Foreldremøte - "fortell ditt barns historie".... synspunkter?

[Anonym bruker]

På første foreldremøte som kommer nå i 5.klasse, oppfordrer lærer til at foreldrene skal "fortelle sitt barns historie". Det er en del barn i klassen som har enten diagnoser eller andre problemer. De sier at hensikten er å skape forståelse blant foreldrene, og på en måte forklare foreldrene evt hvorfor barnet er som det er. 

På en måte synes jeg tanken er god, men samtidig gir det meg litt avsmak... jeg synes på en måte det føles ugreit å stå foran andre foreldre og "utlevere" barnet mitt. Må andre foreldre vite om diagnoser og utfordringer til andre barn? Kan man ikke heller ha en kultur blant voksne på at barn er de de er, og at man har forståelse for at barn kan ha utfordringer uten at man må vite nøyaktig hva det er? Er det egentlig riktig å snakke om en 10 årings utfordringer til andre foreldre i plenum uten at barnet er der og kan være med på å bestemme hva som er greit blir sagt? 

Hva tenker dere om dette? 

Anonymkode: 85a72...655

[Anonym bruker]

Jeg er veldig for at foreldre informerer om vansker, diagnoser. Men ikke i en slik setting tror jeg.

De må jo ønske og være klar til å gjøre det.

Dessuten vil 95% være solskinnshistorier. Hvor kjekt er det for foreldre med barn som har utfordringer å høre det..

Anonymkode: 3021b...9f3

[gale damen]

Haha.. Min "tale" ville vært; barnet mitt er født på denne datoen, det er en gutt/jente. Jeg er ukomfortabel med å utlevere ungen min på denne måten. Takk for meg.
Og det er med unger uten bokstaver eller handicap av noe slag.

[Anonym bruker]

Syns egentlig det er en bra ting jeg. Men problemet er jo at de fleste ikke er ærlige og derfor fortelle bare det bra. 

Anonymkode: 64415...525

[Anonym bruker]

Oi, Den var vanskelig. Helt enig i at utlevering føles litt ugreit.  Mitt barn sliter med angst etter et traume.  Skal jeg stå å fortelle dette foran alle foreldrene? Vet jo hvilke skravlebøtter mange er, ryktene går.. nei det føles feil. Samtidig er det jo greit å vite om allergier for eksempel, jeg er  alltid så nervøs når det kommer nye unger inn døra her. Kan jeg gi de en bolle når vi har bakt? Is? Pølse med svinekjøtt? Sånt er kanskje greit å vite..

Anonymkode: fde39...180

[Anonym bruker]

Jeg har ingen problemer med åpenhet til foreldre eller andre som har mye med barnet mitt å gjøre altså, er ikke sånn at jeg synes det er problematisk på noen måte 😊 men skjønner ikke helt hvorfor jeg skal utlevere til foreldre barnet mitt aldri omgås... Har vel egentlig mest betenkeligheter med å skulle fortelle alt om barna til alle foreldre.

HI

Anonymkode: 85a72...655

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Oi, Den var vanskelig. Helt enig i at utlevering føles litt ugreit.  Mitt barn sliter med angst etter et traume.  Skal jeg stå å fortelle dette foran alle foreldrene? Vet jo hvilke skravlebøtter mange er, ryktene går.. nei det føles feil. Samtidig er det jo greit å vite om allergier for eksempel, jeg er  alltid så nervøs når det kommer nye unger inn døra her. Kan jeg gi de en bolle når vi har bakt? Is? Pølse med svinekjøtt? Sånt er kanskje greit å vite..

Anonymkode: fde39...180

Ja, er litt det jeg tenker på også... jeg aner jo ikke på hvilken måte denne informasjonen vil bli «brukt» av andre foreldre... 

HI

Anonymkode: 85a72...655

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg syns noe om det. I 5 klasse er man blitt kjent med elever og foreldre og vet hvor lett mange av foreldrene som klikker og sladrer om andres barn. Og man vet hvem som mobber i klassen..ikke noe for meg i allefall..

