Dere som har vært igjennom samlivsbrudd med felles barn..

[Anonym bruker]

Hvorfor endte det opp i brudd? Hvordan taklet du bruddet? Var gresset grønnere? Hvordan er forholdet dere i mellom i dag?

Anonymkode: 0c5c4...082

[Anonym bruker]

Han var voldelig, løgnaktig og utro. Selve bruddet var en lettelse for meg. Jeg har ikke hatt noen ny, hvis det er det du mener med at gresset er grønnere. Men livet mitt er mye roligere, tryggere og mer stabilt, så jeg angrer ikke på at jeg gikk.

Når det er sagt; det å gå fra faren til sine barn, er alltid en sorg. Og sorgen kan vare resten av livet, for du mister så mye mer enn du forstår akkurat nå. Du mister muligheten til å dele alle hverdagsøyeblikkene med den eneste personen som er akkurat like opptatt av og like glad i barna som det du er. Du fratar barna et stabilt hjem, de må resten av livet leve med to hjem. 

Forholdet mellom oss i dag er ok minus. Han er vanskelig på alt han kan være vanskelig på, så lenge jeg danser etter hans pipe, så er det rolig, men hvis jeg er uenig, så er helvete løs med trusler, straff og han lar det gjerne gå utover ungene. 

Dersom det eneste du lurer på, er om gresset er grønnere på den andre siden, er mitt innstendige råd til deg; vann og stell gresset på den siden du er på. Gå i terapi, husk hva du falt for, se dine egne feil og mangler og jobb med dem, i stede for å bare se hans. Spør hva han trenger og ønsker seg. Jobb alt du kan for å hold kjernefamilien samlet. Tapet av den er som sagt en sorg jeg aldri vil komme over, selv om det var en umulighet å fortsette å bo med barnefaren. 

Anonymkode: 20e39...218

[Anonym bruker]

Jeg dytter denne. Jeg har ikke opplevd brudd selv, men merker at et brudd er faretruende nært.. Jeg har følt meg lite sett og verdsatt over flere år, og merker at mye av følelsene er forsvunnet. Det igjen har gjort meg til en sur og kjeftende kjerring. Så jeg vet utmerket godt at jeg selv er skyld i at vi sliter. Men jeg vet også, at dette egentlig ikke er sånn jeg er.. og at jeg hadde gitt mer av meg selv dersom jeg hadde fått omsorg og respekt tilbake😢

Når vi begge blir dårlige versjoner av oss selv i forholdet, så vet jeg ikke om det er verdt å fortsette..?

Anonymkode: d0a54...3ac

[Anonym bruker]

Gikk fra han fordi han var en voldelig psykopat. Forholdet etterpå var et helvete, men nå har han ikke hatt barnet sitt på to år og godt er det for meg, og barnet. Han er ingen god mann. Jeg gikk til en annen som jeg idag er gift med så gresset var definitivt grønnere for min del 

Anonymkode: 84a2a...ed2

[Anonym bruker]

Er enig med det første svaret du fikk. Dersom det er mulig å fikse det, gjør ditt aller beste for å klare det.

Det er ikke så vondt å miste selve fyren. Men vondt å miste den som elsker barna like høyt som deg selv. Vondt at barna har et halvt liv du ikke er en del av. Vondt å miste svigerfamilie, ikke lenger være invitert dit, vondt å møte opp alene  på alt som har med barna å gjøre, vondt å feire høytider uten barna.. osv...

 

Anonymkode: 5dd63...d0d

[Anonym bruker]

Nå er det 12 år siden jeg gikk, gikk fordi han var spilleavhengig, og jo lenger vi var sammen, jo mer egoistisk ble han. Så de 2 siste årene, følte jeg, at han overhodet ikke brydde seg om oss. Han har hatt lite samvær med barna i løpet av disse årene, det har vært fra 2-12 helger i året, er bare nå de 2 siste årene, at han har hatt 12 helger i året. Nå er jo barna så store, så de tar jo selv kontakt med han. Og det er vel vanskeligere å avvise de, enn meg.

Jeg har det jo mye bedre uten han. Jeg er fortsatt alene, men mye heller lykkelig alene, enn ulykkelig sammen med noen. Har vært i forhold i 3 år, i løpet av de årene, og det ga meg vel en aha opplevelse, av hvordan et forhold skal være, og hvordan det føles, og bli virkelig elsket. Er vel derfor jeg er singel nå og, for jeg vil finne det igjen. 

Det som har vært vanskelig, er at jeg har ikke familie, så jeg har jo virkelig vært helt alene med barna. Så utrolig slitsomt og tøft, venner forsvant, for jeg kunne jo aldri gjøre noe uten barn. Og man har ingen å dele sorger og gleder med. Da det har skjedd store ting i barna sitt liv, og du vil bare juble og skrike av glede, sammen med noen som er like glade. Så har man ingen. Ene barnet mitt ble svært syk, langvarig, og det var jo utredning, masse bekymringer og frykt, og jeg var helt alene. Kontaktet far, men han brydde seg ikke. Og jeg unner ingen, og måtte stå alene i noe sånt. Men hadde jeg vært sammen med han, så hadde jeg nok fortsatt stått like alene. 

Nå er jo barna større, og jeg starter å få livet mitt tilbake, og ting er jo enklere. 

Anonymkode: e04b6...845

[Anonym bruker]

8 hours ago, Anonym bruker said:

Hvorfor endte det opp i brudd? Hvordan taklet du bruddet? Var gresset grønnere? Hvordan er forholdet dere i mellom i dag?

Anonymkode: 0c5c4...082

han ble forelsket i en annen

taklet bruddet bra,men vondt i en måneds tid

Ja jeg synes ting ble mye bedre ettersom tiden gikk

Vi er veldig gode venner

Anonymkode: ea7a7...1b2

[Anonym bruker]

Vi funket ikke som familie rett og slett. Absolutt alt falt på meg, og med små barm, full jobb og null avlastning ble jeg drittlei. Han var ikke villig til å jobbe med det , ei heller å gå på familievernkontoret , så da var valget enkelt. Fryktelig glad i han, men mer glad i ungene og meg selv. Vi har ett flott forhold i dag og samarbeider utmerket:) Tror å avslutte forholdet gjorde til at han så at han måtte ta mye mer ansvar og har fått ett bedre og nærmere forhold til barna

Anonymkode: 42457...d37

[Anonym bruker]

Jeg er i ferd med å flytte nå så jeg kan bare svare halveis på spørsmlet ditt. Vi er enige om bruddet. Ingen av oss har det bra i forholdet. Vi helt forskjellige og har ingenting til felles enn barna. Vi har ingen felles venner eller noe. Vi har vel egentlig bare levd ved siden av hverandre i mange år. Jeg kan ikke huske hvorfor jeg ble forelsket en gang!

Jeg på min side føler at jeg er 3 barns mor i stedet for de to jeg faktisk har.. Vi har lite åpenhet i forholdet fordi han synes det er ubehagelig å snakke om diverse. Jeg vet for eksempel ikke hvor mye han tjener, hva han stemmer på ol. Vi har helt ulikt verdisyn på veldig mange ting, og jeg kjenner at jeg på mange måter mister respekten for han i det. Over år har jeg nok rett og slett utviklet forakt for han desverre, og det er jeg utrolig skuffet over meg selv for.

Så for alles psykiske helse er det best at vi ikke bor sammen mer. Jeg håper jeg får det bedre med meg selv og håper at han får et bedre forhold til ungene (der han faktisk er nødt til å ta ansvar nå). Og først og fremst håper jeg at ungene får det mer stabilt og mer ro.

Anonymkode: cfa34...658

[Anonym bruker]

Han løy og var voldelig og utro.

Selve bruddet var helt ufattelig vont.

Tiden etterpå med kaos og forhandlinger og barn som reagerte var fryktelig!

Men det var også en enorm lettelse. 

Jeg har nå vært alene i ca 5 år og har ingen planer om å knytte meg til en ny mann. Han flyttet langt unna så ser sjeldent ungene. Det viste seg at arbeidsbyrden i hjemmet ble mindre etter han flyttet ut. I tillegg kunne jeg planlegge dagene ut fra barnas og mine behov uten å ta hensyn til en impulsiv og kravstor mann. Jeg nyter å ha kontroll over mitt eget liv!

For barna var det i starten en tragedie at han flyttet! De hadde store reaksjoner begge to. Men alt blir hverdag, og selvom de er glad i faren sin så er savnet etter ham ikke det som dominerer hverdagen.

Hans og mitt forhold i dag: Høflig. Han ringer meg i blant og forsøker å diktere meg hva jeg og barna skal gjøre, men jeg er blitt bedre til å ignorere det. Barna har ikke vært eksponert for uenigheter oss imellom på mange år nå, og det tror jeg de har veldig godt av.

Så for meg var gresset absolutt grønnere!

Men forholdet jeg var i var en ekstremsituasjon. Om du har et vanlig forhold og bare er gått lei anbefaler jeg 100% å jobbe for det! Man mister ufattelig mye ved et brudd med barn!

Anonymkode: 37092...6c8

[Anonym bruker]

Det er sammensatt. Han var tilsynelatende bare snill og grei, men også mye negativ, kritiserende og han mislikte alt jeg likte. Være seg mat, klær, musikk etc. Iblant føltes det som han var imot det jeg likte "bare for at". Så enten hadde jeg hans misnøye eller kritikk mot det jeg valgte, eller så måtte jeg føye meg etter han og ikke ha mulighet for å utvikle meg selv i den retningen jeg trivdes med. Da jeg gikk fra han så jeg ikke dette så tydelig, da føltes det som at jeg hadde svake grunner for å avslutte forholdet, at det var "bare" fordi vi ikke passet sammen. 

Jeg taklet bruddet veldig bra. Men jeg var jo den som valgte det, og jeg hadde på en måte bearbeidet akkurat den utgangen i lang tid før bruddet ble et faktum. 

Gresset var veldig mye grønnere. Ekstremt mye grønnere. 

Vi samarbeider godt idag, og har egentlig gjort det hele veien. Vi feirer jul sammen fortsatt, seks år etter bruddet. 

Anonymkode: 2bad4...b5d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Han var tilsynelatende bare snill og grei, men også mye negativ, kritiserende og han mislikte alt jeg likte. Være seg mat, klær, musikk etc. Iblant føltes det som han var imot det jeg likte "bare for at". Så enten hadde jeg hans misnøye eller kritikk mot det jeg valgte, eller så måtte jeg føye meg etter han og ikke ha mulighet for å utvikle meg selv i den retningen jeg trivdes med. Da jeg gikk fra han så jeg ikke dette så tydelig, da føltes det som at jeg hadde svake grunner for å avslutte forholdet, at det var "bare" fordi vi ikke passet sammen.

Anonymkode: 2bad4...b5d

Akkurat sånn er det hos oss!  Bestemte meg for 1 år siden for at jeg ikke skulle la det påvirke mine valg lenger, han får bli så sur han vil og forhåpentligvis så sur at grunnen til å avslutte forholdet blir bedre. Men jeg ser at det er utrolig feigt av meg og ikke en god løsning. Det blir dårlig stemning, og følelsene mine og ikke minst respekten for han er så godt som borte

Anonymkode: 4bf7d...62a