke mamma kunne hjulpet meg på annen måte en å hjelpe meg til Lege, som du jo har gjort.  Og selvfølgelig med at hun var tilstede for meg.  Men,  jeg hadde problemer med å åpne meg for jeg skjønte jo ikke selv hva som skjedde selv heller.  En god lege og en god psykolog kan hjelpe mye! 

Anonymkode: 9f2f3...f67

[Anonym bruker]

Sånn ble jeg også som femtenåring. Hos meg gikk det dessverre aldri bort. Ble verre med årene og etter svangeskap. Fått diagnosen bipolar type 2. 

Var ganske sosial av meg og ville alltid farte rundt. Plutselig sa det bare stopp og jeg mistet alt av interesser, hobbyer og sosial glede. Ville bare sove og være for meg selv. Alltid følt meg ganske mislykket, at det er noe galt med meg og at ingen liker meg. Murer meg fortsatt inne for jeg føler at alle irriterer seg over alt jeg sier og gjør og prater om meg bak min rygg.

Anonymkode: d8817...6d1