Kommet til et stort veiskille..Råd? (flytte langt bort)

[Anonym bruker]

Dette er helt grusomt..

Vi møttes for 3 år siden i min by da han var kommet dit pga studier. Etter studiet fikk han seg jobb på hjemstedet sitt der hans familie bor, og det er vel det han innerst inne har ønsket/planlagt. Nå er foreldrene hans på han ganske mye mtp at de ønsker at han skal arve huset deres. De ønsker at jeg og mitt barn flytter dit. 

I dag pratet jeg med kjæresten min og sa at jeg trengte å tenke fremover for å finne ut hva jeg vil og hva som blir best for meg og min 9 år gamle sønn. (barnefar er ikke i bildet). Han svarte sa indirekte at det ble slutt dersom ikke vi flytter til han...Og at han så gjerne ønsker å være med oss. 

Jeg kjenner at jeg ikke liker å bli stilt kompromiss på den måten. Det er ingen diskusjon engang fordi han vil absolutt bo der, og han bruker arven (kjøpe rimelig hus fra foreldrene) som godt påskudd. Gan gar også en del nettverk der osv sa han har vokst opp der. 

Jeg har aldri tidligere tenkt så mye over hva jeg setter pris på ved her jeg er oppvokst, men nå når jeg er i ferd med å miste det så kjenner jeg at jeg går i kampmodus haha..latterlig, for jeg elsker han. Men det er jeg som har et barn å tenke på først. Han kaller kjæresten min for pappa og er knyttet til han, men han sier at han ikke vil flytte...Det er på andre siden av landet, og langt borte fra min familie og alt det kjente. Kjæresten min mener at sønnen min kommer til å takle det bra..

Sønnen min har jo allerede gått glipp av en biologisk far og familie på den siden, hvis vi flytter "mister" han nær tilgang på min familie og:( Det skal sies at svigers har tatt svært godt i mot oss og fungerer som fantastiske besteforeldre, men det er jo ikke det samme...Når de en gang dør (pga alder vil det være naturlig om 10-15 år) vil ikke vi ha familie på kjærestens hjemsted heller. 

Og jeg er rådvill :( Gi opp det veste forholdet jeg har hatt? 

Samtidig er jeg litt såret over at kjæresten legger dette på meg, han har bare bestemt seg for hva jeg kan velge mellom! Bare det i seg selv gjør at jeg har slitt litt med respekten for han i ei uke nå..Eller er jeg i en fase nå hvor jeg prøver å løsrive meg fra han? hmmm...

Siden jeg har barn, ønsker jeg at han skal vokse opp der jeg har.. Samtidig vil vi ikke få det vondt om vi flytter til kjæresten min. Men jeg er redd for at jeg kommer til å bli bitter, og føle at jeg måtte ofre noe mens han selv ikke følte at jeg var verdt å flytte etter.

Jeg synes også at det er bekymringsverdig at han diskuterer dette mer med sine foreldre enn meg. Og han er godt voksen (40 år) Føler at samtalene han har med meg er så overfladisk hva-jeg-spiste-til-middag, mens foreldrene får høre om alle jobbsøknadene han har sendt ut, tanker om bosted etc. Jeg har til og med tatt opp til han at jeg savner at han kan være dyp med meg, men han ser ikke hva jeg mener. Han er vel ikke en sånn type..

Huff nå sitter jeg her og leter etter feil.

 

Råd..?

Anonymkode: b6f9c...7c4

[Anonym bruker]

Jeg synes det er helt utrolig at dere ikke har snakket om og bestemt hva dere ønsker, før dere involverer dere så mye at sønnen din kaller han pappa

Anonymkode: ae85e...20a

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke flyttet. Sønnen din fortjener bedre. Det at han tvinger gjennom flyttingen er alvorlig og viser at han ikke evner å se et annet perspektiv enn sitt eget. Tenk på deg selv også. Vil du sitte ensom på andre siden av landet pga han?

Anonymkode: 8e98d...753

[sug lut]

Det må da være en stor fordel at han vet hva han vil? Ingen grunn til å late som at han ikke vil flytte hjem og bli der, og heller ingen grunn til å late som han tror på et avstandsforhold. Du har klare alternativer, og furter over det?

