Noen her som bevisst velger å ikke ha venner?

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke å ha sunne vennskap og lar meg ofte bruke. Nå kjenner jeg at det er nok, jeg har ikke en eneste venn som ikke suger ut mer enn de gir. Lenge har jeg brukt erfaringene mine som overlevelsesstrategi. Når en forventer å bli såret, blir en i det minste ikke så overrasket eller ydmyket når det skjer.

Nå har jeg gått på trynet igjen, sluttet å være så på vakt og sluppet noen inn. Nå trenger ikke vedkommende meg lenger, og nedprioriterer meg i forhold til alle andre tilbud.

Mye er nok min feil, jeg stiller ikke krav, bare tilpasser meg den andre etc. Jeg vet jo rent intellektuelt at det er en dårlig idé.

Ingen jeg har møtt så langt i livet (er over 40) utenom kjæresten min har vært verdt risikoen.

 

Derfor lurer jeg på om det finns noen her som lever bevisst uten vennskapsrelasjoner og trives med det? Før har jeg bare hatt beskyttelsesmekanismer, men lengter etter bekreftelsen på at jeg er verdig vennskap. Nå lurer jeg på om det er bedre å ta valget helt bevisst.

Anonymkode: ec8a4...431

[Anonym bruker]

Jeg valgte bort venner, da alle ville bruke meg som psykolog. Følte meg som en tømmestasjon. En dag fekk jeg nok.

sitter på det 5 året uten venner og forholde meg til. Og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har aldri hatt det bedre !!

Bare prøv, så ser du 😀😀

mennesker er vel i grunn ikke flokkdyr 😄

Anonymkode: 697f8...3b2

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg valgte bort venner, da alle ville bruke meg som psykolog. Følte meg som en tømmestasjon. En dag fekk jeg nok.

sitter på det 5 året uten venner og forholde meg til. Og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har aldri hatt det bedre !!

Bare prøv, så ser du 😀😀

mennesker er vel i grunn ikke flokkdyr 😄

Anonymkode: 697f8...3b2

Jo, mennesket er i aller høyeste grad et sosialt vesen.

Alle har behov for å ha noen nære. Men det trenger ikke være de vi ofte kaller venner, og hvor mange nære man trenger, kan absolutt variere. HI har kjæresten sin, antakelig også barn, siden innlegget er skrevet på et foreldreforum. De fleste av oss har også flere familierelasjoner, mennesker vi har mer eller mindre grad av kontakt med. 

Anonymkode: df42b...c0b

[Anonym bruker]

Jeg har gitt opp å komme for nær venner. Nå har jeg mer bekjentskaper som jeg treffer i blant. Funker fint til meg. Litt trist er det, men syns det hele er vanskelig. Så lettere å ha folk litt på avstand. 

Anonymkode: 07083...f04

[Anonym bruker]

Hvis du har barn bør du jobbe aktivt med å skaffe deg venner, ellers bil du bli en grusom byrde for dem når de blir voksne og skal leve sine egne liv.

Anonymkode: 3902d...2b7

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk ghostet tre-fire venninner de siste årene. Gidder ikke være venn med noen som tar mer enn de gir, og som bruker meg som klagemur. 

Har en haug gode venninner som jeg er veldig glade i, men har lite til overs for sutrete og selvopptatte folk.

Anonymkode: 0f18b...112

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvis du har barn bør du jobbe aktivt med å skaffe deg venner, ellers bil du bli en grusom byrde for dem når de blir voksne og skal leve sine egne liv.

Anonymkode: 3902d...2b7

Hvordan da? Jeg har veldig få venner (en egentlig), og har ingen planer om å skaffe meg flere. Jeg trives godt alene, så jeg kommer ikke til å løpe ned dørene hos barna mine hvis det var slik du tenkte. 

Anonymkode: a5b8a...6ab

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan da? Jeg har veldig få venner (en egentlig), og har ingen planer om å skaffe meg flere. Jeg trives godt alene, så jeg kommer ikke til å løpe ned dørene hos barna mine hvis det var slik du tenkte. 

Anonymkode: a5b8a...6ab

Jeg har tre venninner med venneløs foreldre. De krever enormt av barna sine og påfører dem voldsomt med dårlig samvittighet. Alle høytider må planlegges slik at mor eller far ikke blir sittende alene. Hvis de ikke ringer eller stikker innom en uke er det ingen som har snakket med dem den uka. Samtalene blir veldig lite givende da foreldrene ikke opplever noe i hverdagen osv.

