Føler jeg har mistet kontrollen

[LilleLilje]

Jeg har to barn på 3 og 5. Jeg føler tidvis at de styrer skuta. Jeg har fått høre "sånn ville ikke jeg tolerert" og "vi kunne ha diskutert oppdragelse" og "de er kanskje litt bortskjemte". Kun det første ble sagt uten at vi var innom samtaleemnet, men i en faktisk situasjon. Den andre gangen fortalte jeg om en situasjon med min ene datter, og min reaksjon på situasjonen. Det var da jeg fikk høre "vi kunne diskutert oppdragelse", men det igjen var irrelevant, så vi snakket ikke mer om den saken.

Ped.leder i barnehagen mente også at jeg måtte være mer bestemt og konsekvent (barna elsker barnehagen og vil helst være der lengst mulig. Jeg lar dem gjerne gjøre ferdig det de gjør, om det er tegning etc, og det var ikke så ok i hennes øyne). Noen ganger løper særlig 5 åringen rundt som galen, mens det skriker. Det er flaut, da jeg ikke får barnet til å stoppe uansett hva jeg sier. Jeg har fysisk måtte gå inn i barnehagen for å hente det/dem av og til.

Jeg føler at jeg er bestemt og konsekvent. Barna får konsekvenser, gode som dårlige, i forhold til valgene de tar. Jeg tenker og tenker, på hva jeg kan gjøre annerledes. Jeg har snakket om konsekvenser, og femåringen har begynt å skjønne prinsippet bak ordet konsekvens. 
Jeg føler at de som har kommentert har rett også. Jeg feiler rett og slett. Av og til begynner barna å løpe rundt som villmenn, skriker og nekter plent å høre. Jeg må fysisk gripe fatt i dem for å få kontakt av og til, og selv da kan det hende de pigger av når jeg slipper dem etter å ha sagt det jeg ønsker å formidle. Det er ikke bare hjemme, det kan skje overalt. Gjerne begge to samtidig. Jeg har sett på det som "barnenykker", og har snakket med dem om det, at det ikke er greit og hva som ville vært fint å heller gjøre osv, med ulike formuleringer. Noen ganger så forstår de at de nå skal høre etter og f.eks gå sammen med meg til barnehagen, og ikke løpe som galninger. Andre ganger driter de langt i hva jeg har sagt og hva vi har avtalt. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort annerledes, og trenger rett og slett råd her. 
Andre ganger så går alt på skinner. Vi har gode samtaler, nærhet og sammen gjør vi det vi skal gjøre (f.eks kveldsstell), med smil om munnen. Det tar ikke halvannen time heller... Jeg vet ikke hva jeg gjør annerledes de gangene det går skeis, men når det først går skeis, så har jeg i det siste blitt såpass rådvill at jeg veksler på å være sint og rolig/fattet, og jeg blir nå ofte stresset (særlig om det skjer om morgenen). Det gjør selvfølgelig alt verre! Jeg teller til ti, går i et annet rom og... Jeg trenger hjelp. Dette går helt over styr nå, føler jeg. Jeg er sliten og lei, og trenger å gå en real runde med meg selv og situasjonen. 

Hva kan jeg/vi gjøre annerledes? Jeg trenger desperat råd. Lar jeg dem bestemme for mye her hjemme? De får ofte velge blant to-tre alternativer, som klær, mat og aktiviteter. Jeg føler at jeg gir gode beskjeder når vi skal noe, og er også ganske flink (synes jeg selv, vel og merke) til å forberede dem på neste gjøremål/situasjon, men det virker jo ikke alltid. Noe gjør jeg feil, men jeg klarer ikke å se hva. Hva gjør dere i hverdagen, som får barna til å lytte og klare å samhandle med dere? 

 

[Anonym bruker]

Har du snakket med helsestasjonen? Jeg tok De utrolige årene og fikk se at jeg ikke var så konsekvent som jeg trodde. 

Anonymkode: 28749...1b6

[Anonym bruker]

Du må nok bare være strengere og i visse situasjoner så kan du la dem velge mens i andre skal du bestemme selv.

Det at andre reagerer får du bare blåse i. Det vil alltid være noen som må ha noe å si om måten andre oppdrar barna sine på. Hadde du bare vært streng så hadde du fått refs for det også. 

Du er det beste for barna dine, så lenge du føler at du gjør en god jobb så gjør du det. Ingen andre skal eller bør ha noe å si på det. 

Men barn er barn. Ikke føl deg som en dårlig mamma etc... 

