Depresjon

[Anonym bruker]

Min samboer er deprimert. Jeg hadde et tungt svangerskap og død og problemer i hevn familie og fødte i mai. Jeg var hormonell og rimelig deppa i maaange mnd. Jeg tok mye plass og klarte ikke bedre. Skammer meg og har bedt om unnskyldning en rekke ganger. Han holdt, løftet, oppmuntret og tålte. Nå er jeg meg selv igjen og alt er som før bortsett fra at min samboer har falt i dass (forståelig nok). Han irriterer seg over ungene, meg, kjefter, farer ut fordi han ikke besinner seg, ser mørkt på alt, griner, betaler ikke regninger og fjør generelt ikke en dritt, gir til og med rimelig bæng i babyen. Dette er så ikke ham, han er rolig, tålmodig, kjærlig og varm til vanlig. Vet behandling er best men har gått med på å «vente litt til» fordi han selvsagt ikke mener han trenger hjelp. Brudd er ikke noe alternativ for noen av oss, selv om det kan virker på meg som at han hater og forakter meg siden han tåler så lite av meg.  Men forstår det er sykdommen og bearbeiding av året som gikk osv. Nå er det min tur til å løfte og bære og være kjærlighet uten å å noe tilbake.

 

så - til dere som kan det: er det best å gjerne alle plikter og ansvar for en deprimert person? At jeg tar alt med alle ungene (3), og bare tenker på meg selv som alenemor eller er det bedre for tilfriskning av depresjon å føle seg behøvd, altså at han har plikter med barna og ansvar å skøte? Han er ikke på et nivå hvor jeg kan spørre han om dagen. 

 

Ps: håper det går over til jul iallfall, ikke varer et år eller så 🙈😱🎉

 

nei: ingen tegn til suicidale symptomer og j jeg vet han bør ha hjelp og jeg vil insistere på det om dette tar lang tid. Samtidig viktig å vise at jeg elsker ham også nå, tror han skammer seg sykt mye og sliter med dårlig selvtillit i forhold til følelsene sine og at han er så kjip om dagen. 

Anonymkode: dcf26...dd8

[Anonym bruker]

Hevn familie = egen familie 🙈 

 

Hi

Anonymkode: dcf26...dd8

[Anonym bruker]

Og skal man fortelle den deprimerte hvor urimelig atferden hans er (sette grenser og bli sint der det er naturlig å ikke akseptere dårlig atferd) eller skal man tygge det i seg og heve seg over det? Feks vanskelig å svelg at han har kort lunte med barna og meg. Jeg vet imidlertid at jeg var sånn mot ham i svangerskapet og han tålte meg og gikk ikke. Han sliter nok med å tilgi det vonde som var. Ai ai. Og ja, vi tror på oss og kjærligheten! Vil ha løsningsforslag ikke dommedagsprofetier om brudd 🏡😘

Anonymkode: dcf26...dd8

[Anonym bruker]

Lurer jeg og på.

 

dytter i tråden

Anonymkode: dcf26...dd8