Sjausi

[Anonym bruker]

Helt ærlig: Er du sjalu? Hva gjør deg sjalu? Hva gjør partneren din sjalu?

 

Min partner påstår han aldri har vært sjalu og at jeg kan være venn med vem jeg vil og aldri spørre eller slikt om jeg vil henge med en eks etc. Tilsvarende tar han seg retten til å selv henge med dem han hatt en greie med før meg og spør meg aldri. Jeg er ikke like raus som ham, for det plager meg litt, emn jeg har ikke sagt det. Jeg blir jo sjalu! Ikke på at han drikker kaffe emd hvasomhelst, emn at han feks skulle dele noe fra vårt privatliv, samtale nært med en kvinne nå feks som vi har en traurig fase i forholdet osv. men jeg har ikke sgat noe. Jeg liker jo egentlig friheten vi har mellom oss og ønsker å bevare den.

 

Ikke skyt meg, bare svar ærlig. Er du helt sjalufri? ikke? Hva trigger deg og hva tenker du om saken? Vi har felles barn og er over 30.

Anonymkode: abec3...ee0

[Anonym bruker]

Jeg blir sjalu om han tar kaffe med en kvinne, ja! Iallfall en eks 😱

Anonymkode: abec3...ee0

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke den typen som blir det. Var sånn før, men syntes det er så bortkastet energi. 

I tillegg er vi et par i 30 årene, har to barn. Etter førstemann var vi i parterapi (vi var utslitt, og på nippet til brudd), etter det føler jeg vi har en helt annen styrke. Det er oss mot verden. Derfor er sjalusi et ikke tema her, begge veier  

Men jeg mener at hvis det derimot var sånn at den ene var mer sjalu (innafor «normalen», selvsagt) så må den andre vise respekt fordet. -Hvis han ikke hadde likt noe jeg gjorde så må vi jo snakke om det på en fin måte, så han føler seg sett/hørt, og løse opp floken. Noe annet mener jeg er respektløst og destruktivt.

Anonymkode: ae0f9...975

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nei, jeg er ikke den typen som blir det. Var sånn før, men syntes det er så bortkastet energi. 

I tillegg er vi et par i 30 årene, har to barn. Etter førstemann var vi i parterapi (vi var utslitt, og på nippet til brudd), etter det føler jeg vi har en helt annen styrke. Det er oss mot verden. Derfor er sjalusi et ikke tema her, begge veier  

Men jeg mener at hvis det derimot var sånn at den ene var mer sjalu (innafor «normalen», selvsagt) så må den andre vise respekt fordet. -Hvis han ikke hadde likt noe jeg gjorde så må vi jo snakke om det på en fin måte, så han føler seg sett/hørt, og løse opp floken. Noe annet mener jeg er respektløst og destruktivt.

Anonymkode: ae0f9...975

Hei! Har du lyst til å fortelle hvordan dere var nært et brudd (kranglet dere mye, tålte lite av hverandre osv) og hva som gjorde at det snudde? Har så lyst til å lære av dette og selv bedre mitt forhold. Vi har hatt for mye trykk av ytre slitasje i over ett år i strekk, dte har gjort oss tynnslitte, kranglete, mot hvernadre fremfor med hvernadre. Jeg ga opp først og ga faen i forholdet i mange mnd, var deprimert, han holdt ut og sto der, nå er det omvendt, han er tung og deppa og serikke håp, det gjør jeg. Vi passer egentlig bra sammen og begge vil, men fader så såra vi er på hver vår lille øy nå! Vil også være "sammen mot verden". Parterapi vil han ikke...

Anonymkode: abec3...ee0

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hei! Har du lyst til å fortelle hvordan dere var nært et brudd (kranglet dere mye, tålte lite av hverandre osv) og hva som gjorde at det snudde? Har så lyst til å lære av dette og selv bedre mitt forhold. Vi har hatt for mye trykk av ytre slitasje i over ett år i strekk, dte har gjort oss tynnslitte, kranglete, mot hvernadre fremfor med hvernadre. Jeg ga opp først og ga faen i forholdet i mange mnd, var deprimert, han holdt ut og sto der, nå er det omvendt, han er tung og deppa og serikke håp, det gjør jeg. Vi passer egentlig bra sammen og begge vil, men fader så såra vi er på hver vår lille øy nå! Vil også være "sammen mot verden". Parterapi vil han ikke...

Anonymkode: abec3...ee0

Jeg kan prøve  

Det vi etterhvert lærte av hverandre var jo at vi er ganske forskjellige på noen ting (i parterapi vil dere lære om noe som heter «kjærlighetsspråk», som er veldig nyttig!), så når vi fikk vår første barn så ble den påkjenningen såpass stor at vi fikk problemer. Det er jo sammensatt, årsaken. Alt fra komplisert svangerskap, traumatisk fødsel (for meg) som resulterte i fødselsskade og barseldepresjon når sykehuset ikke fulgte opp, barn som var mye sykt de første to årene («ørebarn») osv. Jeg med «flink pike»-hode sov aldri og skulle klare alt. Han med hodet i sanden mentalitet og konfliktsky. Dette ble en dårlig kombi. Jeg ble lei av å mase om hjelp, og følte at han ikke brydde seg når han «stakk unna». Så da begynte jeg å bli bitter.

En dag så sa jeg som sant var at om dette fortsetter så kommer vi til et punkt hvor jeg er så bitter at det ikke vil snu, og da er det slutt. -Men vårt barn fortjener bedre. Vi skal kunne se det barnet i øynene om 10år og kunne si at mamma og pappa prøvde alt for at vi skulle holde sammen! Så da var parterapi neste. 

Han forsto at jeg mente alvor, allerede neste dag lå flere alternativ fremme. Vi valgte familievernkontoret , og fikk kjempe flott hjelp. Aldri angret  

Å ikke ville prøve alt, som feks parterapi, er å sette egne behov forran barna sine. -Si det til han.

Anonymkode: ae0f9...975

[Anonym bruker]

Jeg er ikke sjalu, nei, men blir irritert om han prater med andre (også mannlige venner) om forholdet vårt, problemer og så videre. Jeg deler ikke de mest intime detaljer fra vårt samliv med mine venninner heller. 

Anonymkode: 422c7...f89