Slemt å gå grunnet latskap?

[Anonym bruker]

Vi elsker hverandre. Gjorde i alle fall. Vet ikke lenger. Innimellom vet jeg. Da kommer de gode følelsene boblende. De fleste dager ønsker jeg ham bort. Grunnen? Han gjør ingenting. Ingen verdens ting. Må dra ham i gang for alt. Han trår over hauger med klesvask og leker i stedet for å gjøre noe med det. Han rydder ikke opp etter seg. Tar ikke initiativ til noe, verken vanlig husarbeid eller vedlikehold. Gjør ikke noe ute heller. Han er flink med barna da. Til å ta dem med ut, finne på ting osv. Men alt i etterkant havner på meg. Helst i forkant også. Barna er små og må ha mye hjelp, men ikke så små at jeg ikke ser holdningene smitter. Jeg er så lei! Parterapi, check! Krangler i hytt og pine, check! Nesten gått fra hverandre før (bl.a. grunnet dette), check! Hva er normalen i et forhold? Hva må man finne seg i? Hvor mange år må man prøve før det er legitimt å gå? 

Anonymkode: 3d001...67a

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi elsker hverandre. Gjorde i alle fall. Vet ikke lenger. Innimellom vet jeg. Da kommer de gode følelsene boblende. De fleste dager ønsker jeg ham bort. Grunnen? Han gjør ingenting. Ingen verdens ting. Må dra ham i gang for alt. Han trår over hauger med klesvask og leker i stedet for å gjøre noe med det. Han rydder ikke opp etter seg. Tar ikke initiativ til noe, verken vanlig husarbeid eller vedlikehold. Gjør ikke noe ute heller. Han er flink med barna da. Til å ta dem med ut, finne på ting osv. Men alt i etterkant havner på meg. Helst i forkant også. Barna er små og må ha mye hjelp, men ikke så små at jeg ikke ser holdningene smitter. Jeg er så lei! Parterapi, check! Krangler i hytt og pine, check! Nesten gått fra hverandre før (bl.a. grunnet dette), check! Hva er normalen i et forhold? Hva må man finne seg i? Hvor mange år må man prøve før det er legitimt å gå? 

Anonymkode: 3d001...67a

Føler med deg. Sleng på å aldri gjøre noe med barna, aldri være der for meg mentalt (nå er jeg sykemeldt fordi jeg har møtt veggen), vært «emosjonelt utro» over mange år uten å gjøre opp for seg... men jeg føler på samme måte. Ikke god nok grunn for å gå.... 

Anonymkode: cc188...9af

[the amazing spidermamma]

Jeg hadde gått. Det handler om mangel på respekt for deg. Hvorfor er din tid mindre verdifull enn hans? Dette er også en måte å vise den andre at man bryr seg - eller ikke. 

Det virker som om du har forsøkt alt. Hva har han gjort for å få forholdet til å fungere? 

[Anonym bruker]

1 time siden, the amazing spidermamma skrev:

Jeg hadde gått. Det handler om mangel på respekt for deg. Hvorfor er din tid mindre verdifull enn hans? Dette er også en måte å vise den andre at man bryr seg - eller ikke. 

Det virker som om du har forsøkt alt. Hva har han gjort for å få forholdet til å fungere? 

Han er flink om han bare kommer i gang. Desverre er dørstokkmilen lang. Han har tid til det han ønsker, inkludert overtid på jobb. Hjemme derimot sier han han prøver å endre seg. Det har han nå sagt i alle årene vi har vært gift. Om han ikke ser eller ikke vil se alt som må gjøres vet jeg ikke. Unnskyldningene er enkle å finne da han kan skylde på skift (tungt å snu døgnet) og vond rygg. Tror ofte han har mer vondt i viljen. 

Klarer ikke se hva som veier tyngst av at jeg sliter meg ut mot det verdifulle som ligger i en kjernefamilien. Spør meg selv dagen lang. Hva slags verdier får barna med seg? Vil jeg angre om jeg går? Blir det enklere når de bare blir litt eldre? 

Konfliktnivået er høyt da vi begge er temperamentsfulle. Vi klarer nok ikke alltid skjule det så godt for barna. På den annen side ser de også lidenskap, at vi holder rundt hverandre, kysser, klemmer, koser. Blir overøst med komplimenter, men i tider som nå føles de lite verdt og mer irriterende enn noe annet. 

Har også en del hormonforstyrrelser og jeg er redd de overstyrer negative tanker slik at jeg svartmaler situasjonen. Tross alt, stort sett har vi det veldig bra. Det er kun den delen hvor latskapen vinner. Sett i timer er det ganske mye av hverdagen og derfor klarer jeg ikke ta et veloverveid valg. 

