Plutselig så sint 5-åring

[Anonym bruker]

Han har de siste ukene hatt bare fler og fler sinnes-utbrudd hvor det er nærmest umulig å nå gjennom til han før det har gått minst 30 min. Det kan utløses av noe så enkelt som at ketsjupen var satt over maten i stedet for ved siden av, eller at jeg holder hånden min på feil måte når jeg skal vise han noe, eller at jeg ikke hørte hva han sa første gangen og spør "hva sa du?"... Det er så uforutsigbart og brått, og jeg føler at jeg går mer og mer på tærne og prøver hele tiden å være føre-var, men siden jeg ikke vet hva som utløser det så er jo det helt umulig. Han kan smile og være glad ene øyeblikket for så å bli helt forvandlet, skriker, sparker, slår, biter, kaster leker og ting, både i veggen og på oss, han løfter på stuebordet for å velte det, osv... Dette er en side jeg ikke kjenner igjen hos han, og det virker som han ikke har det bra!!! Hva kan vi gjøre for å hjelpe han? Vi får ikke til å roe han ned på samme måte som før, og i tillegg er dette en så helt ny og skremmende oppførsel, vi føler oss så rådville!

Anonymkode: 0446b...685

[Anonym bruker]

Jeg tenker at noe har skjedd med ham......

Anonymkode: d4f0b...ea7

[Anonym bruker]

Prøv å fjern han fra situasjonen og snakke om det. Regulere følelsene hans. 

Når mulig - følg barnets behov

Ligger han bare på gulvet og roper så kan du prøve å roe han med å anerkjenne følelsene hans og forklare at han kan bruke ord slik at du forstår og kan hjelpe han. Hvis du oppnår null konstant så la han rase fra seg litt

når nødvendig - ta tak! 

Når han slår og kaste ting, altså, ikke la han skade seg selv eller andre. Da tar du å fjerne han fra situasjonen og har en timein med han. Time out virker mot sin hensikt. Siden du ikke vet hva som utløser det så kan du prøve å snakke/kommunisere med og forberede han før dere skal noe. Hvis mat situasjon er en kjent trigger, begynn å la han være med på å ordne mat til seg selv for eksempel. Det er selvfølgelig også viktig å sette grenser. Det vil si vær større, sterkere,klokere og god. Er du usikker så merker han det. Er det noe du som voksen vet bedre enn han, for eksempel hvis han slår seg vrang og ikke vil sa på jakke så må du bare ta den på han, for du vt at det er kaldt og hvorfor man må bruke jakke når det er kaldt. For eksempel..

Anonymkode: 72a06...f5b

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at noe har skjedd med ham......

Anonymkode: d4f0b...ea7

Det kan jo også stemme, men da gjelder det samme. Prøv å kommunisere og snakke med han. Finne ut om det er noe spesikkt, men ikke avvis følelsene til barnet...

Anonymkode: 72a06...f5b

[Anonym bruker]

Prøver jeg å snakke til han mens det pågår blir det bare verre. Da setter han øynene i meg og skriker bare enda høyere og mer intenst. han sier stygge ting som: "Vil du at jeg skal brenne ned huset mamma? For jeg skal gå bort og hente fyrstikkene og stikke inn i stikkontakten så det begynner å brenne." eller "Dere er ikke min familie lenger! Jeg vil ikke at dere skal leve lenger! Gå vekk!"

om jeg prøver å fjerne meg selv fra situasjonen for å unngå å bli sint selv, så følger han etter for å skrike ting til meg eller for å slå meg, eller kaste noe på meg. Skriker at jeg må høre, og at han skal følge etter meg uansett hvor jeg går

Noen ganger virker han veldig kontaktsøkende og ser ut som han vil ta hånden min mens det pågår, men om jeg tar hånden hans for å vise at jeg er her, blir han mer sint og drar hånden hardt tilbake og sier at jeg ikke skal røre han. Før da han var sint holdt det at jeg holdt rundt han og sa at jeg var der for han og da roet han seg ned, men nå virker det som at det bare trigger sinnet enda mer om jeg gjør det...

Etter hver episode virker han skamfull og lei seg, men vil ikke snakke om det. Blir bare enda mer lei seg om jeg spør han hva som egentlig skjedde.

Jeg forklarer for han at det er ok å være sint, men det er ikke greit å oppføre seg som han gjorde. Men hva er egentlig en passende konsekvens etter et slikt rasseriutbrudd med slik oppførsel?

Anonymkode: 0446b...685

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Prøver jeg å snakke til han mens det pågår blir det bare verre. Da setter han øynene i meg og skriker bare enda høyere og mer intenst. han sier stygge ting som: "Vil du at jeg skal brenne ned huset mamma? For jeg skal gå bort og hente fyrstikkene og stikke inn i stikkontakten så det begynner å brenne." eller "Dere er ikke min familie lenger! Jeg vil ikke at dere skal leve lenger! Gå vekk!"

om jeg prøver å fjerne meg selv fra situasjonen for å unngå å bli sint selv, så følger han etter for å skrike ting til meg eller for å slå meg, eller kaste noe på meg. Skriker at jeg må høre, og at han skal følge etter meg uansett hvor jeg går

Noen ganger virker han veldig kontaktsøkende og ser ut som han vil ta hånden min mens det pågår, men om jeg tar hånden hans for å vise at jeg er her, blir han mer sint og drar hånden hardt tilbake og sier at jeg ikke skal røre han. Før da han var sint holdt det at jeg holdt rundt han og sa at jeg var der for han og da roet han seg ned, men nå virker det som at det bare trigger sinnet enda mer om jeg gjør det...

Etter hver episode virker han skamfull og lei seg, men vil ikke snakke om det. Blir bare enda mer lei seg om jeg spør han hva som egentlig skjedde.

Jeg forklarer for han at det er ok å være sint, men det er ikke greit å oppføre seg som han gjorde. Men hva er egentlig en passende konsekvens etter et slikt rasseriutbrudd med slik oppførsel?

Anonymkode: 0446b...685

Dette høres ikke normalt ut for en 5 åring!!! Beklager altså, er ikke meningen å skremme det og grille stygge tanker i hodet på deg, men ta tak i dette snarest. Og da tenker jeg ikke konsekvens! Dette er noe han føler sterkt og trenger hjelp med til å regulere. 

Altså, hvor kan barnet ha fått sånne stygge ord fra? Da mener jeg sånt som å brenne ned huset, stikke gafler i stikkontakt og at dere ikke er hans familie? Et så lite barn kan da ikke ha kommet på det helt uten videre? Mulig jeg tar feil, men jeg hadde snakket med helsesøster eller fastlegen og fortalt dette.

Anonymkode: 72a06...f5b

[Anonym bruker]

Det høres ut som om dere trenger hjelp utenfra, og råder dere til å få det så fort som mulig

Anonymkode: 7cdb1...b95

[Toneelise]

Det er noe galt med sønnen din å han trenger hjelp. Når det er så ille få fastlegen til å henvise til en barne psykolog. Denne oppførselen kommer av en grunn. Så små barn skal ikke engang ha slike tanker som å brenne ned hus og at dere ikke er familien hans (hvis han ikke er adoptert og dere ikke har fortalt han det, men at han har overhørt noe han ikke skal)