Gå til innhold
Anonym bruker

Føler meg knust

Anbefalte innlegg

Anonym bruker

Har store deler av livet slitt med angst. Vet godt hva som gjør det verre så har taklet det på egenhånd ved å unngå disse tingene. Det hele gjør meg nok tidvis deprimert også, uten at jeg er noe fagperson som kan stille slike diagnoser. Har aldri søkt hjelp av lege siden jeg synes det er så utrolig vanskelig å sette ord på slike følelser og det hele høres ut som bagateller. 

Jeg lever fordi jeg må og for barna mine, vil ikke skjemme de ut på noen måte. Men drømmer om den dagen jeg får slippe. Dagdrømmer om vogntog som glir over i min veibane, fly som styrter (når jeg flyr uten familien min selvfølgelig), eller at jeg får en alvorlig sykdom som raskt tar livet av meg. 

Tidlig i sommer fant jeg en kul som viste seg å være en svulst. Tiden etter til jeg ventet på resultatet av analysen var fin, jeg forberedte meg på å fortelle alle om at jeg hadde kreft, gledet meg. Men så kom resultatet og svulsten var godartet. Vet jeg da burde jublet, men det var heller stikk motsatt. Spilte glad på legekontoret og ovenfor de som viste om kulen, men inni meg er jeg så lei meg. Hadde så stort håp om at denne gangen  var det min tur. Om det var kreft og allikevel overlevd hadde jeg i det minste en konkret ting det var lov å ha vondt på grunn av. En ting det var lov å føle seg lei seg for, en ting jeg lovlig kunne blitt under dyna noen dager på grunn av.

Er så sliten og tårene renner ofte. Bruker all min energi på å virke lykkelig på jobb og på ungene mine, at de ikke skal merke noe. Men har null overskudd psykisk ellers. At jeg kanskje ikke engang er halvveis i livet er uholdbart å tenke på, og med den flaksen jeg har lever jeg nok til jeg blir veldig gammel.

Forventer ingen løsning ved å poste her, måtte bare få det ut da det er fullstendig tabu å si at jeg sørger over å være frisk. 

Anonymkode: b663f...594

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Anonym bruker

Du må be om hjelp! Du kan faktisk ikke leve livet ditt og håpe at det snart er over. Det er vanskeligere å ha det slik enn det er å be om hjelp :hjerte:

Anonymkode: 5cc1c...a5a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du må be om hjelp! Du kan faktisk ikke leve livet ditt og håpe at det snart er over. Det er vanskeligere å ha det slik enn det er å be om hjelp :hjerte:

Anonymkode: 5cc1c...a5a

Takk, men å leve slikt er blitt en vane. Og det jeg er vant til er trygt. Men uansett føler jeg ikke at dette er nok til å ta det videre. For utad ser jeg både glad og utadvendt ut, jeg har bitt veldig flink til å lure alle. Det er først når jeg er alene at tankene og tårene kommer. Men da sikkert fordi jeg er sliten. Det er bare slik mit liv er.

HI

Anonymkode: b663f...594

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk, men å leve slikt er blitt en vane. Og det jeg er vant til er trygt. Men uansett føler jeg ikke at dette er nok til å ta det videre. For utad ser jeg både glad og utadvendt ut, jeg har bitt veldig flink til å lure alle. Det er først når jeg er alene at tankene og tårene kommer. Men da sikkert fordi jeg er sliten. Det er bare slik mit liv er.

HI

Anonymkode: b663f...594

Selvfølgelig er det nok å ta videre når alt du ønsker er å dø. Du må faktisk ta ansvar for ditt eget liv og ikke lage unnskyldninger for å la være!

Anonymkode: 5cc1c...a5a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Takk, men å leve slikt er blitt en vane. Og det jeg er vant til er trygt. Men uansett føler jeg ikke at dette er nok til å ta det videre. For utad ser jeg både glad og utadvendt ut, jeg har bitt veldig flink til å lure alle. Det er først når jeg er alene at tankene og tårene kommer. Men da sikkert fordi jeg er sliten. Det er bare slik mit liv er.

HI

Anonymkode: b663f...594

Utifra det jeg leser det du har skrevet, er dette mer enn nok grunn til å få hjelp. Barna dine merker at du ikke har det bra . Kroppspåket sier mere enn ord. 

Jeg har vært i dine sko, hjelper vanvittig mye å få hjelp. Nå er jeg glad, mannen min og barna mine er lykkelige.

Min mor valgte å ikke få hjelp. Det vet jeg at vi barna tok skade av. 