Anonymkode: 3d001...67a

[Toneelise]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han er flink om han bare kommer i gang. Desverre er dørstokkmilen lang. Han har tid til det han ønsker, inkludert overtid på jobb. Hjemme derimot sier han han prøver å endre seg. Det har han nå sagt i alle årene vi har vært gift. Om han ikke ser eller ikke vil se alt som må gjøres vet jeg ikke. Unnskyldningene er enkle å finne da han kan skylde på skift (tungt å snu døgnet) og vond rygg. Tror ofte han har mer vondt i viljen. 

Klarer ikke se hva som veier tyngst av at jeg sliter meg ut mot det verdifulle som ligger i en kjernefamilien. Spør meg selv dagen lang. Hva slags verdier får barna med seg? Vil jeg angre om jeg går? Blir det enklere når de bare blir litt eldre? 

Konfliktnivået er høyt da vi begge er temperamentsfulle. Vi klarer nok ikke alltid skjule det så godt for barna. På den annen side ser de også lidenskap, at vi holder rundt hverandre, kysser, klemmer, koser. Blir overøst med komplimenter, men i tider som nå føles de lite verdt og mer irriterende enn noe annet. 

Har også en del hormonforstyrrelser og jeg er redd de overstyrer negative tanker slik at jeg svartmaler situasjonen. Tross alt, stort sett har vi det veldig bra. Det er kun den delen hvor latskapen vinner. Sett i timer er det ganske mye av hverdagen og derfor klarer jeg ikke ta et veloverveid valg. 

Anonymkode: 3d001...67a

Synes du har gjort mer enn nok. Han vil ikke forandre på det du påpeker gang på gang. Vel jeg var i ett slikt forhold tidligere klarte tilslutt ikke mer. Så jeg valgte å gå. Angrer ikke ett øyeblikk. Han prøvde å si at han skulle forandre seg når jeg sa at jeg hadde fått nok men da var det for lite for sent. 

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte som deg HI. Vurderer å gå. Mannen var borte ei uke og huset har aldri vært så strøkent. 

 

Anonymkode: 22989...2e2

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har det på samme måte som deg HI. Vurderer å gå. Mannen var borte ei uke og huset har aldri vært så strøkent. 

 

Anonymkode: 22989...2e2

Det er ikke så nøye for meg om huset er strøkent. Det går mer på følelsen av å dra lasset alene. Han er på en måte ikke tilstede. Skjerm i ulike varianter blir på mange måter viktigere. Samtalene er ikke der. Han gidder ikke og orker ikke bli voksen. Mener jeg er for selvhøytidelig. Han bryr seg nada om hva andre mener om hva han sier, hvordan han oppdrar barna, hvordan huset ser ut inni og utenpå. Snakker ikke om følelser. Endrer ikke på de områdene han har lovet meg flere ganger. Gjør ikke tingene han sier han skal. Handler uten tanke for konsekvenser. Bryr seg ikke om å ta vare på noe. Lar ting rundt ham forfalle. Holder ikke avtaler. Han mener jeg vil gjøre ham til en annen person. På én måte har han rett i det. Jeg ønsker jo han hadde blitt voksen. Selv har jeg endret meg mye siste 10-15 årene og tenker det er det naturlige. 

Vi har ulikt syn på mye. Det mest elementære er kanskje barneoppdragelsen. Han mener han gjør alt slik jeg vil. Jeg føler vi kompromisser. Hele tiden blir det småkrangling og argumentering. Alene med de små er alt så harmonisk. Slik opplever han det også. Er vi sammen blir det kaos. 

Men bare tanken på steforeldre, mine/dine/våre, nye partnere..Jeg blir regelrett uvel! Samtidig som jeg drømmer om å være alene og ikke klarer å se oss sammen som gamle. 

Anonymkode: 3d001...67a

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg. Her er mine og dine barn da, og en lat samboer. Han gjør vel kanskje litt mer enn din, min samboer handler, lager mat, klipper gress og ordner med klesvask. Resten er det sjelden han bidrar med. Jeg føler virkelig at jeg er alene om alt ansvaret med huset og bilene. Skifte lyspærer, støvsuge, vaske, rydde, kaste ting, kjøpe ting, henge opp ting osv osv. Han lover alltid at han skal endre seg, så spinner han rundt som en tornado i noen timer etter hver prat, før alt er tilbake til det samme gamle igjen. Ting bare forfaller og blir aldri noe av. Ikke kan jeg planlegge ting med han heller. Har prøvd å få han med på å kjøpe utemøbler i fire år nå 😫 fortsatt ingen møbler nei...

Jeg blir fullstendig gal! Innimellom klarer jeg å glemme det litt, men veldig ofte kommer den voldsomme irritasjonen og jeg går rundt og kjenner meg så irritert og sint på han. Merker det absolutt på barna også. Hans barn er håpløse til å rydde og ordne etter seg og det er ikke noe vits i å spørre dem om hjelp. Mine er hakket mer vant med å ta i et tak, og er i alle fall høflige og hjelpsomme ved spm. Det verste er at samboeren kan irritere seg grønn over barna sine som aldri gjør noe, enda jeg har hatt akkurat den samme samtalen med han igjen og igjen og igjen som om han også var et barn. Men det hjelper jo fader ikke. 

Jeg har aldri hatt det strøkent, men jeg er vant med å bo i et hjem der jeg ikke er flau over å få besøk. Her kommer jeg liksom aldri gjennom. Det er alltid rot, alltid støvete, alltid noe jeg må ta tak i. Det er noe dritt og hvis jeg hadde forstått at han var slik, så hadde jeg virkelig aldri flyttet sammen med han. Dette er ikke ålreit. Det er slitsomt, ensomt og frustrerende. 

Anonymkode: 4fab6...ef7

[Anonym bruker]

Min mann hadde de samme utfordringene de første årene vi var sammen. 

Jeg stilte ultimatum og følte jeg drev «voksenopplæring» i grunnleggende husarbeid. I tillegg lagde vi detaljerte lister sammen om hvem som gjør hva, hvor ofte, og når. Alt fra handling, matlaging, klesvask, støvsuging, gulvvask, vask av bad, skifte på senger++++++

Han fikk faste oppgaver på faste dager. Jeg løp etter og fortalte at «ta kjøkkenet etter middag» innebar å vaske bord og benker, sette i oppvaskmaskin, gå med søppel, han følte seg ferdig når han hadde flyttet skitten oppvask fra spisebord til kjøkkenbenk😂🙈 Men han lærte faktisk, og jeg kunne slutte å mase og kritisere alt som ikke var bra nok.

Det tok laaang tid, men det hjalp. Veldig. Nå ser han like godt som meg hva som må gjøres, og setter i gang uten mas og tvang. Ikke har vi detaljerte lister lengre heller, vi bare drar lasset sammen. Glad jeg ikke gikk  fra ham men heller jobbet oss gjennom det. Han er en fantastisk mann og pappa, og trengte bare en skikkelig dytt for å forstå hva som kreves av ham i hverdagen. 

Anonymkode: ab919...a53

[Anonym bruker]

Har du prøvd, har du prøvd. Dere har prøvd parterapi, snakket og kranglet. Det handler om respekt for hverandre, og det er det tydeligvis ikke. Om det er grunn til å gå? Ja. Mangel på respekt er en god grunn. Men still deg selv spørsmålet, kan du leve med det, eller har dere det bra på andre måter? Hvor mye av tiden går til hyggelige ting, og hvor mye av tiden går til at du står med alt alene?

Anonymkode: 6bff2...213

[Anonym bruker]

Jeg går litt mot strømmen og tenker at om du går fra han nå mens barna er små og når dere fortsatt har følelser for hverandre så kommer du til å angre den dagen han får seg ny dame... du må gå gjennom alle aspekter ved et brudd. Kommer du til å takle at han får seg ny dame og barna en stemor? Kommer du til å takle å bare ha barna dine 50% av tiden? At de har et halvt liv du ikke er en del av? Kommer du til å takle at du ikke lenger er en naturlig del av svigerfamilien din? At noen andre tar den plassen? Kommer du til å takle å være alene hver kveld uten noen å se på TV og lage god mat sammen med? Hvem vet om det dukker opp en ny som passer deg? Kommer du til å takle å ikke ha den eneste som også er like opptatt av barna dine som du er til å dele sorger og gleder med? Kommer du til å takle at han kanskje vil gå til krig mot deg og hate deg? Sette barna opp i mot deg? (Man vet aldri før man står i det hvor bitter en skilsmisse kan bli)..

Det er lett å tenke at det vil bli bedre av å gå.. og for noen blir det det.. Men tviler på de fleste vet hvor hardt det kan være til tider... tenk deg nøye om.. still gjerne krav til ham.. Men ikke tenk at et samlivsbrudd er letteste utvei...

