Snakke om selvmord til barn

[Anonym bruker]

Jeg har nylig mistet en forelder i selvmord. Mine barn har hatt veldig mye spørsmål hele veien, og vi svarer så godt vi kan og så ærlig vi kan. Vi har også hatt mye og god profesjonell hjelp. De rådet oss til å «ikke fortelle alt, men det dere sier må være sant». Det har vi gjort hele veien, men nå har vi en åtteåring som har blitt veldig opptatt av hvordan dette skjedde. Altså hvordan det ble gjennomført. Dette klarer jeg ikke få meg til å si, for det er et forferdelig scenario som jeg aldri kommer til å få av netthinnen. Så jeg har sagt at «jeg vet ikke, for jeg hadde ikke lyst til å vite det».

Men kjenner veldig på det at jeg lyver, når det er det vi har blitt så sterkt advart mot å gjøre. Dette på grunn av barna kan føle seg lurt når de blir eldre og hører sannheten.

Hva ville dere sagt i en slik situasjon? 

Kjenner at jeg er så rådvill oppi alt dette. Klarer nesten ikke holde hode over vannet selv, og er så redd for å si noe feil i et svakt øyeblikk.

Anonymkode: 96a69...bf3

[Anonym bruker]

Kan du si noe om hvordan det skjedde da? Blir vanskelig å gi deg råd

Anonymkode: 5ca0d...e6f

[Anonym bruker]

Villet i hver fall ikke løyet, noe du allerede har gjort

Anonymkode: 5ca0d...e6f

[Anonym bruker]

Feks hengt seg

Ville sagt det som det er

Bestemor var veldig syk. Sykdommen gjorde at hun døde. Måten hun døde på var st hun fant et tau som hun strammet rundt halsen. Men, selv om hun gjorde det selv, så var det sykdommen som fikk henne til å gjøre det. Det er veldig rart å tenke på og vanskelig å forstå, men det er faktisk sånn den sykdommen er blablabla

Anonymkode: 5ca0d...e6f

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig for å være ærlig. Men ! Jeg syns det var fint det du sa jeg. At du ikke vet. Jeg fikk høre ALT om hva min mormor gikk igjennom da hun døde hjemme, av min mor. Skulle ønske jeg ikke visste alle detaljene. Og jeg er 35 år.. Har hørt detaljer hvordan en nabo tok livet sitt. Tenker ofte på dette og ser det for meg. Uff. Kanskje ikke lat man trenger å vite? Han er jo bare 8 år. Hva med å la det ligge litt? Snakke mer om det etterhvert?

Anonymkode: 05e79...1f8

[Anonym bruker]

Vi har vært ærlige her hjemme. Da barna var mellom 7-11 år gamle, tok et familiemedlem livet sitt.

I korte trekk sa vi at noen mennesker blir bare så triste (mer trist enn vanlig tristhet som alle kan føle) at de ikke ønsker å leve lenger (vi kalte ikke depresjonen for en sykdom), slik som X. Han var så trist og alt føltes så tungt og vanskelig at han trodde det var bedre for oss rundt og seg selv at han ikke levde lenger. 

Da de spurte hvordan det skjedde, svarte heg ærlig. X fant et tau som han festet i en gren og rundt halsen, og så satte han seg ned så det ble for stramt. Da fikk han ikke luft i lungene og han svimte av og døde. 

Ungrne spurte da en del om det å være så veldig trist, det at X ville dø fra barna sine, om hva dom skjer med kroppen når man henger seg, og etter man er død.

Her var det jo ingen grusomme detaljer, og dd kan man jo utelate, men jeg hadde vært ærlig og sagt hvordan det skjedde. 

Anonymkode: c7369...705

[Anonym bruker]

21 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi har vært ærlige her hjemme. Da barna var mellom 7-11 år gamle, tok et familiemedlem livet sitt.

I korte trekk sa vi at noen mennesker blir bare så triste (mer trist enn vanlig tristhet som alle kan føle) at de ikke ønsker å leve lenger (vi kalte ikke depresjonen for en sykdom), slik som X. Han var så trist og alt føltes så tungt og vanskelig at han trodde det var bedre for oss rundt og seg selv at han ikke levde lenger. 

Da de spurte hvordan det skjedde, svarte heg ærlig. X fant et tau som han festet i en gren og rundt halsen, og så satte han seg ned så det ble for stramt. Da fikk han ikke luft i lungene og han svimte av og døde. 

Ungrne spurte da en del om det å være så veldig trist, det at X ville dø fra barna sine, om hva dom skjer med kroppen når man henger seg, og etter man er død.

Her var det jo ingen grusomme detaljer, og dd kan man jo utelate, men jeg hadde vært ærlig og sagt hvordan det skjedde. 

Anonymkode: c7369...705

Enig at ærlighet er best. Barn er ikke så skjøre som vi tror og hvis vi skjuler noe for de så fanger de det opp. Barn tåler sannheten. 

Anonymkode: 5634f...c34

[Anonym bruker]

En henging kan jo beskrives uten at det blir "et forferdelig scenario", men jeg vet folk som har skutt seg i hodet, og som har lagt seg på togskinna, og det er litt verre å beskrive for et barn.

Men det er viktig å vite at barn lager seg bilder i hodet uansett, og de bildene kan bli verre enn virkeligheten om vi ikke forteller.

