Har du angst og barn?

[Anonym bruker]

Hei. Jeg lurte på om det er flere her inne som sliter med angst og har barn.

Hvordan håndterer dere dette? Er dere alene om omsorgen?

Anonymkode: a568d...0c6

[Anonym bruker]

Ja, jeg har mye angst og har to barn som jeg har delt omsorg for. Har også en veldig snill samboer som stiller opp når jeg sliter. Jeg jobber og gjør alt selv om jeg har angst, så det er ikke sånn at jeg isolerer meg eller at jeg ikke takler ting. Jeg er evig takknemlig for at jeg kan ta sobril når det er ille, blir ikke rusa eller noe heldigvis, men den verste angsten slipper taket. 

 

Da jeg var på jobb i forigårs, hadde jeg konstant intens angst fra jeg sto opp og hele dagen, det var så vondt og helt utmattende. Hadde heller ikke noe jeg kunne ta, og da jeg våknet dagen etter, etter en natt med veldig lite søvn, kjente jeg at jeg faktisk ikke klarte å gå på jobb. Så ringte legen og fikk time samme dag, medisiner og et par dagers sykemelding. Dette er første gangen jeg har vært borte fra jobb pga angst, har alltid vært veldig bestemt på at angsten ikke skal komme i veien for jobb. Men nå møtte jeg litt veggen. Tror også jeg er på vei til å bli deprimert igjen 😔

Når det kommer til barna, kan de nok oppleve at jeg er litt irritabel og ikke helt til stede hele tiden, men jeg gjør alt jeg kan for at de ikke skal merke noe. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten medisin. Har alltid slitt en del med angst og det er veldig ubegrunnet, er bare livredd helt uten grunn. Mye genetikk i bildet tror jeg. Og muligens Add. Har en mild form for tourettes, som også kan spille inn. Akkurat nå er det ekstremt mye bekymringer for penger som jeg vet er grunnen til at det ble så intenst nå. 

 

Ble ikke så mye om barna dette her, men jeg stiller opp for dem og er stort sett tilstede, så jeg tror faktisk ikke de tar så skade. Og min fantastiske samboer stiller opp mye. 

 

Hvordan er livet ditt med angst?

Anonymkode: b3ddc...566

[Anonym bruker]

Jeg har sosial angst, men jeg har bannet på at barna mine aldri skal merke noe til det. Mye arv og ikke minst sosial arv i dette, da begge mine foreldre har sosial angst og har lært meg opp i deres tankemønstre om å unngå alt og alle.

Så jeg har "valgt" at min sosial angst gjelder meg selv og ting jeg gjør som meg selv, når jeg gjør ting som mamma har jeg en annen rolle og den skal være normal og uten angst. Helt lett er det ikke bestandig, men jeg setter helt bevisst på meg mammamasken og går på foreldremøter og avslutninger, sender meldinger osv. Jeg er også vedlig bevisst at jeg ikke skal lære ungene angst, men heller oppmuntre de til å ta kontakt med venner. Så jeg oppmuntrer de til å ikke bare invitere venner hit, men også invitere seg selv til andre og på den måten få et godt nettverk og mange venner.

Det er helt klart blitt mange ganger jeg gruer meg til ting, som jeg svetter, er kvalm osv, men jeg gjennomfører med et smil. Ungene mine skal ikke være hjemme fordi mamma ikke makter å gå.

Det går faktisk lettere etterhvert, nå er mine barn skolebarn og det går helt greit. Jeg er ikke i stand til å ta på meg roller som forelrerepresentant o.l. men jeg går på alt av foreldremøter osv. 

Jeg er ikke alene om omsorgen da, jeg er gift med pappaen. Men jeg er veldig bevisst at han ikke skal gjøre ting for at jeg skal slippe, da gjør vi heller ting sammen.

Anonymkode: de439...2b8

[Anonym bruker]

Fin tilnærming d

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har sosial angst, men jeg har bannet på at barna mine aldri skal merke noe til det. Mye arv og ikke minst sosial arv i dette, da begge mine foreldre har sosial angst og har lært meg opp i deres tankemønstre om å unngå alt og alle.

Så jeg har "valgt" at min sosial angst gjelder meg selv og ting jeg gjør som meg selv, når jeg gjør ting som mamma har jeg en annen rolle og den skal være normal og uten angst. Helt lett er det ikke bestandig, men jeg setter helt bevisst på meg mammamasken og går på foreldremøter og avslutninger, sender meldinger osv. Jeg er også vedlig bevisst at jeg ikke skal lære ungene angst, men heller oppmuntre de til å ta kontakt med venner. Så jeg oppmuntrer de til å ikke bare invitere venner hit, men også invitere seg selv til andre og på den måten få et godt nettverk og mange venner.

Det er helt klart blitt mange ganger jeg gruer meg til ting, som jeg svetter, er kvalm osv, men jeg gjennomfører med et smil. Ungene mine skal ikke være hjemme fordi mamma ikke makter å gå.

Det går faktisk lettere etterhvert, nå er mine barn skolebarn og det går helt greit. Jeg er ikke i stand til å ta på meg roller som forelrerepresentant o.l. men jeg går på alt av foreldremøter osv. 

Jeg er ikke alene om omsorgen da, jeg er gift med pappaen. Men jeg er veldig bevisst at han ikke skal gjøre ting for at jeg skal slippe, da gjør vi heller ting sammen.

Anonymkode: de439...2b8

Fin tilnærming du har. Jeg gjør noe av det samme. Sliter også mest med sosial angst, i tillegg til at jeg lett stresser meg opp og går rundt i verden med høye skuldre. Det er slitsomt, og skaper også en del problemer for meg, i arbeidslivet og sosialt. Jeg har likevel en krevende fulltidsjobb, og noen gode venner, men blir sliten av sosialt samspill med mange på en gang. Jeg er også ukomfortabel med sosiale "greier" rundt barna, men gjør mitt beste for at det ikke skal synes. Heldigvis er pappaen til barna mine mer komfortabel på den arenaen (og i andre sosiale sammenhenger), slik at han tar en del av det. Men det er jo viktig at jeg også deltar.

Anonymkode: 17a41...1c1

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med angst i mange år. Det er som oftest bekymringer, om det ene og det andre. Da jeg var gravid var jeg bekymret for alt som kunne gått galt, at barnet mitt ikke var friskt osv. Man bekymrer seg jo alltid, men disse bekymringene ofte veldig overdrevne. Jeg kan google om alt mulig (vil ikke nevne spesifikke ting her), og finne et eller annet å bekymre meg over. Gjerne over lang tid. Det var en bestemt situasjon jeg var redd for en god del år, nærmere bestemt 5 år. Har gått til psykolog pga det, går på medisiner mot angst (Cipralex). Så forsvant bekymringen sakte men sikkert i en god stund. Da kom det en ny en. Jeg vil helst ikke nevne dette her på forumet, men prinsippet er det samme. Nå har denne bekymringen vart i over 2 år og jeg finner ingen utvei foreløpig. Går fortsatt på medisiner, men har lyst å spørre legen om jeg kan bytte i tillegg vil jeg be om sobril, da det hjalp veldig godt på de verste dagene. Men jeg tør ikke. Jeg har jo et barn og det jeg er redd for er at legen vil misforstå og melde en melding til barnevernet fordi jeg ber om dette. Så vet ikke. Angsten hindrer jo litt med tanke på videre behandling. Samtidig så vil jeg ikke innrømme at angsten fortsatt er der, vil liksom ikke ha slikt i journalen min. Ts

Anonymkode: a568d...0c6