Synd om enebarn?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha 3-4 barn som er relativt tette i alder, slik at de får mye glede av hverandre. Dette har endret seg etter jeg fikk barn for 2,5 år siden. Jeg ble mor som 21 åring, og føler meg overhode ikke klar for fler barn enda, og er egentlig usikker på om jeg noen sinne ønsker flere barn. Jeg opplever nå press fra min mann og hans familie(!!) Om å få nr 2. De mener det er synd om sønnen vår hvis han ikke får et søsken snart... hva mener dere om dette? Er det virkelig synd om enebarn? Eller er det synd om dem hvis det blir for stor aldersforskjell?

Anonymkode: e1563...1ae

[Anonym bruker]

Det er synd på barn som har detvondt hjemme, i barnehagen eller på skolen. Det er ikke synd på et barn bare fordi det har eller ikke har søsken uansett aldersforskjell. 

Anonymkode: 131ee...d00

[Anonym bruker]

Synd på dem er det nok ikke, MEN jeg ser ofte på mine 3 barn og tenker at de er heldige som har hverandre. Både fordi de støtter hverandre og leker sammen, men også fordi de drar hverandre med der den ene er usikker og hjelper den videre.

Fra en annen vinkel var jeg veldig glad for søsken selv på samme måte da jeg vokste opp, men også like mye som voksen da begge foreldrene våres med kort mellomrom ble kreft-syke og døde.

Søsken er så mye, selvfølgelig kan de kræsjet, men verdiene de får er så store. Jeg hadde aldri stoppet på et barn så lenge jeg hadde helse og mulighet til ett til.

Anonymkode: c4d1b...259

[Anonym bruker]

 Jeg ser at min venninne som er enebarn hadde hatt godt av å ha søsken å forholde seg til. Hun ble veldig veslevoksen tidlig og hadde derfor vanskelig for å skaffe seg venner før hun ble eldre. Dette kan man til en viss grad unngå ved å ha barnet i barnehage og ved å være sammen med andre barn på fritiden, men man bør være bevisst på det. 

Nå som voksen savner hun noen å dele ansvar med. Foreldrene er syke og hun må ta ansvaret, både for dem og også for besteforeldrene mens de levde. 

Det er jo ikke dermed sagt at det er synd på enebarn, men jeg har aldri hørt om noen som har sagt som voksne at de skulle ønske de ikke hadde søsken, men jeg har hørt flere si de skulle ønske de hadde søsken. 

Anonymkode: 3e5fb...83c

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Synd på dem er det nok ikke, MEN jeg ser ofte på mine 3 barn og tenker at de er heldige som har hverandre. Både fordi de støtter hverandre og leker sammen, men også fordi de drar hverandre med der den ene er usikker og hjelper den videre.

Fra en annen vinkel var jeg veldig glad for søsken selv på samme måte da jeg vokste opp, men også like mye som voksen da begge foreldrene våres med kort mellomrom ble kreft-syke og døde.

Søsken er så mye, selvfølgelig kan de kræsjet, men verdiene de får er så store. Jeg hadde aldri stoppet på et barn så lenge jeg hadde helse og mulighet til ett til.

Anonymkode: c4d1b...259

Samtidig så kjenner jeg hele fire forskjellige søskenflokker hvor det eneste de gjør er å krangle, også i voksen alder. De har ingen glede av hverandre overhodet. Man er ikke garantert noe som helst, uansett hvilke valg man tar i livet.

Det eneste som er sikkert, er at man aldri ble gå på akkord med sine egne følelser eller overbevisning bare fordi noen andre mener at man bør det. Spesielt ikke når det gjelder så store valg i livet som det Åge barn er. Det er veldig feil på mange nivåer. 

Anonymkode: 131ee...d00

[Anonym bruker]

Det heter «synd på». Ikke «synd om».

Jeg var også 21 da jeg fikk min første. Han er nå 8 år, og jeg har enda ikke orket å få flere. Jeg, mannen og barnet har fått reist masse, jeg har fått en utdannelse, vi har tatt ting i vårt tempo. Ville ikke byttet det bort mot noe. Hvem får man barn for? For svigerfamilien sin skyld? 