Få hjelp. Du fortjener det. ❤

Anonymkode: db893...2a1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Takk, men å leve slikt er blitt en vane. Og det jeg er vant til er trygt. Men uansett føler jeg ikke at dette er nok til å ta det videre. For utad ser jeg både glad og utadvendt ut, jeg har bitt veldig flink til å lure alle. Det er først når jeg er alene at tankene og tårene kommer. Men da sikkert fordi jeg er sliten. Det er bare slik mit liv er.

HI

Anonymkode: b663f...594

..Som du kan forandre. 

Anonymkode: db893...2a1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym bruker

Barna dine gjennomskuer fasaden du prøver å holde.. ta tak i dette for barnas skyld! 

Det er utrolig tøft å grave i seg selv og følelsene sine, men du kommer ut på andre siden som en bedre utgave av deg selv. Jeg søkte selv hjelp tidligere i år, for helt andre ting enn deg. Hvis du tenker at å ønske å ikke leve lenger er en bagatell, skulle iallefall ikke jeg søkt hjelp. Jeg har bare angst, spesielt for bilkjøring pga en stygg utforkjøring for et par år siden. Men vi snakket ikke så mye om bil, for å si det sånn. Min angst bunnet i noe mye dypere, ting som lå langt tilbake i tid. Det var tøffe samtaler med mange tårer, men du verden!, så godt det var etterpå. Utmattende og styrkende på samme tid. 

Vær glad nok i deg selv til å ønske å ha det bedre! Du fortjener ikke å ha det sånn, du kan få det bedre. Jeg valgte å kontakte en privat traumepsykolog, men det kostet selvfølgelig. Du vil mest sannsynlig få en time på DPS (psykolog) via fastlegen ganske fort. Det du mener er en bagatell, vil helsepersonell ta på alvor. 

 

Anonymkode: 349a1...375

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Skaff hjelp?.. ja det er dritt å snakke med lege om følelser og det er vanskelig å sette ord på ting, men du er faktisk ikke den første en lege møter som ber om hjelp. Har vært der, og fikk hjelp temmelig fort hos psykolog. Frem til du evt får tildelt psykolog kommer legen til å ta ansvar slik at du skal snakke med ham/henne om saken. Tar tid å komme seg gjennom det, men tenk på barna og skaff hjelpa du åpenbart trenger! 

Anonymkode: abbea...7e0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Utifra det jeg leser det du har skrevet, er dette mer enn nok grunn til å få hjelp. Barna dine merker at du ikke har det bra . Kroppspåket sier mere enn ord. 

Jeg har vært i dine sko, hjelper vanvittig mye å få hjelp. Nå er jeg glad, mannen min og barna mine er lykkelige.

Min mor valgte å ikke få hjelp. Det vet jeg at vi barna tok skade av. 

Få hjelp. Du fortjener det. ❤

Anonymkode: db893...2a1

Hvordan får man hjelp for sånt? 

Anonymkode: 6a2f0...f00

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Hvordan får man hjelp for sånt? 

Anonymkode: 6a2f0...f00

Gå til fastlege og fortell hvordan du har det. Fastlegen henviser videre til psykolog/terapeut. Frem til psykologen kan ta imot, fungerer lege som psykolog. 

Anonymkode: abbea...7e0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gå til fastlege og fortell hvordan du har det. Fastlegen henviser videre til psykolog/terapeut. Frem til psykologen kan ta imot, fungerer lege som psykolog. 

Anonymkode: abbea...7e0

Jeg fikk bare beskjed om at det var håpløst å få innpass på psykiatri og at hvis jeg ville snakke med noen måtte jeg gå privat...

Anonymkode: 6a2f0...f00

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Når fikk du slike tanker? Har du hatt det slik lenge? Hva utløste dem? 

Anonymkode: ea8a1...c5e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg fikk bare beskjed om at det var håpløst å få innpass på psykiatri og at hvis jeg ville snakke med noen måtte jeg gå privat...

Anonymkode: 6a2f0...f00

Du får time, men det er som regel lang ventetid. I min kommune er det opptil ett års ventetid. Jeg valgte privat, men det kostet selvfølgelig mer. Men klarte det selv som alenemor med 80% stilling. Ofte (ikke alltid!) går det an å prioritere litt annerledes en stund ift økonomien. 

Anonymkode: 349a1...375

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym bruker
10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg fikk bare beskjed om at det var håpløst å få innpass på psykiatri og at hvis jeg ville snakke med noen måtte jeg gå privat...

Anonymkode: 6a2f0...f00

Samme svar fikk jeg før jeg byttet fastlege. Det var noen år etterpå og det var ikke akkurat som at angsten ble bedre! Jeg hadde mer enn god nok grunn til å be om hjelp første gang. Den nye legen var forståelsesfull og jeg hadde time hos psykolog innen en mnd. I mellomtiden satte legen opp ekstra timer slik at jeg skulle ha noen å snakke med. 

Anonymkode: abbea...7e0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her