Så lenge foreldrene var i jobb gikk det greit, men da de ble pensjonister raknet livene deres. Da var det ikke noe annet å leve for enn barna. Hvis du har noen mulighet til det så sørg for å ta vare på vennene dine eller skaff deg nye.

Anonymkode: 3902d...2b7

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en grusom barndom, og da jeg kom meg vekk som 16 åring, så bestemte jeg meg, for å aldri slippe inn mennesker som ikke behandlet meg bra. Og i dag har jeg bare 3 venner, har jo hatt mange flere i løpet av livet. Men flertallet kutter jeg ut, etter en stund. Og en av de 3 bor i utlandet, en av de i en annen by og en i byen min. Ene har jeg hatt som venn i 32 år, og er vel den eneste jeg stoler 100% på. Den bitte lille familien jeg har, svikter og, så der er det svært lite kontakt. Ikke har jeg kjæreste heller, da de jeg har hatt har sviktet etter hvert. Og siste forhold viste seg å bare være basert på løgn. Så nå orker jeg ikke menn mer heller. Siden jeg nå går på AAP, så får jeg heller ikke nye venner.

Jeg er alene med 2 barn, som nå er tenåringer. Men jeg håper virkelig mine barn, reiser ut i verden, og oppfyller alle drømmene sine. Meg skal de overhodet ikke behøve å ta hensyn til. 

Anonymkode: 23ed0...288

[Anonym bruker]

Jeg blir nesten litt lei meg av å lese hi og svarene. Livet mitt hadde vært leit uten venner. Jeg har venner av begge kjønn. Noen fra jeg gikk i barnehage, barneskole, ungdomsskole og vgs. Treffes med ujevne mellomrom og har det veldig hyggelig sammen. Noen av de er nære, andre ikke. En av mine nærmeste er fra studietiden, hun er en viktig person i livet mitt. Min aller beste venninne møtte jeg gjennom felles kjente. Vårt vennskap er noe helt spesielt. Vi kan gjøre alt sammen og deler alt. Vi er «tanter» til hverandres barn. Går i familiebursdager og kjenner familiemedlemmene til hverandre. Jeg hadde faktisk valgt henne over mannen min, om jeg måtte velge.

Noen venner gir jeg mer enn jeg får. Men vennskapet er da verdt det. Jeg gir mye av seg selv, og opplever å få mye tilbake. Selv om vi ikke alltid gir likt. Regner ikke på det. Vi har ulike behov fra tid til annen.

Anonymkode: 0c1ba...afd

[Anonym bruker]

Jeg har bestemt meg for å kutte kontakt med veldig mange venner det siste året og skal jeg ha nye inn skal jeg være veldig kravstor. Jeg har vært ett ja menneske som har hjulpet, vært der for venner når de trenger det og fått lite tilbake. Jeg så hvem som var mine virkelige venner når jeg hadde samlivsbrudd, disse er mine kjæreste, men jeg fikk samtidig se hvem som utnyttet meg og som var falske venner. Så nå er jeg veldig kritisk til hvem jeg velger som mine venner og jeg har bestemt meg for å ikke være ett ja menneske. Jeg liker å hjelpe andre og forventer igrunn ikke mye tilbake, men litt tjenester skal gå begge veier syns jeg selv om det ikke trenger å være likt. 

Og jeg nyter faktisk livet mer nå med mindre venner.

Anonymkode: 6bff1...6c6

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg blir nesten litt lei meg av å lese hi og svarene. Livet mitt hadde vært leit uten venner. Jeg har venner av begge kjønn. Noen fra jeg gikk i barnehage, barneskole, ungdomsskole og vgs. Treffes med ujevne mellomrom og har det veldig hyggelig sammen. Noen av de er nære, andre ikke. En av mine nærmeste er fra studietiden, hun er en viktig person i livet mitt. Min aller beste venninne møtte jeg gjennom felles kjente. Vårt vennskap er noe helt spesielt. Vi kan gjøre alt sammen og deler alt. Vi er «tanter» til hverandres barn. Går i familiebursdager og kjenner familiemedlemmene til hverandre. Jeg hadde faktisk valgt henne over mannen min, om jeg måtte velge.

Noen venner gir jeg mer enn jeg får. Men vennskapet er da verdt det. Jeg gir mye av seg selv, og opplever å få mye tilbake. Selv om vi ikke alltid gir likt. Regner ikke på det. Vi har ulike behov fra tid til annen.

Anonymkode: 0c1ba...afd

Du blir lei deg av at andre ønsker å leve livet annerledes enn deg?? Jøss. Det var spesielt. Hvis de er fornøyd med sine valg og fornøyd med livet sitt er vel det viktigst?

Anonymkode: 8886b...da5

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg blir nesten litt lei meg av å lese hi og svarene. Livet mitt hadde vært leit uten venner. Jeg har venner av begge kjønn. Noen fra jeg gikk i barnehage, barneskole, ungdomsskole og vgs. Treffes med ujevne mellomrom og har det veldig hyggelig sammen. Noen av de er nære, andre ikke. En av mine nærmeste er fra studietiden, hun er en viktig person i livet mitt. Min aller beste venninne møtte jeg gjennom felles kjente. Vårt vennskap er noe helt spesielt. Vi kan gjøre alt sammen og deler alt. Vi er «tanter» til hverandres barn. Går i familiebursdager og kjenner familiemedlemmene til hverandre. Jeg hadde faktisk valgt henne over mannen min, om jeg måtte velge.

Noen venner gir jeg mer enn jeg får. Men vennskapet er da verdt det. Jeg gir mye av seg selv, og opplever å få mye tilbake. Selv om vi ikke alltid gir likt. Regner ikke på det. Vi har ulike behov fra tid til annen.

Anonymkode: 0c1ba...afd

Selvfølgelig går det opp og ned, i hvem som hjelper og gir mest. Jeg har aldri krevd at noen må gi like mye tilbake, men da man gir 95%, og får tilbake 5%, kanskje ikke det engang. En av mine venner, hadde jeg stilt opp på alle mulige måter for i 7 år, passet barn, kjørt hit og dit, var psykologen til, inviterte på middager og alt annet ofte. Så den dagen jeg gikk gjennom ett stygt samlivsbrudd, og jeg trengte henne. Da kuttet hun meg ut. Dessverre har jeg opplevd en god del sånne vennskap. 

Anonymkode: 23ed0...288

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har tre venninner med venneløs foreldre. De krever enormt av barna sine og påfører dem voldsomt med dårlig samvittighet. Alle høytider må planlegges slik at mor eller far ikke blir sittende alene. Hvis de ikke ringer eller stikker innom en uke er det ingen som har snakket med dem den uka. Samtalene blir veldig lite givende da foreldrene ikke opplever noe i hverdagen osv.

Så lenge foreldrene var i jobb gikk det greit, men da de ble pensjonister raknet livene deres. Da var det ikke noe annet å leve for enn barna. Hvis du har noen mulighet til det så sørg for å ta vare på vennene dine eller skaff deg nye.

Anonymkode: 3902d...2b7

Men det er jo ingen fasit. Mine foreldre er også er pensjonister og ikke har noe særlig vennekrets rundt seg. De er allikevel super opptatt med alt de holder på med. De har da masse å leve for, foruten barn og barnebarn. 

Anonymkode: 8886b...da5

[Anonym bruker]

52 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du blir lei deg av at andre ønsker å leve livet annerledes enn deg?? Jøss. Det var spesielt. Hvis de er fornøyd med sine valg og fornøyd med livet sitt er vel det viktigst?

Anonymkode: 8886b...da5

Ja, jeg syns det er leit at folk ikke har opplevd gode vennskap. Så får det bare være spesielt...

Anonymkode: 0c1ba...afd

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Du blir lei deg av at andre ønsker å leve livet annerledes enn deg?? Jøss. Det var spesielt. Hvis de er fornøyd med sine valg og fornøyd med livet sitt er vel det viktigst?

Anonymkode: 8886b...da5

Jeg synes også det er trist at folk har så dårlige erfaring med venner at de synes livet er bedre uten. Gode venner (gode mennesker) beriker livet.

Anonymkode: 3e313...00d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes også det er trist at folk har så dårlige erfaring med venner at de synes livet er bedre uten. Gode venner (gode mennesker) beriker livet.

Anonymkode: 3e313...00d

Akkurat det jeg mente.

Anonymkode: 0c1ba...afd

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg blir nesten litt lei meg av å lese hi og svarene. Livet mitt hadde vært leit uten venner. Jeg har venner av begge kjønn. Noen fra jeg gikk i barnehage, barneskole, ungdomsskole og vgs. Treffes med ujevne mellomrom og har det veldig hyggelig sammen. Noen av de er nære, andre ikke. En av mine nærmeste er fra studietiden, hun er en viktig person i livet mitt. Min aller beste venninne møtte jeg gjennom felles kjente. Vårt vennskap er noe helt spesielt. Vi kan gjøre alt sammen og deler alt. Vi er «tanter» til hverandres barn. Går i familiebursdager og kjenner familiemedlemmene til hverandre. Jeg hadde faktisk valgt henne over mannen min, om jeg måtte velge.

Noen venner gir jeg mer enn jeg får. Men vennskapet er da verdt det. Jeg gir mye av seg selv, og opplever å få mye tilbake. Selv om vi ikke alltid gir likt. Regner ikke på det. Vi har ulike behov fra tid til annen.

Anonymkode: 0c1ba...afd

Hva er poenget med å skryte av hvor vellykkede dine vennskap er? Tror du HI føler seg noe bedre av det? 

Anonymkode: b43aa...9ca

[Anonym bruker]

Herregud så teit å kalle venniner for tante til barna! Hva er greien egentlig?? Da fremstår du som en ung mor på 17-18 år..

Anonymkode: 11920...c62

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Herregud så teit å kalle venniner for tante til barna! Hva er greien egentlig?? Da fremstår du som en ung mor på 17-18 år..

Anonymkode: 11920...c62

Det står i anførselstegn. Barna hennes kaller ikke meg tante, eller motsatt. Det var en illustrasjon. Man kan være mer «tante» enn ordentlig tante. Vi er over 30.

Du fremstår som noe evnesvak. 

Anonymkode: 0c1ba...afd

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva er poenget med å skryte av hvor vellykkede dine vennskap er? Tror du HI føler seg noe bedre av det? 

Anonymkode: b43aa...9ca

Innlegget beskrives hvordan vennskap kan, og kanskje bør være. Jeg syns det er trist at noen ikke opplever vennskap på den måten. Samtidig undres jeg over hvorfor.

Anonymkode: 0c1ba...afd

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men det er jo ingen fasit. Mine foreldre er også er pensjonister og ikke har noe særlig vennekrets rundt seg. De er allikevel super opptatt med alt de holder på med. De har da masse å leve for, foruten barn og barnebarn. 

Anonymkode: 8886b...da5

At de ikke har noen særlig vennekrets rundt seg betyr jo ikke at de er helt venneløs. I tillegg har de hverandre. Problemene kommer når en av dem faller fra eller de blir skilt.

Anonymkode: 3902d...2b7

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

At de ikke har noen særlig vennekrets rundt seg betyr jo ikke at de er helt venneløs. I tillegg har de hverandre. Problemene kommer når en av dem faller fra eller de blir skilt.

Anonymkode: 3902d...2b7

Hvordan vet du det? 

Mine foreldre gjør ikke ting sammen, de gjør det hver for seg. 

Så nei. De er verken avhengige av oss eller hverandre. 

Anonymkode: 8886b...da5

[Anonym bruker]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan vet du det? 

Mine foreldre gjør ikke ting sammen, de gjør det hver for seg. 

Så nei. De er verken avhengige av oss eller hverandre. 

Anonymkode: 8886b...da5

De spiser ikke frokost sammen,  kommenterer ikke hva legen så på forrige time, krangler ikke om h en som skal fylle bensin, pynter ikke juletreet samme , ser ikke t v sammen eller noe annet? Det er i tilfellet et ganske utypisk ekteskap.

Det er veldig, veldig få mennesker som trives helt alene. De fleste blir mentalt syke, ofte angst og depresjon, om de blir gående for lenge alene.

Anonymkode: 3902d...2b7

[Anonym bruker]

Jeg har tre venner tror jeg. En nær og to sånn passe. Og en mann som jeg er svært glad i og mye sammen med. Jeg savner ikke flere venner, og føler at det ville jeg måtte brukt for mye tid og ressurser på. Nå er jeg rimelig introvert også, så alene er i grunn flott. 

Anonymkode: e97e7...c64