Dere får et barn når DERE er klar. Dere er de som står med utgiftene, oppdragelse og søvnmangel. Dere skal selv bestemme når dere er klar! 

Samfunnet presser på for at vi skal ha hauger av barn. Men hvorfor? 

Anonymkode: 7d391...402

[Anonym bruker]

Det kommer helt an på, mest familien rundt egentlig. Det trenger ikke være synd på barn som har et tett forhold til søskenbarn, som har et åpent hus for venner og foreldre som sørger for at barnet ikke blir senter i universet og veldig bortskjemt.

Men barn har helt klart godt av søsken, jeg har flere stykker selv og kan ikke forestille meg oppveksten uten dem, og ihvertfall ikke voksenlivet. Vi er flere søsken med barn på samme alder, vi er flere søsken om å besøke og "ta seg av" foreldrene våre, det er noe i at venner kommer og går men familie består....

Har selv valgt å få fire barn ganske tett, og de har enorm glede av hverandre.

Men dy begynte veldig tidlig med barneproduksjon, de fleste ser at selv om de følte seg voksne så var de ikke det i slutten av tenårene, begynnelsen av 20-årene. Så jeg skjønner at du vil vente litt. Søsken med litt aldersforskjell mellom kan ha stor glede av hverandre selv om de ikke leker i sandkassen sammen, ikke minst kan de ha stor glede av hverandre som voksne.

Anonymkode: 9484c...aa6

[Anonym bruker]

Ingen ting tyder på at enebarn mangler noe som helst i oppveksten, derimot savner de søsken når foreldrene blir gsmle og pleietrengende. Da er ikke aldersforskjellen noe problem. En 40-åring og en 50-åring er jevngammel.

Anonymkode: ad947...65c

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn, og det er ikke synd på meg. Mine foreldre klarte ikke å få flere barn, så det var ikke selvvalgt at jeg ble enebarn.

Jeg har savnet søsken hele livet. Og jeg gruer meg til den dagen mine foreldre blir gamle og kanskje trenger mye hjelp. Og den dagen de dør. Jeg føler meg ganske alene 

Jeg har selv valgt å få tre barn. Var veldig bestemt på at jeg aldri skulle ha enebarn. Og jeg kjenner jeg blir litt forundret over de som velger å få være ett bsrn fordi de ikke har lyst på fler. Har man mulighet, så bør man gi barnet søsken.

Anonymkode: 3ecbb...523

[Anonym bruker]

Det er ikke synd på barnet, men barn med søsken har klare fordeler. Både i utviklingen sin, sosialt, i familien og i fremtiden, når de har noen å ha tilhørighet med, når livet er vanskelig og foreldrene blir syke/gamle/dør.

Faren min er enebarn og det er/har vært veldig tungt for ham.

Det er enklere for foreldrene med bare ett barn, men det er enklere for barnet om det er fler. Stor aldersforskjell kan også være problematisk. Er selv attpåklatt og har med vilje fått barna tett. Ja, de kan krangle, men de har også et fellesskap og trener sosiale ferdigheter sammen.

Det er en ærlig sak å ikke være klar for nr to, men det er også forståelig at mannen din ønsker seg flere barn nå. Dere må få snakket skikkelig sammen om dette. Ingen av dere er urimelige, men en slik stor uenighet må dere få ryddet opp i.

 

Anonymkode: 632f1...545

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enebarn, og det er ikke synd på meg. Mine foreldre klarte ikke å få flere barn, så det var ikke selvvalgt at jeg ble enebarn.

Jeg har savnet søsken hele livet. Og jeg gruer meg til den dagen mine foreldre blir gamle og kanskje trenger mye hjelp. Og den dagen de dør. Jeg føler meg ganske alene 

Jeg har selv valgt å få tre barn. Var veldig bestemt på at jeg aldri skulle ha enebarn. Og jeg kjenner jeg blir litt forundret over de som velger å få være ett bsrn fordi de ikke har lyst på fler. Har man mulighet, så bør man gi barnet søsken.

