Urolig barn etter samvær med foreldre?

[Anonym bruker]

Hvordan er det når foreldrene har mistet omsorgen for barnet sitt, skal ha samvær noen ganger i året, hver gang etter samvær er ungen urolig og i følge barnet selv så savner det mamma og pappa. Det er tydelig at barnet er sterkt knyttet og ønsker egentlig bo med foreldre, dermed sover barnet dårlig i flere dager etter samvær. Bv ser på det som et tegn på at barnet liker ikke samvær med foreldre, mens den urolige oppførselen skyldtes savn. Hva kan man gjøre?

 

Anonymkode: a33b4...176

[Syngensang]

Sjølv om barnet saknar foreldra sine betyr ikkje det at dei har godt av å vere meir saman med dei. Korleis det er i akkurat denne saka kan eg sjølvsagt ikkje vite. 

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Syngensang skrev:

Sjølv om barnet saknar foreldra sine betyr ikkje det at dei har godt av å vere meir saman med dei. Korleis det er i akkurat denne saka kan eg sjølvsagt ikkje vite. 

Så du mener at det er best for barnet hvis det blir slutt på all samvær? 

Anonymkode: a33b4...176

[Anonym bruker]

Ser ikke helt poenget med samvær noen få ganger i året nei,å hvertfall ikke når barnet blir så opprørt av det. Her bør mor sette barnets behov først å ikke bare forsette med samværene av sine egne egoistiske behov.

Anonymkode: e9cc2...153

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ser ikke helt poenget med samvær noen få ganger i året nei,å hvertfall ikke når barnet blir så opprørt av det. Her bør mor sette barnets behov først å ikke bare forsette med samværene av sine egne egoistiske behov.

Anonymkode: e9cc2...153

Barnet blir opprørt fordi barnet er for lite til å forstå situasjonen, men spør etter mamma og pappa hele tiden. Hva skal man si til et barn da? Hvordan skal man forklare? Og et spm til, hvordan forbereder man et barn på at han/hun ikke lenger kan bo hos foreldre og må flytte til noen andre helt fremmende folk? La oss si barnet er 4 år. 

 

Anonymkode: a33b4...176

[Anonym bruker]

Snakk med bv

Anonymkode: eca36...8b8

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Barnet blir opprørt fordi barnet er for lite til å forstå situasjonen, men spør etter mamma og pappa hele tiden. Hva skal man si til et barn da? Hvordan skal man forklare? Og et spm til, hvordan forbereder man et barn på at han/hun ikke lenger kan bo hos foreldre og må flytte til noen andre helt fremmende folk? La oss si barnet er 4 år. 

 

Anonymkode: a33b4...176

Herregud for noen svar du har fått...! Jeg tenker at det er viktig å anerkjenne og forstå at barnet savner foreldrene sine, og at uro etter samvær verken er et tegn i seg selv på at avgjørelsen var feil eller rett når det handler om så små barn. Det er heller ikke et tegn på at samvær ikke er å anbefale. Selv om det kjennes forvirrende og vondt for både barnet, fosterforeldre og foreldre nå, så vil barnet høyst sannsynlig være takknemlig i ettertid. Du vet heller ikke om barnet skal tilbakeføres etter en viss tid. 

Tenker at man må tilpasse sannheten til barnets nivå, f.eks si noe slikt som at mamma og pappa elsker deg og du har ikke gjort noe som helst galt, men at akkurat nå klarer ikke mamma og pappa å være så gode foreldre som de skulle ønske, og derfor skal du bo en stund hos en annen familie som også bryr seg om deg og kan ta godt vare på deg.

Anonymkode: 0e7b2...0ea

[Anonym bruker]

47 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ser ikke helt poenget med samvær noen få ganger i året nei,å hvertfall ikke når barnet blir så opprørt av det. Her bør mor sette barnets behov først å ikke bare forsette med samværene av sine egne egoistiske behov.

Anonymkode: e9cc2...153

Med din logikk så kunne man like gjerne ha sagt at man ikke så poenget med fosterhjem siden barnet ble så opprørt av det.

Anonymkode: 0e7b2...0ea

[Anonym bruker]

Jeg tenker at foreldrene må innse at de opprører barnet, og ikke skylde på savn. Hvis de har sviktet som foreldre, så er det naturlig at barnet blir stresset rundt dem. 

Anonymkode: 9834b...db1

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at foreldrene må innse at de opprører barnet, og ikke skylde på savn. Hvis de har sviktet som foreldre, så er det naturlig at barnet blir stresset rundt dem. 

Anonymkode: 9834b...db1

Hva i alle dager er det for slags påstand? Når barnet daglig spør og gråter etter sine foreldre, så kan det med noe mer sannsynlighet tyde på at avgjørelsen om omsorgsovertakelse kan ha vært feil, men uten nok info kan vi ikke konkludere. 

Anonymkode: 0e7b2...0ea

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hva i alle dager er det for slags påstand? Når barnet daglig spør og gråter etter sine foreldre, så kan det med noe mer sannsynlighet tyde på at avgjørelsen om omsorgsovertakelse kan ha vært feil, men uten nok info kan vi ikke konkludere. 

Anonymkode: 0e7b2...0ea

Barn er barn og barn er lojale. At barn savner sine foreldre er ikke ensbetydende med at foreldrene er bedre enn antatt og at avgjørelsen er feil. Dette bør vi ha lært av feks overgrepssaker. Barn vil ikke at pappa/mamma skal bli borte, så de sier ikke noe om overgrepene. Mange barn er veldig glad i overgriperen sin og savner de selv om de har forgrepet seg på de. Mange voksne har fortsatt kontakt med sin overgriper fordi det er pappa/mamma og de er ubetinget glad i de. 

Anonymkode: f5ea5...2cc

[Anonym bruker]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Så du mener at det er best for barnet hvis det blir slutt på all samvær? 

Anonymkode: a33b4...176

Nei, eg tolka innlegget ditt slik at du meinte barnet burde vere meir saman med foreldra sine fordi det sakna dei. Men mogleg eg tok feil. 

Anonymkode: f3de0...05b

[Yellow Brick Road]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Barn er barn og barn er lojale. At barn savner sine foreldre er ikke ensbetydende med at foreldrene er bedre enn antatt og at avgjørelsen er feil. Dette bør vi ha lært av feks overgrepssaker. Barn vil ikke at pappa/mamma skal bli borte, så de sier ikke noe om overgrepene. Mange barn er veldig glad i overgriperen sin og savner de selv om de har forgrepet seg på de. Mange voksne har fortsatt kontakt med sin overgriper fordi det er pappa/mamma og de er ubetinget glad i de. 

Anonymkode: f5ea5...2cc

Nettopp. Og vi som jobber i skole/barnehage kan ofte lett se når skilsmissebarn bytter fra mor til far, enten det er i 50-50-situasjoner eller ved samværshelger. Det uroer de fleste unger, uansett hvor gode foreldre de har. Eller foreldre som klager på at barna er urolige når de kommer fra samvær, i betydningen "Å, nei, barnet har det ikke bra hos den andre de blir så urolige" eller motsatt "Barnet vil ikke hjem til meg igjen, det liker far bedre enn meg"

Å være fosterbarn er vanskelig, sikkert vanskeligere enn å være skilmissebarn for de fleste. Men uro rundt samvær trenger ikke å bety at barnet ikke bør ha samvær. Der i mot trenger det gode, trygge, omsorgsfulle foreldre / fosterforeldre å komme tilbake til. Og som en sier over her, hva man sier til barnet bør vel stort sett være som en annen over her sier: "Mamma / pappa er veldig glad i deg, men noen mammaer og papper klarer likevel ikke å ta ordentlig vare på barna sine. " Og "Jeg skjønner at du synes det er vanskelig / er lei deg / vil være hos mamma" Alt etter årsaker til at barnet er tatt  hjemmefra og hva det har opplevd. 

[Anonym bruker]

hadde satt barnet/barna sine behov før mine i alle fall, og er han/hun rundt 4, så forstår ikke den sitt egent beste, så her må voksene være voksen

Anonymkode: ca2c3...58b