Anonymkode: 63e51...685

[Anonym bruker]

Eneste jeg kan anbefale er å virkelig sette ned foten. Hvis de løper rundt som gale hjemme så tar du tak og sier tydelig "Nå er det nok! Hvis ikke du slutter med den løpinga så må jeg legge vekk xxxxx(gjerne en favorittleke) til i morgen.  Eller bruk trappa. Det fungerte gull her. 1 min per år i alder. Det er skikkelig kjedelig å sitte der, men det går fort og man blir fort ferdig med konsekvensen. Neste gang så havner de i trappa etter 1-2-3. Min ga seg etter at jeg sa EEEN! Men da må de ha lært godt hva det betyr og du må gi beskjed/advarsel i forkant.

Etterhvert glemmer de litt hva som skjer ved 3, så du kan bruke det flere steder. F.eks i bhg, kommer de ikke når du henter så kjør på med 1, så kanskje de står pent i garderoben innen du rekker å si 2 Det fungerte iallefall godt her, frem til skolealder. Nå snakker vi litt mer og forklarer enda mer. Forståelsen av konsekvenser ting kan få for dem selv og evnt andre er en helt annen.

Anonymkode: 66513...e05

[Anonym bruker]

Det virker som at du verbalt er flink til å irettesette, forklare og forberede barna dine. Det er flott med god kommunikasjon!

En annen ting er om du følger opp det du sier? Det er superviktig! Hvis du gjentatte ganger truer med diverse konsekvenser, men ikke gjennomfører dem, skjønner barna raskt at du ikke mener det du sier, og vil ha null respekt for beskjedene dine. Man må være superkonsekvent! Med dette mener jeg at standarden bør være at de må høre etter allerede første gangen du gir beskjeden (mange tenker ikke over det). Et eksempel er f.eks ved barnehagehenting. Første gangen du sier at "mamma har kommet for å hente dere, og nå skal vi gå hjem. Kom, så kler vi på oss ytterklærne." skal være nok. Du har gitt en tydelig beskjed, og den skal følges. Forvent at de hører etter første gangen. Dersom de ikke gjør det, gir du en advarsel om konsekvens: "Sara - nå gav mamma deg en beskjed og du må høre etter. Hvis du ikke kommer med en gang, så blir det ikke noe barneTV ikveld." Hvis barna igjen nekter å lye, så har du ikke noe annet valg enn å fysisk gå inn og hente dem og si at "når mamma ber deg om å komme, så SKAL du høre etter. Nå blir det ikke noe barneTV på deg ikveld fordi du valgte å ikke komme når jeg ba deg om det." Og da er det superviktig at du gjennomfører "straffen" du truet dem med. Når BarneTV-tiden kommer og de kanskje har glemt situasjonen så forblir TV-en avslått selv om de bønnfaller deg om å få se og lover å ikke gjøre det samme imorgen. Du mente det du sa, og nå blir det ikke BarneTV.

Poenget er at du skal slippe å mase 3, 4, 5 eller 10 ganger. Ikke bli fristet til å mase enda en gang dersom de ikke følger beskjeden din etter andre gang. Det er ikke godt nok å høre etter først når du har mast gjentatte ganger. Du må vise at du mente det allerede første gangen, og at advarselen var siste sjanse. Ved å gjennomføre konsekvensen, markerer du dette. Hvis de trosser advarselen din, så har de valgt det selv. Det kommer gjerne sterke reaksjoner fra barna de første gangene du er konsekvent dersom de ikke er vant til at mamma faktisk mener det hun sier, men det er verdt det! De lærer fort.

Å følge beskjedene dine er ikke valgfritt, det er noe barna SKAL gjøre. Dette kan du gjerne øve på hjemme de første gangene, slik at du slipper å ha så mange tilskuere (selv om det absolutt ikke er noe å være flau over). Ha ikke-verbale konsekvenser som ikke er for langt unna i tidsrom, som passer til alderen og som "matcher" det som blir gjort. Hvis du truer med at de f.eks. ikke får lørdagsgodteri i neste uke, blir det fort for fjernt for barna når dem er så små, og de bryr seg kanskje ikke. Det er også viktig at du mener det du sier generelt, ikke bli fristet til å gi tomme trusler som at "nå kjører mamma fra deg" når du vet at du aldri ville gjort det. 

Anonymkode: f45e6...f33

[Anonym bruker]

Du kan sjå på Nanny911 på Youtube. Programmet er så som så, men det er veldig mange gode tips å få. Dei viser og i praksis korleis det fungerer. 😊

Anonymkode: 294a1...0dc

[Anonym bruker]

Høres ut som du prater dem ihjel... her hadde det vært 2 advarsler og detsom de fortsatt ikke hører fjerner vi oss fra situasjonen. Gidder ikke pjatte, pjatte å pjatte. 

Er vi på besøk å de holder på sånn er konsekvensen at vi drar hjem.. og der er jeg konsekvent uansett hvor vi er. Stiller de av gårde, henter jeg dem.. gidder ikke prate,, tar på dem klærne og under armen og rett hjem.,

Anonymkode: cb1b0...b88