Anonymkode: 3ecbb...523

Jeg er også enebarn, og har aldri savnet søsken hverken som barn eller voksen. Jeg har hatt en enormt rik barndom på opplevelser, samhold og vennskap, og jeg er enormt glad for at foreldrene mine kun fikk meg. 

Selv har jeg også bare en datter, og har tatt et aktivt valg om ikke å få flere. Hun er nå 22 år gammel og gir uttrykk for at hun er glad hun er enebarn og elsket oppveksten som er veldig lik den jeg fikk. Hun har alltid hatt enormt mye venner, og venngjengen har samlet seg hos oss fra de begynte på skolen da de fleste av vennene var dritt lei søsken og et hjem med foreldre som ikke hadde overskudd til å ha åpent hjem for vennene til barna (dette kom nok  mer når de begynte å bli rundt ti år).

Jeg personlig er en del av en stor venneflokk som er nærmere meg enn hva de er sine søsken, og trenger vi hjelp til noe går vi til hverandre og ikke til søsken. Det gjelder også hvis det er sykdom i familie, gamle foreldre mm.

Anonymkode: 578a0...23c

[Anonym bruker]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enebarn, og det er ikke synd på meg. Mine foreldre klarte ikke å få flere barn, så det var ikke selvvalgt at jeg ble enebarn.

Jeg har savnet søsken hele livet. Og jeg gruer meg til den dagen mine foreldre blir gamle og kanskje trenger mye hjelp. Og den dagen de dør. Jeg føler meg ganske alene 

Jeg har selv valgt å få tre barn. Var veldig bestemt på at jeg aldri skulle ha enebarn. Og jeg kjenner jeg blir litt forundret over de som velger å få være ett bsrn fordi de ikke har lyst på fler. Har man mulighet, så bør man gi barnet søsken.

Anonymkode: 3ecbb...523

Det samme tenker jeg. Enebarn selv, og har fått fire barn som har stor glede av hverandre. Men jeg fikk barna fordi jeg ønsket det, ikke andre.

Anonymkode: 3fad8...c6c

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn, og valgte å få to tette. Føler også den dag i dag at det hadde vært veldig greit å ha søsken.

Anonymkode: 0c163...960

[Anonym bruker]

aboslutt ikke

Anonymkode: 15219...54e

[Anonym bruker]

Jeg har 2 brødre som jeg ikke har et veldig nært forhold til, men sånn helt ok. Vært litt mer sammen med den ene nå etter at han ENDELIG fikk barn! 😉 Er uansett veldig glad for at jeg har søsken, spesielt med tanke på at foreldrene våre begynner å bli gamle. Da kan det være veldig fint å ha noen å dele bekymringer og sånt med etter hvert. Jeg har alltid savnet en søster da, det fikk jeg ikke, så jeg var alltid bestemt på at om jeg fikk en datter, så skulle jeg ha en til - uansett!! 😉 Jeg fikk 3 jenter! 😄 

Anonymkode: b4765...8bf

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Samtidig så kjenner jeg hele fire forskjellige søskenflokker hvor det eneste de gjør er å krangle, også i voksen alder. De har ingen glede av hverandre overhodet. Man er ikke garantert noe som helst, uansett hvilke valg man tar i livet.

Det eneste som er sikkert, er at man aldri ble gå på akkord med sine egne følelser eller overbevisning bare fordi noen andre mener at man bør det. Spesielt ikke når det gjelder så store valg i livet som det Åge barn er. Det er veldig feil på mange nivåer. 

Anonymkode: 131ee...d00

Er så enig i det du skriver. Flere jeg kjenner har ikke noe bra forhold til søkene sine, de er veldig forskjellige. 

Anonymkode: ce48f...3de

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad jeg har en bror altså. Vi har ikke noe nært forhold, men heller ikke et dårlig forhold. Vi har barn på samme alder og jeg er glad ungene mine har søskenbarn og familie. Jeg har bare min mamma igjen, ellers er absolutt alle døde, så familienettverket er lite. Derfor er jeg utrolig glad for at jeg har en bror. 