Anonymkode: 45aa1...8de

[Anonym bruker]

Jeg har valgt å ikke gjøre det. Har et barn med ADHD og Asperger syndrom. Hun fikk ikke stilt diagnosene før langt uti 2.klasse og innen den tid følte vi at de som trenger å vite det allerede vet. Vi har valgt å snakke med de som kjenner henne, har henne på besøk osv og ikke følt at det er info alle trenger/har krav på. Det blir en balansegang mellom å skjerme hennes privatliv og å gi folk forståelse for hennes behov som ikke alltid er så lett. Hun forteller selv om sine diagnoser når hun ønsker det til de hun kjenner, det er ingen hemmeligholding, men heller ingen tanke om at alle trenger informasjon. Nå er hennes situasjon og hverdag ganske grei med at hun har assistent og bruker medisiner som fungerer bra og alle elevene er vant til at hun jobber en del utenfor klasserommet med assistenten, så ikke noe spesielt å ta opp. Synes folk nesten må avgjøre dette selv, det er så forskjellig. I mange tilfeller er det nok bedre at foreldrene gir litt felles informasjon enn at det blir mye spørsmål og usikkerhet, rykter osv. Man trenger jo ikke nødvendigvis å gå i detaljer og si så mye, men litt åpenhet kan ofte være med på å gi bedre forståelse og hindre mobbing. Tenker særlig hvis barnet har atferdsvansker. 

Anonymkode: 0dfbc...45a

[Anonym bruker]

Da datteren min begynte på skolen fortalte foreldrene til en gutt i klassen at gutten deres er født døv, har CI og gav litt praktisk informasjon rundt dette.  Det satt jeg stor pris på, hvis datteren min lurer på noe, så kan jeg gi gode, riktige og konkrete svar.  

Ingen skal trenge å utlevere barna sine.  Men dersom man vet at Per er autist eller at Kari mistet moren sin da hun var baby og derfor av og til blir sint og lei seg, så kan man forholde seg til disse tingene på en god og ryddig måte.  Man trenger ikke detaljer rundt behandling og medisinering, men det kan være godt å vite noe.  

Datteren min har dysleksi.  De andre barna i klassen vet at hun strever litt ekstra med lesing og skriving på grunn av dysleksien sin.  

Anonymkode: 14312...935

[Himmel og hav]

Som mor til et barn med spesielle behov, så er jeg helt sikker på at det å informere er veldig viktig. Om man har et barn som kan ha en litt avvikende adferd el, så opplever man veldig fort at andre voksne blir usikre rundt barnet. Klassekamerater er gjerne rett fram og oppfører seg vanlig, men mange foreldre blir redde for å gjøre noe galt, si noe feil osv. Jo mer de vet, jo lettere er det å se at den med utfordringer først og fremst er et barn, og ikke først og fremst en diagnose. Man kan også velge hva og hvordan man legger det fram. Man kan f. eks si at Oda blir redd av store hunder som løper løst, eller at Even kan få epilesianfall av blinkende lys men at det går greit om Oda får holde i en hånd eller at Even klarer seg fint så lenge det ikke er diskolys i rommet. Man trenger ikke gå inn i årsaker, lidelser og diagnoser, men med litt mer kunnskap er det langt enklere for andre foreldre å invitere Oda og Even med seg hjem. 

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Himmel og hav skrev:

Som mor til et barn med spesielle behov, så er jeg helt sikker på at det å informere er veldig viktig. Om man har et barn som kan ha en litt avvikende adferd el, så opplever man veldig fort at andre voksne blir usikre rundt barnet. Klassekamerater er gjerne rett fram og oppfører seg vanlig, men mange foreldre blir redde for å gjøre noe galt, si noe feil osv. Jo mer de vet, jo lettere er det å se at den med utfordringer først og fremst er et barn, og ikke først og fremst en diagnose. Man kan også velge hva og hvordan man legger det fram. Man kan f. eks si at Oda blir redd av store hunder som løper løst, eller at Even kan få epilesianfall av blinkende lys men at det går greit om Oda får holde i en hånd eller at Even klarer seg fint så lenge det ikke er diskolys i rommet. Man trenger ikke gå inn i årsaker, lidelser og diagnoser, men med litt mer kunnskap er det langt enklere for andre foreldre å invitere Oda og Even med seg hjem. 

Jeg er jo litt redd for det motsatte jeg da, for det er jo dessverre et faktum at veldig mange voksne har fordommer mot enkelte diagnoser. Hadde alle voksne vært inkluderende og åpne så hadde man vel ikke trengt å opplyse om spesifikke diagnoser i utgangspunktet...(?) jeg er vel også av den typen som tenker at diagnoser egentlig ikke er så viktig å vite, fordi barn er veldig ulike uansett. Om «per er autist» så forteller det egentlig fryktelig lite om hvordan per er eller fungerer fordi autisme er så mye... jeg tenker at man må bli kjent med barn som de er, og ikke med «diagnosen»....

men igjen... jeg er usikker... synes det er vanskelig.... glad for at jeg får fine og gode synspunkter her 😊 

HI

Anonymkode: 85a72...655

[Anonym bruker]

Ja, denne var vanskelig. På den ene siden skulle jeg gjerne fortalt klassen at barnet mitt har store språkvansker og ADHD. Jeg er sikker på at mange har undret seg over han, kanskje f.eks foreldre når han har kommet i bursdagsselskaper. Det er jo merkelig når en 6-åring ikke kan snakke ordentlig! Jeg skulle gjerne fortalt at han likevel er helt normal kognitivt sett for man vet jo aldri hva andre tenker. 

Men samtidig så er han inkludert, han er akseptert som han er og hvorfor skal egentlig alle vite hvor mye det jobbes med vanskene hans? Jeg ville ikke følt meg komfortabel med å utlevere han og vanskene hans foran veldig mange. 

Da han fikk diagnosen ADHD så fikk han tilbudet om at læreren kunne fortelle klassen om dette og at han hadde det. Men det ville han ikke. Han vil ikke ha oppmerksomhet rundt det og det forstår jeg godt. Det er bare noe han har, men diagnosen definerer ikke hvem han er. Så med bakgrunn i det, så ville han absolutt ikke selv ha ønsket at alle foreldrene og ungene ville vist om hans problemer. 

Anonymkode: a425f...569

[Anonym bruker]

Jeg ser for meg et laaaaaaaangt foreldremøte der noen starter med å fortelle om fødselen og videre oppover i barnets historie. Barnet mitt etflink å tegne, kunne bokstavene når hun var 3 osv.

 

Jeg er for å dele informasjon om barna. Mitt barn har en lungesykdom og jeg forteller alltid kort ang smitte og at han ofte er borte osv.

 

jeg er i Mot å ta en runde der alle skal si noe. Men gi nå info til alle om feks ADHD, Aspergers, allergier osv. Dersom mitt barn kommer hjem og er sint fordi per er «rar» og sint så kan jeg enklere forklare å vise forståelse når jeg vet per har ADHD enn å si at mitt barn bare skal holde seg unna.

 

 

Anonymkode: 55bb8...ded

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er jo litt redd for det motsatte jeg da, for det er jo dessverre et faktum at veldig mange voksne har fordommer mot enkelte diagnoser. Hadde alle voksne vært inkluderende og åpne så hadde man vel ikke trengt å opplyse om spesifikke diagnoser i utgangspunktet...(?) jeg er vel også av den typen som tenker at diagnoser egentlig ikke er så viktig å vite, fordi barn er veldig ulike uansett. Om «per er autist» så forteller det egentlig fryktelig lite om hvordan per er eller fungerer fordi autisme er så mye... jeg tenker at man må bli kjent med barn som de er, og ikke med «diagnosen»....

men igjen... jeg er usikker... synes det er vanskelig.... glad for at jeg får fine og gode synspunkter her 😊 

HI

Anonymkode: 85a72...655

Om Per er autist så oppfatter nok de andre barna i klassen at han er annerledes.  Spør de foreldrene sine om hvorfor, så får de ikke svar, for foreldrene vet ikke.  Eventuelt får de veldig generelle svar som at alle barn er forskjellige.  Spør de lærerne får de heller ikke svar, for de har taushetsplikt.  Om barna kunne fått en kort forklaring om at Per er autist og hva det innebærer, så ville i hvert fall jeg som mor satt pris på det.  Gjerne en informasjon til foreldrene også, f.eks. at Per har autisme, hvordan bør mitt barn og hvordan bør jeg forholde meg til dette.  Ikke detaljer om diagnose osv, men f.eks. at Per setter pris på å bli invitert i bursdagsbesøk, Leo's lekeland er vanskelig for ham, men om mor eller far får være med kommer han gjerne på hjemme-bursdag.  

 

Anonymkode: 14312...935

[amandine]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er jo litt redd for det motsatte jeg da, for det er jo dessverre et faktum at veldig mange voksne har fordommer mot enkelte diagnoser. Hadde alle voksne vært inkluderende og åpne så hadde man vel ikke trengt å opplyse om spesifikke diagnoser i utgangspunktet...(?) jeg er vel også av den typen som tenker at diagnoser egentlig ikke er så viktig å vite, fordi barn er veldig ulike uansett. Om «per er autist» så forteller det egentlig fryktelig lite om hvordan per er eller fungerer fordi autisme er så mye... jeg tenker at man må bli kjent med barn som de er, og ikke med «diagnosen»....

men igjen... jeg er usikker... synes det er vanskelig.... glad for at jeg får fine og gode synspunkter her 😊 

HI

Anonymkode: 85a72...655

Jeg vil jo tro at de voksne med slike fordommer vil være vanskelige å møte uansett,  egentlig.  Man trenger jo heller ikke å utbrodere og utlevere mer enn nødvendig.  Jeg har opplevd foreldre som har informert om alt fra sengevæting til allergi mot myggstikk,  og det er jo ikke nødvendig.  Samtidig har jeg også opplevd de som holder kortene så tett at det nesten gjør skade.

Som med alt annet, en gylden middelvei?  Jeg tenker stort sett at kunnskap og informasjon er en bra ting.

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tror ikke jeg syns noe om det. I 5 klasse er man blitt kjent med elever og foreldre og vet hvor lett mange av foreldrene som klikker og sladrer om andres barn. Og man vet hvem som mobber i klassen..ikke noe for meg i allefall..

Anonymkode: 45aa1...8de

Men i sånne miljøer burde det jo være desto viktigere. Kanskje dropper kaklehønsene å baksnakke dersom de vet at barnet har en diagnose. En diagnose er ikke noe du eller barnet kan noe for, og er er dermed ingen grunn til å baksnakke. Om foreldrene tror at barnet ditt bare er uoppdagent vil det sannsynligvis være et hetere tema for hønsene. 

Jeg syns det her er en lur idè. 

Anonymkode: 487dc...6c8

[Anonym bruker]

Jeg synes det er veldig lurt.

Vi hadde en slik runde når barna begynte i 2. klasse. Nå synes ingen lenger det er noe rart at Håvard går med caps hele tiden og ingen ber han ta den av for alle vet at han har Alopecia. Maria kan fortsatt bes på overnatting selv om hun er sengevæter for alle foreldrene vet at hun må ta medisiner og ha ekstra laken. Og alle jentene respekterer at hun går på badet alene for å skifte uten masse spørsmål. Vi vet at Eskil har ekstrem nøtteallergi og alle er innforstått at med hva man kan og ikke kan servere, og alle vet at Martin ikke snakker fordi han er selektiv mutist. Ingen foreldre tisker og visker om det lenger.

Informasjon gjør ting lettere. Det er lettere å inkludere og det er definitivt lettere å snakke om det som eventuelt er utfordrende når elevene skal samles til f.eks bursdager, overnattinger, disco på skolen osv.

Anonymkode: 698c4...82b

[Gjest Antarctica]

Kommer vel litt an på hvordan man forteller. Å være åpen trenger ikke være det samme som å være utleverende.

[Nyttårs barn]

Jeg satte veldig pris på informasjon om at en i klassen hadde ADHD og ble medisinert for dette når eldste begynte på skolen. Følte ikke at dette var utleverende på noe vis. Mor sa litt om hva hun tenkte og sa bla at han skulle behandles som alle andre. Allikevel hadde jo jeg større forståelse for dette barnet når mitt eget kom hjem og fortalte om ting som var skjedd på skolen.

Men en runde på alle i klassen er vel kanskje litt unødvendig i 5 klasse. 

Det er og noe med at det er ikke alle vi foreldre ser så mye til, mitt barn har jo sine 5,6 kamerater. Hva med de andre guttene tenker jeg noen ganger.. Leker de med hverandre, eller er det kanskje noen som ikke er helt med i klassemiljøet. Kanskje er det noen som mangler venner?

Det kan nok være lurt noen ganger å få høre litt om hvordan andre har det, kanskje er det ting som overasker og som får oss til å ta noen grep.

[Anonym bruker]

I utgangspunktet synes jeg dette høres litt rart ut, men jeg ville tenkt at jeg tross alt ikke vet hvorfor lærer velger som han gjør. Det at jeg ikke forstår grunnen behøver ikke bety at det ikke er gjennomtenkt. Siden dette kommer så sent som i femte klasse, lurer jeg på om det kanskje kan være en eller annen spesifikk situasjon som er bakgrunn for lærerens valg. Kanskje har lærer sett at det er enkelte ting som det hadde vært bra om ble kjent, men lærer kan ikke selv fortelle pga taushetsplikt. Eller kanskje det er noe spesielt med en enkelt elev, som foreldrene vil dele, men at de finner det vanskelig å skulle gjøre det. Kan hende det er lettere å fortelle etter en slik oppfordring. 

Uansett hva som er bakgrunnen tenker jeg at hver enkelt forelder må ta en vurdering på om de ønsker å dele noe, eventuelt hva og hvor mye som skal deles. Jeg er også helt enig med Hi om at det blir feil å dele bak barnas rygg. Men siden dette er varslet på forhånd går det an å diskutere det med barna før møtet, og bli enig om hva det er greit og hva det ikke er greit at blir sagt. Hvis barnet ikke ønsket at man skulle dele noe hadde jeg sagt nettopp det når det ble min tur.

Anonymkode: 6658f...fa1