Anonymkode: 45dae...b3d

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg en mann som ikke gjør noe, tvert imot, men jeg tenker, hva skjer dersom du ikke gjør det? Du rydder ikke opp klærne etter han/barna, du rydder ikke kjøkkenet, vasker ikke klær og lignende. Gjør han det da, bare han får se det selv? Hvor lenge klarer du å la rotet flyte litt? Tar han det tilslutt? Prøv i noen dager/oppmot 1 uke og hvis han overhodet ikke gjør noe, så overlater du det til han likevel, da kan du mas litt. Nå rydder du dette, det har nå stått i 1 uke... Men du må klare å ikke gjøre det før han ser det. Jeg tanker at på denne måten så begynner han kanskje å ta det før det hoper seg opp, bare han lærer å se det.

Anonymkode: c6d3e...b1b

[Anonym bruker]

Vet ikke hvordan det er hos dere, men jeg hadde også den følelsen, helt til jeg fikk tenkt meg litt om. For han gjør mye, men ikke i selv huset. Han klipper gresset, fikser bilene, setter opp trampoline, snekrer terrasse og er i full jobb. Jeg er hjemme pga. sykdom, og glemmer nok litt at han er sliten etter jobb.  

Anonymkode: 8f556...c34

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke så nøye for meg om huset er strøkent. Det går mer på følelsen av å dra lasset alene. Han er på en måte ikke tilstede. Skjerm i ulike varianter blir på mange måter viktigere. Samtalene er ikke der. Han gidder ikke og orker ikke bli voksen. Mener jeg er for selvhøytidelig. Han bryr seg nada om hva andre mener om hva han sier, hvordan han oppdrar barna, hvordan huset ser ut inni og utenpå. Snakker ikke om følelser. Endrer ikke på de områdene han har lovet meg flere ganger. Gjør ikke tingene han sier han skal. Handler uten tanke for konsekvenser. Bryr seg ikke om å ta vare på noe. Lar ting rundt ham forfalle. Holder ikke avtaler. Han mener jeg vil gjøre ham til en annen person. På én måte har han rett i det. Jeg ønsker jo han hadde blitt voksen. Selv har jeg endret meg mye siste 10-15 årene og tenker det er det naturlige. 

Vi har ulikt syn på mye. Det mest elementære er kanskje barneoppdragelsen. Han mener han gjør alt slik jeg vil. Jeg føler vi kompromisser. Hele tiden blir det småkrangling og argumentering. Alene med de små er alt så harmonisk. Slik opplever han det også. Er vi sammen blir det kaos. 

Men bare tanken på steforeldre, mine/dine/våre, nye partnere..Jeg blir regelrett uvel! Samtidig som jeg drømmer om å være alene og ikke klarer å se oss sammen som gamle. 

Anonymkode: 3d001...67a

Neste gang han sier det kan du spørre om det er slik at det ikke "ligger i hans person" å rydde etter seg? Å ta arbeidet rundt barna SINE? Å ta ansvar for fellesskapet? Eller er han bare en patetisk freeloader som evt ikke evner å klare ting ungdommer fint klarer?

Er han på hotell liksom? Alle kan leke med barna og være flinke på det, det er jo gøy! Alle må bidra til fellesskapet etter evne og det høres ut som han evner mer.

Anonymkode: e7360...390

[Anonym bruker]

Småbarnstiden er slitsom, her jobber vi begge 100% og mere til, min mann jobber turnus med lange vakter og jeg er mellomleder. Min mann er også lat og sliter med å komme igang, men han er flink til så mye annet. Tar ungene så jeg får hentet meg inn stiller opp for oss og ville ofret alt for familien sin. Men jeg har innsett at jeg ikke kan forandre han og prøver å fokusere på det som er bra. Vi har hatt vaskehjelp hver 14 dag i ett år, og avtalen er at vi rydder og gjør klart sammen i før vaskehjelpen kommer. Det hjelper veldig. Jeg tror at når barna blir litt eldre (har 2 i bhg og en i 1.klasse) så vil ting lette litt med bedre og mer søvn. Mindre sykdom og mindre rot kanskje, samt at barna kan bidra litt mer. Hvis det fortsatt er følelser ville jeg forsøkt. Vi har flere vennepar som har vært gjennom brudd, og omtrent alle angrer på det i dag. Tror alle unntatt et av parene har sagt at de skulle holdt sammen om de hadde visst det de gjør i dag. Vi er i 40 årene, og var sent ute med barn, mens flere av vennene våre har tenåringer nå. Jeg har lyst å kaste mannen på dør minst 3 ganger i måneden, men jeg vet at jeg elsker han og at livet er slitsomt nå for oss begge, men samtidig fantastisk. Ny terrasse og nymalt hus får jeg leve uten, den uteboden han skulle bygge for 4 år siden er fremdeles en matrialhaug bak garasjen....😂Du er ikke alene!

Anonymkode: 09867...980