Anonymkode: 5237a...805

[Anonym bruker]

Er enebarn selv og var alltid sjalu på vennene mine som hadde søsken i hus. Det endret seg da jeg ble tenåring da.

Anonymkode: dc420...4b9

[Anonym bruker]

Her er det 6 år mellom mine 2, og de har veldig godt forhold. Og trodde faktisk første skulle bli enebarn, da jeg ikke ønsket flere barn, men fikk lysten da hun ble eldre. 

Min bestevenninne er enebarn, og vi har vært bestevenninner siden 1. klasse, og hun har hatt en flott oppvekst, jeg var jo nesten hennes ekstra søster, da jeg var alltid med på hytteturer, overnattet og halvveis bodde hos de jo eldre jeg ble. Og hun har aldri savnet søsken. Og vi har jo fortsatt det nære forholdet i dag. Hun er vel den som står meg nærmest. Og jeg har en søster, er selvfølgelig glad i henne, men vi er så forskjellige, så vi er ikke så mye sammen. 

Anonymkode: a6ee2...53c

[Julie (:]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

 Jeg ser at min venninne som er enebarn hadde hatt godt av å ha søsken å forholde seg til. Hun ble veldig veslevoksen tidlig og hadde derfor vanskelig for å skaffe seg venner før hun ble eldre. Dette kan man til en viss grad unngå ved å ha barnet i barnehage og ved å være sammen med andre barn på fritiden, men man bør være bevisst på det. 

Nå som voksen savner hun noen å dele ansvar med. Foreldrene er syke og hun må ta ansvaret, både for dem og også for besteforeldrene mens de levde. 

Det er jo ikke dermed sagt at det er synd på enebarn, men jeg har aldri hørt om noen som har sagt som voksne at de skulle ønske de ikke hadde søsken, men jeg har hørt flere si de skulle ønske de hadde søsken. 

Anonymkode: 3e5fb...83c

Oj, tror venninna di er meg! Spot on! 

Har tre selv og de har enorm glede av hverandre. Tenker til stadighet på hva mine foreldre valgte bort på mine vegne med å ikke få flere. Er faktisk ganske bitter, må jeg innrømme. Og er mye mer sammen med svigerfamilien, da det er tante, onkel og søskenbarn der også. 

Så kjør på med flere unger, sier jeg! Ihvertfall før det har gått altfor mange år. 

[Anonym bruker]

Svigermor er enebarn, og da vi ventet nummer to, så sa hun at hun var så glad, for enebarn burde vært forbudt. Hun hadde ikke noe godt forhold til sine foreldre, allikevel var det henne som måtte stille opp og hjelpe dem med alt, alltid ha dem på julaften. Hun hadde gitt den ene armen sin for å ha en søskenflokk å dele ansvar, bekymringer, minner og tanker med.

Anonymkode: 56644...e6f

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn. Savnet ingenting som barn , hadde mange venner og lekekamerater i nabohusene. Men som voksen, åååååå som jeg savner søsken. Noen å dele ansvaret for syke eller gamle foreldre med.  Alt hviler på meg. Hadde lovet meg selv at jeg skulle ha minst to barn. Men slik ble det ikke. Etter mange spontanaborter, fikk vi en flott sønn. Så spontanaborter igjen, og så døde min mann. Så nå blir nok min sønn også enebarn. Men jeg sier som jeg alltid har sagt, ikke enebarn hvis det kan unngåes.

Anonymkode: 4479d...807

[Nyttårs barn]

Jeg er enebarn og synes jeg har hatt det fint, masse oppmerksomhet i oppveksten. Enebarn får ofte en fordel i at de blir vant til å stå alene og selvfølgelig ved at de er mye sammen med voksne.

Nå som voksen hadde jeg gjerne hatt søsken å støtte meg til, noen andre som kunne vist omsorg for foreldrene mine. Skulle gjerne vært ekte tante, og ikke minst at mine egne barn hadde hatt mer familie på min side.

Søsken følge gjerne hverandre livet ut og det er ikke så farlig med aldersforskjellen HI, du er så ung nå at det ikke haster i det hele tatt.