Sjenert/utrygg unge

[Anonym bruker]

Hei!

Mitt barn er ei jente som er uredd pg modig når det kommer til å prøvd ting, men sosialt er hun så redd og usikker at d er vondt å se på...  kroppsspråket er til og med tilbakeholdent og krampeaktig i sosiale settinger og hun visker når hun prater så alle de andre bare overkjører henne når det prates.. det hemmer henne veldig sosialt.

hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne? Hvordan få til å gi henne en annen kroppsholdning/språk (gjennom å trygge henne eller gi henne verktøy for å gjøre henne trygg)?

Anonymkode: 877d2...090

[Anonym bruker]

Hvor gammel er hun? Mi jente er likedan, uredd for utfordringer men ekstremt sjenert. Bruker hviskestemme overfor alle voksne, og blant mange unger. Det beste for oss var å sende jenta på mange aktiviteter etter barnehage/skole, det vokste hun veldig på. Så går det seg til etter hvert. Har hun med seg venner hjem? Fungerer det bedre i en-til-en-situasjoner enn i grupper?

Anonymkode: 52afe...45e

[Anonym bruker]

Hun er 12 år. Har lenge håpet at alt skulle ordne seg, men synes hun begynner å bli så gammel. Hun vrir seg liksom sammen m andre venninner og visker så verken voksne eller unger hører henne. Ser at d holder henne tilbake, og folk får ikke se hvem hun virkelig er.

Hun har også fått stempel som stille og at folk ikke vet hva hun vil av både store og små :( 

vi inviterer venninner hjem, ofte en i gangen, men i det siste har vi prøvd å invitere flere samtidig for den sosiale treningen sin del.

Hun er også med på flere fritidsaktiviter, men også der er hun liksom utenfor. Hun sitter faktisk utenfor når de andre sitter i ring osv. 

Hva kan jeg gjøre? Må legge til at klassen hennes er vanskelig og det er mye mobbing der, men vi har ingen indikasjoner på at hun blir mobbet.

Anonymkode: 877d2...090

[Anonym bruker]

Hvilke fritidsaktiviteter går hun på? Kanskje prøve noen som utfordrer kroppsspråk og stemme? Sang, drama, sirkus...

Anonymkode: 52afe...45e

[Anonym bruker]

Har dere forresten fått vurdert om hun har selektiv mutisme?

Anonymkode: 52afe...45e

[Anonym bruker]

Hun er med på dans, fotball og håndball. Hun var en periode med på teater noen hun vokste mye på, men det finnes ikke her vi bor nå. 

Vi har ikke fått vurdert om hun har selektiv mutisme (måtte lese litt om hva det var *google*  ), og kjenner ikke igjen henne i forklaringer på dette. Hun er veldig pratsom her hjemme, og er veldig sosial på tomandshånd (med oss og andre). Vi inviterete flere jenter hjem hit en ettermiddag og da var hun veldig utadvent og sosial, men det tror jeg har mer med at dette var de hun også leker med på skolen og som er grei med henne uten å viske/tiske.

Hun har alltid vært litt "forknytt", og jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg kan gjøre for å hjelpe henne uten at jeg lager nye problemer. Synes det er vanskelig å trå rett. Alt går inn på henne. Hun er en veldig forsiktig jente og alvorsprater/kjefting/tilsnakk går veldig inn på henne. Hun er veldig sånn "snill-pike" som gjør det meste "rett". 

Men i større sosiale settinger blir hun stille som en østers, og hun vrir seg og og hendene er forknytt bakpå ryggen/rumpa. Ingen sier hei til henne og hun selv velger å stå utenfor å se inn på de andre. Det ser så vondt og vanskelig ut, og jeg ønsker å hjelpe henne i rett retning.

Som du over så kan jo kanskje en annen aktivitet være løsningen! Desverre er det begrenset med muligheter her.. De har sang iaf  

Anonymkode: 877d2...090

[Anonym bruker]

Skjønner veldig godt at du vil hjelpe henne. Og det er prisverdig. Men jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen av din datter, og jeg vet ikke hva noen skulle gjort for å hjelpe meg ut av den sjenertheten jeg hadde som barn. Hadde min kjære mor begynt å mase om at jeg måtte endre meg hadde jeg i alle fall krøpet inn i skallet mitt. 

Jeg er fremdeles en reservert og sjenert person, det tar en stund før jeg åpner meg for folk og tør uttrykke meg selv, men jeg anser dette som en del av personligheten min. Jeg utfordret meg selv da jeg ble eldre til å tørre å snakke foran forsamlinger, så det hindrer meg ikke i hverdagen og i jobb, men jeg kommer nok alltid til å bli ansett som en reservert type. Jeg er bevisst på det og prøver å jobbe aktivt med meg selv for å hjelpe meg selv. Dessverre er jeg litt i utakt med et samfunn som stort sett setter pris på "utadvent, energisk og kontaktsøkende". That's life. Ikke alle kan være like. 

(jeg har forresten en super mann som er mye mer sosial enn meg, to barn, flere venner jeg anser som bestevenner og mange andre som jeg elsker å omgås, så alt i alt har jeg et ganske rikt sosialt liv, selv om jeg ikke er den som tørrprater med gud og hvermann på fest eller tar kontakt med noen på bussholdeplassen.)

Anonymkode: c03f6...c8d

[Anonym bruker]

Jeg ville definitivt tatt kontakt med BUP, og bedt om hjelp. Vi fikk masse nyttig hjelp med vår sønn, som var engstelig og utrygg. Hun må både pushes og støttes, og det kan være en hårfin balansegang. Flott med faglig hjelp - faktisk er det like mye nytte i å veilede foreldre til å håndtere problemene på en god måte, som å snakke med barna. 

Anonymkode: 68755...9ad