Spiseforstyrrelse og mannens reaksjon

[Anonym bruker]

Jeg har siden ungdomsårene slitt med spiseforstyrrelse, noe som har vedvart frem til voksen alder. Jeg gikk en periode til psykolog, men måtte slutte grunnet flytting og studier. Valgte selv og ikke starte opp igjen med behandling. Behandlingen jeg fikk hadde uansett liten effekt, så jeg sliter fremdeles. Dette tar mye av min tid og energi, men jeg har klart å skjule det- inntil i går. 

Jeg kom ut av badet, og der sto han med alvor i blikket. Han ser på meg og sier "det der er tull det du driver med! Det er BARE tull! Du vet meget godt selv at det ødelegget kroppen din. Alt sitter inni hodet ditt! Skjerp deg". Siden det har han nesten fotfulgt meg, særlig hvis jeg må på toalettet. 

Mannen er lege. Jeg skammer meg og sliter kraftig med å snakke om det. Jeg er så sjokkert over mannens reaksjon. Han vil ikke "hysje" det bort. Han vil snakke om det. Og jeg skammer meg. Han er svært åpen for å lytte, men er ikke redd for å si hva han tenker. På en måte fikk jeg en real wake-up call, men nå skammer jeg meg bare enda mer :( Ingen vet om det, jeg har bært på dette alene. 

På en måte vet jeg ikke hvor jeg vil. Jeg HATER at dette er oppdaget. Jeg skammer meg over å være et "problem". Jeg synes nesten det er enda mer flaut at mannen på toppen av alt er lege og har en del kunnskap om dette :( Vi har vært sammen i noen år. Har to flotte barn sammen. Har igrunn alt på stell, men nå føler jeg at jeg har ødelagt livene til hele familien. 

Flere her med spiseforstyrrelse? Noen som vet det? Hvordan har dere det idag? Hvilke følelser har dere rundt det?

Anonymkode: b20e2...ce8

[Anonym bruker]

Selv om han «har rett» er det jo en veldig spesiell måte å reagere på av han, synes jeg.... Håper ikke han er slik ovenfor eventuelle pasienter med samme problem. Er liksom ikke bare å skjerpe seg...

Anonymkode: 04295...f7a

[Anonym bruker]

Han reagerer ikke som lege her. Her er han pappa, familiefar og ektemann.

Han er skremt og redd for at du skal bli veldig syk, kanskje redd for å miste deg. Han har ikke verktøy for å fikse det og sender ballen over til deg - et litt desperat grep som slo veldig feil. 

Nå har du ballen da; søker du hjelp slik at de som er glade i deg skal kjenne seg trygge på at du tar ansvar for helsen din?

Anonymkode: 90a51...f5e

[Anonym bruker]

Jeg hadde totalt mistet tilliten om en partner holdt noe slikt skjult for meg.

Anonymkode: 30b88...6a8

[Anonym bruker]

Vi er voksne mennesker med ansvar for barn! Vi må faktisk bare ta oss sammen ! Selvfølgelig er det tøft, men din mann vil bare hjelpe deg. Ta imot den hjelpen da! Han har jo kompentansen også. Skjønner det ikke er lett, litt ekstra hjelp utenfor er vel heller ikke så dumt  lykke til 

Anonymkode: 9770d...293

[Anonym bruker]

Du skammer deg og det er ubehagelig å bli avslørt, men aller verst er vel at du nå ikke kan fortsette som før i skjul, men må ta stilling til om du vil gjøre en endring.

Jeg har spiseforstyrrelse selv, bulimi som gradvis ble værre, skjulte det for familien jeg også. En dag forstod jeg at det bare måtte ta slutt, dette evinnelige fokuset på mat og vekt, det kostet for mye tid og energi, gjorde meg irritabel og deprimert.

Jeg tok et valg og forpliktet meg til det, mannen din gjør det samme, han forplikter deg til å erkjenne problemet. Du begynner med å la være å kaste opp et måltid av gangen, står i ubehaget og finner styrken til å si nei. Det handler om å ta ansvar og ta vare på egen helse.

Anonymkode: 58b68...070

[Anonym bruker]

Lytt til mannen din, og skaff hjelp. Hans uttalelse er hard, men den er jo helt rett. 

 

Anonymkode: 5d182...ff8

[Anonym bruker]

Jeg tenker de litt harde ordene kommer av at han ble skremt av det han oppdaget, og fordi han godt hvordan dette påvirker deg. Han er rett og slett redd, han er nok og sint for at du har skjult dette for han, noe som er forståelig at han er. Han reagerer som partneren din, ikke legen din.
Jeg skjønner at du er flau, og at du skammer deg. Men er du ikke bittelitt lettet over å være oppdaget, er du ikke sliten av å leve sånn, av hele tiden være redd for å bli oppdaget? Er det ikke litt godt at det er kommet frem i lyset. Prøv å komme over skammen, og benytt deg av kunnskapene han har, og det at han vil lytte til deg og hjelpe deg. Men vær så snill, ikke skam deg.

Anonymkode: e86f0...303

[Merdee]

Dette har han garanter visst lenge. Han har sikkert ventet på at du skal være åpen mot ham om det, men nå tok tålmodigheten slutt og begeret rant over. Ja, her reagerer han aller mest som partner og far, men ønsker også nettopp å hjelpe.

[Anonym bruker]

Han har visst det lenge, tro meg. Min mor har bulimi. Har hatt det hele livet mitt. Jeg visste det lenge før det ble en åpen sannhet. For meg har det aldri vært flaut, men jeg har vært redd og er deg fremdeles. Det er en farlig sykdom. Han har rett; det sitter i hodet. Å si «skjerp deg!» fungerer jo ikke, og det er en hard ting å si, for å skjerpe seg er ikke enkelt, det er vanskelig og krever mye. Min mor er ikke frisk selv etter utallige innleggelser og senskader på både kropp, mage, tarmer og tenner. Hun sliter enda, men jeg har innsett at hun aldri blir frisk. Jeg her gitt litt opp, egentlig. Hun får leve sitt liv, men det er vanskelig å ikke filleriste henne og skrike til henne at hun ødelegger både seg selv og familien. For JA, det går i aller høyeste graf utover familien! På et tidspunkt på omlag tre-fire år var hun ikke en fungerende mor. Hun eksisterte, men hun fungerte ikke. Hun trodde det selv, men hun gjorde ikke det. Så var hun inn og ut av sykehus og behandlingssentere, for familien skyld, og hun ble bedre. Familien fungerte til en viss grad, men så ble vi barna større, og hvem skulle hun da være «frisk» for? Ingen... så da var det på igjen. 

Vær så snill! For familien sin skyld, oppsøk hjelp! Familien din vet det, og mannen din har visst det lenge.

Anonymkode: f530a...682