[Anonym bruker]

Jeg var ung og barnløs da jeg ble sammen med mannen min, han bodde i nabobyen da jeg studerte. Jeg flyttet til han etter endt studie, og etablerte meg der.

 Vi fikk etterhvert barn osv, så dette har blitt mitt hjemsted. Fire timer i bil fra mitt hjemsted.

Det har gått bra altså, men det har vært tøft. Jeg savner familien min, barndomsvennene har blitt litt fjerne fra meg og mitt liv osv så det er mye jeg har mistet.

Jeg hadde ikke gjort det igjen om jeg visste det jeg vet i dag den dagen.

Hadde jeg vært voksen og hatt et barn hadde jeg aldri flyttet, aldri.

Mannen din er ærlig, det er viktig for han å flytte hjem til familie og hjemsted, så om du ikke er med må dere ende det her. Du kan ikke kritisere han for det, han har bodd borte en stund og det har gjort han enda mer sikker på at han vil tilbake, det er det viktigste for han. Det er viktigere enn deg.... Det er bare sånn det er, så nå må du finne ut hva som er viktigst for deg, han eller hvor du bor.

Anonymkode: cd429...cef

[MerraSomGår]

Jeg syns det er helt feil å ikke diskutere fremtiden sammen. Hvor man skal bo er jo utrolig viktig. Jeg hadde i alle fall IKKE flyttet et sted fordi en mann ga meg et ultimatum. Da hadde jeg blitt skikkelig irritert og sagt «vær så god og flytt og se om du elsker huset til foreldrene høyere enn meg». Kanskje han gjør det? I så fall, er jeg glad jeg er kvitt han. 

Jeg får helt grøssninger på ryggen av å tenke på en mann som er avhengig av foreldrene sine og vil flytte inn i huset deres. (Selv om de flytter ut) Jeg vil ha mitt eget hus. Vil tro foreldrene vil ha meninger om hvordan dere skjøtter hus og hage og hvordan dere pusser opp osv osv. Blæh. 

 

[Anonym bruker]

Det han egentlig sier er at hvis du skal være med han, så blir det på hans premisser. Han viser jo ingen vilje til å komme deg i møte? Hvor mye elsker han deg da? 

Ville aldri revet meg selv og barnet mitt opp med rota og flyttet til motsatt kant av landet dersom jeg ble stilt et slikt ultimatum. Han virker lite kompromissvillig. Bor dere sammen nå?

 

Anonymkode: 87f59...562

[Anonym bruker]

Hi her

Takk for svar  .

Vi har diskutert bosted og fremtid siden vi møtte hverandre, men i hans yrke er det ikke lett å få jobb overalt..De må først være trainee. Først sa han at han gjerne kunne tenke seg å flytte til nabobyen til der foreldrene bodde, for der hadde han venner, kjente, og han var fornøyd med eventuelle fremtidige kollegaer som var der. Men ingenting var hugget i stein, ga han inntrykk av..han har hele tiden sagt at vi må bo der det er størst jobbmuligheter for oss begge, og der det er gode bomuligheter. Gode bomuligheter = foreldrenes hus, dén kampen vinner jeg jo aldri fordi jeg eier ingenting selv, bare leier...Jeg hadde INGEN aning (før om ca 7 mnd siden) om at han i det hrle tatt vurderte foreldrenes bosted! Dette må jo de selvsagt ha pratet mye om, og jeg vet ikke hvordan eller når de har tenkt til å gjøre det.

De er veldig flotte begge to, men for meg vil det alltid være deres hus. Hadde vært fint å skapt noe selv sammen med kjæresten, enn å flytte inn til et hus der HAN har alt av minner...Ja, jeg synes faktisk alt dette er intet annet enn urettferdig! Jeg skjønner jo egentlig nå at jeg aldri kommer til å bli lykkelig om jeg flytter...ikke fordi jeg ikke kommer til å trives, for det klarer jeg nok, men fordi jeg ble stilt et ultimatium som JEG synes er hårreisende siden JEG har barn. 

Anonymkode: b6f9c...7c4

[n74]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi her

Takk for svar  .

Vi har diskutert bosted og fremtid siden vi møtte hverandre, men i hans yrke er det ikke lett å få jobb overalt..De må først være trainee. Først sa han at han gjerne kunne tenke seg å flytte til nabobyen til der foreldrene bodde, for der hadde han venner, kjente, og han var fornøyd med eventuelle fremtidige kollegaer som var der. Men ingenting var hugget i stein, ga han inntrykk av..han har hele tiden sagt at vi må bo der det er størst jobbmuligheter for oss begge, og der det er gode bomuligheter. Gode bomuligheter = foreldrenes hus, dén kampen vinner jeg jo aldri fordi jeg eier ingenting selv, bare leier...Jeg hadde INGEN aning (før om ca 7 mnd siden) om at han i det hrle tatt vurderte foreldrenes bosted! Dette må jo de selvsagt ha pratet mye om, og jeg vet ikke hvordan eller når de har tenkt til å gjøre det.

De er veldig flotte begge to, men for meg vil det alltid være deres hus. Hadde vært fint å skapt noe selv sammen med kjæresten, enn å flytte inn til et hus der HAN har alt av minner...Ja, jeg synes faktisk alt dette er intet annet enn urettferdig! Jeg skjønner jo egentlig nå at jeg aldri kommer til å bli lykkelig om jeg flytter...ikke fordi jeg ikke kommer til å trives, for det klarer jeg nok, men fordi jeg ble stilt et ultimatium som JEG synes er hårreisende siden JEG har barn. 

Anonymkode: b6f9c...7c4

Det er ikke viktig hvorvidt dere skal skape noe nytt sammen eller om dere skal skape noe i hans barndomshjem.

Det som er viktig er sønnen din. Ved å flytte river du han bort fra et kjent og trygt miljø. Du river han bort fra familie som betyr noe.

Så spørsmålet er - hvem er viktigst i livet ditt? Og hvem tar du da mest hensyn til.

[Optatium]

Jeg må si jeg skjønner mannen din godt. Jeg sa til min mann at jeg ville hjem. Der kunne jeg få meg jobb, vi kunne kjøpe hus billig, han fikk kunne få seg jobb og jeg hadde et stort nettverk. Jeg sa også at hvis han ikke ville bli med kunne jeg ikke se noen fremtid for oss. Det er ikke ment som et ultimatum, mer at du skal forstå hvor viktig det er og at han ikke vil lure deg eller kaste bort tid. 

Se på det litt mer rasjonelt, vei fordeler og ulemper, lytt til sønnen din og magefølelsen din, og så tar du et valg. 

[Anonym bruker]

7 timer siden, n74 skrev:

Det er ikke viktig hvorvidt dere skal skape noe nytt sammen eller om dere skal skape noe i hans barndomshjem.

Det som er viktig er sønnen din. Ved å flytte river du han bort fra et kjent og trygt miljø. Du river han bort fra familie som betyr noe.

Så spørsmålet er - hvem er viktigst i livet ditt? Og hvem tar du da mest hensyn til.

Om jeg velger å flytte så er det ikke det ensbetydende med at sønnen min kommer i 2. rekke...Mennesker flytter med barn hele tiden. 

Jeg kan velge å IKKE flytte, og sønnen min mister "pappa", en god stefar og tryggheten i vårt forhold, det han har kjent i 3 år. Jeg kan velge å flytte og det blir langt borte fra min familie (men ikke verre enn at han ser de i ferier), og vi starter på nytt på et nytt sted..sammen som en familie. 

 

Anonymkode: b6f9c...7c4

[Nyttårs barn]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Om jeg velger å flytte så er det ikke det ensbetydende med at sønnen min kommer i 2. rekke...Mennesker flytter med barn hele tiden. 

Jeg kan velge å IKKE flytte, og sønnen min mister "pappa", en god stefar og tryggheten i vårt forhold, det han har kjent i 3 år. Jeg kan velge å flytte og det blir langt borte fra min familie (men ikke verre enn at han ser de i ferier), og vi starter på nytt på et nytt sted..sammen som en familie. 

 

Anonymkode: b6f9c...7c4

Alt dette er jo sant, men flytter du fordi du vil det eller fordi du må...Jeg har forståelse for at kjæresten din vil flytte hjem til sine eldre foreldre og at de bruker billig huskjøp som en gulrot. 

Du må spørre deg selv om du vil bli lykkelig der eller om du innerst inne vil klandre kjæresten din. Hva var det egentlig dere så for dere da dere ble et par?

[Anonym bruker]

På 14. august 2018 den 3.24, Anonym bruker skrev:

Samtidig er jeg litt såret over at kjæresten legger dette på meg, han har bare bestemt seg for hva jeg kan velge mellom! Bare det i seg selv gjør at jeg har slitt litt med respekten for han i ei uke nå..Eller er jeg i en fase nå hvor jeg prøver å løsrive meg fra han? hmmm

Å stille et sånt ultimatum er faktisk aldri greit i et forhold...

Anonymkode: f3de7...f8f

[Anonym bruker]

På 14. august 2018 den 3.24, Anonym bruker skrev:

Jeg synes også at det er bekymringsverdig at han diskuterer dette mer med sine foreldre enn meg

Her blinker varsellampene. Hvordan tror du det blir når de er på nært hold og kan sluke ham levende ...?

Anonymkode: f3de7...f8f

[Anonym bruker]

18 timer siden, Optatium skrev:

 

Jeg må si jeg skjønner mannen din godt. Jeg sa til min mann at jeg ville hjem. Der kunne jeg få meg jobb, vi kunne kjøpe hus billig, han fikk kunne få seg jobb og jeg hadde et stort nettverk. Jeg sa også at hvis han ikke ville bli med kunne jeg ikke se noen fremtid for oss. Det er ikke ment som et ultimatum, mer at du skal forstå hvor viktig det er og at han ikke vil lure deg eller kaste bort tid. 

 

Kommer jo litt an på NÅR dette ultimatumet dukka opp...

Anonymkode: f3de7...f8f

[n74]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Om jeg velger å flytte så er det ikke det ensbetydende med at sønnen min kommer i 2. rekke...Mennesker flytter med barn hele tiden. 

Jeg kan velge å IKKE flytte, og sønnen min mister "pappa", en god stefar og tryggheten i vårt forhold, det han har kjent i 3 år. Jeg kan velge å flytte og det blir langt borte fra min familie (men ikke verre enn at han ser de i ferier), og vi starter på nytt på et nytt sted..sammen som en familie. 

 

Anonymkode: b6f9c...7c4

Vel, jeg ble flyttet rundt på som barn på grunn av min fars arbeid. Det var faktisk ikke positivt for meg. Ja, jeg klarte meg jo, men det var ikke positivt.

Min mor hadde også valgt dette livet, så opplevelsen min ble ikke preget av at hun ikke trivdes, følte hele flyttingen som negativt osv.

Du kommer jo ikke til å gå inn i dette med liv og lyst. Du føler det jo påtvunget. Det kommer også til å påvirke sønnen din.

[Anonym bruker]

Du tar vel ikke din 9 år gamle sønn ut av den skolen han kjenner til, vekk fra alle kamerater og vekk fra sin egen biologiske familie for å flytte sammen med den nye kjæresten din? Det er jo helt absurd.

Jeg ville nok gjort det slutt og blitt i byen. Eventuelt ha et avstandsforhold i ti år frem til sønnen din har flyttet ut, men sjansene for at forholdet tåler det er ikke store.

Anonymkode: 0d53e...9d0

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på det at dere ikke har samtaler som er større enn hva dere skal ha til middag ol. Det var en av årsakene til at jeg valgte å gå fra min mann etter 14 år (jeg hadde før det prøvd "alt") - han hadde samtaler med alle andre enn meg. Vi snakket om hverdagslogistikken, og kun det.

Vil du bo uten nettverk, og med en mann som har de dype samtalene med andre enn deg?

Anonymkode: a84d1...77c