Jeg trenger å få ut litt frustrasjon

[Anonym bruker]

Jeg bærer så mye nag til familien min at det halve (egentlig en hundredel) kunne vært nok. Hvor begynner man.. Jeg er oppvokst i en storfamilie, altså besteforeldre, foreldre og barn i en tomannsbolig. Det som irriterer meg grønn den dag i dag er hvorfor ikke foreldrene mine gjorde noe for å "sikre" oss barn en grei fremtid. Det er (nesten) ingen i dagens boligmarked som kjøper egen leilighet i en alder av 18-25 uten foreldre som hjelper til med enten egenandel, forskudd på arv, arv etc. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er sjalu på de som får hjelp fra familie, og jeg innrømmer samtidig at jeg er skikkelig bitter over at jeg er født og oppfostret av foreldre som aldri satte ungene i fokus. Ikke bare med tanke på fremtid og økonomi, men sånn generelt. Det har vært vold og alkohol hele oppveksten. Både mor og far har hatt gode jobber, og har hele tiden hatt muligheten til å ta opp lån og kjøpe seg noe eget, men nei. De valgte å leie i 1. etg hos mine fars foreldre og der bor de pr dags dato. 
Noe av det sykeste er at min mor den dag i dag klager over hvor fælt bestemor behandlet meg og søsteren min. Hun mobbet, var direkte slem og det var lite hyggelig. Likvel tillot altså min mor meg og søsteren min å vokse opp der. Ikke bare med en slem bestemor men også med en alkoholisert far som tydde til vold hver helg. Hvor er fornuften? Jeg blir så sint.. Ikke klag over noe du selv har valgt, år etter år.
Nå er jeg 27 år og har en sønn på 4 år. Jeg studerer og gjør mitt for å skape et bra liv for meg og sønnen min. 

Vi leier, jeg har studielån og tankene slår meg. Vil jeg noen sinne kunne kjøpe meg noe? Jeg er alene, og selv om jeg får en grei jobb etter studier vil det ta evigheter før jeg får et lån.. Bah... Dette er bare en av de dagene der jeg føler på den følelsen av å være født inn i feil familie. Hvorfor tenkte ikke mine foreldre lengre enn sine egne behov? Hvorfor ingen trygghet til barna? Hvor var fremtidsplanene? Billig leie så resten av pengene kunne brukes på alkohol er vel svaret. Jeg er en person som har enormt med forståelse og empati, men noen ting vil jeg aldri klare å forstå. Spesielt ikke etter at jeg fikk barn selv.  

Jeg vil egentlig ingensteder med dette, bare klage litt over frustrasjonen jeg føler. Jeg HATER at jeg er født inn i en dysfunsjonell familie. Dette har jo selvølgelig også preget livet mitt slik at jeg henger på etterskudd når det kommer til skolegang og studier.
Men nå er jeg godt i gang. Jeg vet at jeg skaper mitt eget liv, og mener på ingen måte at man skal kunne forvente at foreldre ordner opp i alt. Men blir frustrert når alle andre rundt meg får forskudd på arv, har foreldre som sikkerhet til lån, foreldre som stiller med egenandel +++. Mens jeg får sms fra mamma der hun spør om å låne 500 kr.... 

Noen som kan gi meg noen gode ord?

                                                                                                                                                                                                                

Anonymkode: b9158...879

[Anonym bruker]

Uff - så trist. Trøsten er: Du gir garantert sønnen din en bedre oppvekst! 

Anonymkode: 4403f...330