Det er en avveining, jeg er enig i at man ikke skal lyve, men de behøver slett ikke få hele den groteske virkeligheten heller. Er det ingen du kan snakke med, noen som kan hjelpe deg å finne ord som et barn kan akseptere og samtidig tåle. Jeg tror ikke det holder å si jeg vet ikke, da vil barna bruke fantasien sin og det er ikke riktig det heller...

Anonymkode: 0272a...7a3

[Anonym bruker]

Jeg er for at man skal være ærlig med barn, også når det kommer til selvmord. Men - jeg synes ikke man skal forklare hvordan noen tok livet sitt til et barn. Det er faktisk ikke nødvendig å vite noe om, og det å fortelle dette kan gi dem tanker og ideer de ikke behøver å ha i hodet.

Anonymkode: 35051...20f

[Anonym bruker]

Jeg synes det er MER enn nok å fortelle at de tok selvmord. Trenger ikke gå inn på detaljer. 

Anonymkode: affb6...d97

[Toneelise]

På 10.9.2018 den 23.46, Anonym bruker skrev:

Jeg har nylig mistet en forelder i selvmord. Mine barn har hatt veldig mye spørsmål hele veien, og vi svarer så godt vi kan og så ærlig vi kan. Vi har også hatt mye og god profesjonell hjelp. De rådet oss til å «ikke fortelle alt, men det dere sier må være sant». Det har vi gjort hele veien, men nå har vi en åtteåring som har blitt veldig opptatt av hvordan dette skjedde. Altså hvordan det ble gjennomført. Dette klarer jeg ikke få meg til å si, for det er et forferdelig scenario som jeg aldri kommer til å få av netthinnen. Så jeg har sagt at «jeg vet ikke, for jeg hadde ikke lyst til å vite det».

Men kjenner veldig på det at jeg lyver, når det er det vi har blitt så sterkt advart mot å gjøre. Dette på grunn av barna kan føle seg lurt når de blir eldre og hører sannheten.

Hva ville dere sagt i en slik situasjon? 

Kjenner at jeg er så rådvill oppi alt dette. Klarer nesten ikke holde hode over vannet selv, og er så redd for å si noe feil i et svakt øyeblikk.

Anonymkode: 96a69...bf3

Det er helt fint å si at du ikke ville vite det. Småbarn trenger ikke bli fortalt detaljer. Barnet ditt er nok nysgjerrig men er på langt nær gammel nok til å vite.  

[Evablaum]

2 minutter siden, Toneelise skrev:

Det er helt fint å si at du ikke ville vite det. Småbarn trenger ikke bli fortalt detaljer. Barnet ditt er nok nysgjerrig men er på langt nær gammel nok til å vite.  

Ja, la heller fantasien løpe.. 

[Iiiiik]

Det hadde vært helt fint å si at du ikke visste, hvis du faktisk ikke visste. Når du vet, synes jeg det er feil å si at du ikke vet. Hvis du mener at barna ikke tåler sannheten, så sier du det. «Mormor var veldig lei seg, og alle disse tankene fylte hele hodet hennes, og hun trodde at hun aldri kunne bli glad og få det bra igjen. Da bestemte hun seg for at hun ikke ville leve lenger». På videre spørsmål synes jeg du kan si at det er for vanskelig å snakke om, og at dere kan snakke om det når barna er litt større. 

[Anonym bruker]

Jeg har fortalt at dette var ett valg personen tok selv. At hen hadde det så vondt at hen ikke orket mer. Det var store fysiske smerter som gjorde utslaget, ikke psykiske, så det er lettere for barna å forstå. De har jo visst om disse smertene og sett de fysiske skadene i flere år. (Men desto verre for meg, som vet at hen var helt klar i hodet da det skjedde. Føler veldig på at jeg har «blitt valgt bort»)

Men ungene virker til å forstår alt det der. Det er måten det ble gjort på som barnet lurer på. Driver å veier for og i mot om jeg skal fortelle det, men kjenner at vektskålen tipper mot å vente til barnet er litt eldre.

 

Hi

Anonymkode: 96a69...bf3

[Anonym bruker]

On 9/10/2018 at 11:46 PM, Anonym bruker said:

Jeg har nylig mistet en forelder i selvmord. Mine barn har hatt veldig mye spørsmål hele veien, og vi svarer så godt vi kan og så ærlig vi kan. Vi har også hatt mye og god profesjonell hjelp. De rådet oss til å «ikke fortelle alt, men det dere sier må være sant». Det har vi gjort hele veien, men nå har vi en åtteåring som har blitt veldig opptatt av hvordan dette skjedde. Altså hvordan det ble gjennomført. Dette klarer jeg ikke få meg til å si, for det er et forferdelig scenario som jeg aldri kommer til å få av netthinnen. Så jeg har sagt at «jeg vet ikke, for jeg hadde ikke lyst til å vite det».

Men kjenner veldig på det at jeg lyver, når det er det vi har blitt så sterkt advart mot å gjøre. Dette på grunn av barna kan føle seg lurt når de blir eldre og hører sannheten.

Hva ville dere sagt i en slik situasjon? 

Kjenner at jeg er så rådvill oppi alt dette. Klarer nesten ikke holde hode over vannet selv, og er så redd for å si noe feil i et svakt øyeblikk.

Anonymkode: 96a69...bf3

Nei hadde latt være

Anonymkode: 62e52...a70