Anonym bruker Skrevet 23. juli 2018 #1 Skrevet 23. juli 2018 Hei! Jeg er ganske fortvilet om dagen, og merker at jeg unnskylder samboeren min ovenfor meg selv - mer enn han gjerne fortjener. Tenkte derfor å lufte dette her, for å forhåpentligvis få flere perspektiver. Vi har vært sammen i 7 år, og har et barn på 3 år. Etter at barnet vårt ble født, gled han inn i en massiv depresjon som varte i to år. Han sliter per i dag også med andre ting, som ble utløst av depresjonen. Mannen er, med andre ord, en helt annen enn den jeg ble sammen med. Han angrer på at han valgte å bli far (et valg som var nøye overveid og som det var full enighet over), og han føler at vi står i veien for at han kan realisere seg selv. Jeg har støttet ham gjennom tykt og tynt de siste årene. Det har krevd så utrolig mye av meg, men jeg holdt fast ved håpet av at han kom til å bli seg selv igjen når depresjonen gikk over - noe som ikke har skjedd. Det er ikke snakk om at han fortsatt er preget av depresjonen, men en ny diagnose som han mest sannsynlig kommer til å bære med seg for resten av livet. Dette innebærer svake kommunikasjonsferdigheter når det kommer til egne og andres følelser, mangel på empati, samt stakkarslighet overfor seg selv. Jeg har prøvd å være så forståelsesfull og tålmodig som mulig. Jeg tror rett og slett at han har det for godt. Han er ikke klar over hvilket fantastisk liv han egentlig sitter med, et liv jeg tenker at de fleste hadde vært misunnelige på - men det hjelper lite når han ikke er tilfreds med seg selv. Det høres muligens egoistisk (og rart) ut, men jeg ønsker så gjerne å "få noe igjen" for alt jeg har stått i de siste årene. Det har mildt sagt vært et helvete. Han har hatt en grei periode de siste månedene, og jeg føler meg, tidsmessig, på et sted i livet der jeg er klar for å forlove meg/gifte meg og få et barn til (men det er ikke dermed sagt at vi er klare for det). Jeg har satset alt på ham, uten å få så veldig mye igjen - mange vonde dager, og mye dritt. Jeg har dermed gått rundt med et ønske om at han skulle satse litt på oss. Forlove seg med meg, tenke på å få et barn til. Sette strek over det som har vært, og starte på ny med blanke ark og ny giv - der vi virkelig "velger" hverandre og går all in. I stedet sier han at vi står i veien for hans mål om å bli god i idretten sin. Giftemål skjønner han ikke vitsen med, selv om han vet hvor mye det hadde betydd for meg. Han tar oss for gitt. Han ønsker å få et barn til, men bare fordi det blir mindre jævlig nå, enn om vi venter enda lengre. Han vil bare ha det overstått. For min del blir det da uaktuelt. Et barn skal være ønsket og elsket. Hva faen liksom. Jeg er som sagt på et sted i livet, der jeg virkelig ønsker å gifte meg og få flere barn. Jeg elsker samboeren min over alt i verden, for han kan virkelig være verdens snilleste og kuleste fyr - og vi har det tidvis fantastisk sammen. Han får bare noen perioder der han er en egosentrisk drittsekk, og som ikke forstår andre enn seg selv og sine ønsker og behov. Jeg er sikker på at dette er noe som kommer til å følge han videre i livet - noe som har blitt bekreftet av psykologen hans. Allikevel er det et lite håp om at han etter hvert lærer seg noen verktøy for å takle dette, selv om han så langt ikke har vist noen progresjon på disse områdene. Han er både det stabile og det ustabile valget; økonomisk stablitet, hus, bil og en snill mann - samtidig som at jeg vet at et liv med ham vil føre med seg perioder med ulykkelighet for min del. En ulykkelighet som blir verre og verre for hver gang det skjer, men som blir like fort glemt så snart det snur. Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde pakket sakene for lenge siden, hvis det ikke var for barnet vårt. Vi ble enige om å stå sammen livet ut, da vi ble enige om å få barn. Livet går opp og ned, og jeg kan tåle mye - men jeg føler at premissene har endret seg; mannen er jo ugjenkjennelig ift. før. Hva tenker dere? Er jeg fullstendig urealistisk, hvis jeg lengter etter en mann som virkelig ønsker gifte seg med meg - og som setter familien sin først? Er jeg naiv, hvis jeg føler at dette er noe man egentlig burde kunne ta for gitt? Jeg må kjempe for at han skal prioritere oss, hver eneste dag. Det skal sies at han er en fantastisk pappa, selv om han ikke trives i papparollen. Skal jeg ofre min egen lykke, i håp om at han en dag skal endre seg til det bedre? Og for å oppklare - nei, jeg tenker ikke at giftemål og et nytt barn er aktuelt per nå. Det er rett og slett en dum drøm jeg går rundt med. Jeg er sinnsykt ambivalent rundt dette. Jeg vet ikke hvordan vi har det om ti år, om vi skulle holde sammen. Jeg kan enten tenke at jeg er sinnsykt glad for at jeg stod i det og at vi har det fint - eller jeg kan angre på at jeg ikke gikk fra ham for ti år siden, og fant den mannen jeg så gjerne skulle ønske jeg hadde. Hvor mye skal man finne seg i, når man har gått inn for et livslangt forhold? Anonymkode: 5d38a...806
Nyttårs barn Skrevet 23. juli 2018 #2 Skrevet 23. juli 2018 Er han på høyt nivå i idretten sin, så vil vel dette være noe som går over i løpet av få år. Folk som driver med selvrealisering på høyt nivå er ofte også ganske egoistiske, og må nesten også være det. Når det er sagt så høres samboeren din ut som en stor gutt. Det er ikke utenkelig at du er alt for god for ham og jeg er enig i at dere ikke bør få flere barn. Jeg pleier å mene at folk skal strekke seg svært langt for å holde sammen. Her lurer jeg allikevel på om ikke det beste for deg og barnet er å bo alene så kan han se IRL hva han går glipp av. Du fortjener en mann som vil satse på deg.
Anonym bruker Skrevet 23. juli 2018 #3 Skrevet 23. juli 2018 Han høres ut som en dritt som du ikke passer sammen med, så hvorfor kaste bort livet ditt på ham kun fordi dere har et barn sammen? Ærlig talt, det finnes jaggu nok skikkelige mannfolk i verden. Anonymkode: 5bf14...390
Anonym bruker Skrevet 23. juli 2018 #4 Skrevet 23. juli 2018 Livsvarig psykisk lidelse? Dvs asperger eller personlighetsforstyrrelse? Nei, du har tålt for mye allerede. Kom deg unna før barnet deres skjønner at faren synes hun ødelegger livet hans. Anonymkode: 57b27...607
Anonym bruker Skrevet 23. juli 2018 #5 Skrevet 23. juli 2018 Hei. Trist å høre din historie. Jeg føler at alt du skriver kunne vært om min mann, bortsett fra at vi er i veien for hans musikkarriere. Hva slags diagnose har din mann fått? Jeg lurer på om min mann har det samme. Ønsker deg masse lykke til!!! Anonymkode: c6e34...17a
Anonym bruker Skrevet 23. juli 2018 #6 Skrevet 23. juli 2018 Bipolar? Tro meg - det er IKKE verd det... Anonymkode: 8c25a...46b
Anonym bruker Skrevet 24. juli 2018 #7 Skrevet 24. juli 2018 10 timer siden, Nyttårs barn skrev: Er han på høyt nivå i idretten sin, så vil vel dette være noe som går over i løpet av få år. Folk som driver med selvrealisering på høyt nivå er ofte også ganske egoistiske, og må nesten også være det. Når det er sagt så høres samboeren din ut som en stor gutt. Det er ikke utenkelig at du er alt for god for ham og jeg er enig i at dere ikke bør få flere barn. Jeg pleier å mene at folk skal strekke seg svært langt for å holde sammen. Her lurer jeg allikevel på om ikke det beste for deg og barnet er å bo alene så kan han se IRL hva han går glipp av. Du fortjener en mann som vil satse på deg. Nei, han er ikke på høyt nivå i idretten sin. Han er midt-på-treet, men ønsker å bli nummer én. Han måler sin verdi i prestasjonene sine - så jeg tror hele denne "reisen hans" kun vil føre med seg negative ting, for målet er fullstendig urealistisk. Men han får bare prøve, det nytter ikke å stoppe ham 😝 Og ja, jeg har innfunnet meg med at jeg er alt for god for ham, på flere områder. Det var det som var så greit med oss, at vi var 50/50, hvis du skjønner. Ingen var bedre enn den andre. Han er virkelig en stor gutt, men han vokser jo aldri opp! Jeg vurderer om ikke vi skal ta et halvt år fra hverandre, og at barnet vårt bor med meg. Så får han se om han synes det er noe greier å ha all tid i verden til idretten sin, uten oss. Og jeg får testet om jeg klarer meg som alenemor og fulltidsstudent. Anonymkode: 5d38a...806
Anonym bruker Skrevet 24. juli 2018 #8 Skrevet 24. juli 2018 Dette høres ut som et forhold du ikke vil være i, ja. Ut fra det du har skrevet er min tanke at det er helt klart at du bør bryte ut av forholdet. Anonymkode: 2c2ac...896
Anonym bruker Skrevet 24. juli 2018 #9 Skrevet 24. juli 2018 12 timer siden, Anonym bruker skrev: Hei. Trist å høre din historie. Jeg føler at alt du skriver kunne vært om min mann, bortsett fra at vi er i veien for hans musikkarriere. Hva slags diagnose har din mann fått? Jeg lurer på om min mann har det samme. Ønsker deg masse lykke til!!! Anonymkode: c6e34...17a Musiker-narsissist her og 🤪 HAN må sove ut etter turneer, han spør aldri hvordan det går hjemme med barna, han lider under for lite sex mens han turnerer osv... gaaaah Anonymkode: 4b3a8...81f
Anonym bruker Skrevet 24. juli 2018 #10 Skrevet 24. juli 2018 Hjelper han mye til med barnet, eller er du egentlig allerede en alenemamma? Hvis han faktisk hjelper til, så kan du jo alltids avvente en prøveseparasjon til du er ferdig med studiene, såfremt du ikke har mange år igjen. Høres ut som at dere har fullstendig vokst fra hverandre. Ikke bra om du havner i den fella at du må være i lag med ham pga barnet, men er det nå egentlig så bra for den lille å se sin egen far være på denne måten mot sin familie og mot deg? Samt at du kommer jo ikke til å være den beste moren du kan være hvis du blir fullstendig psysisk nedslitt av å være ilag med ham. Anonymkode: 368a7...ef4
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå