Overvekt

[Anonym bruker]

Jeg har en voksen datter på 25 som er overvektig. Hun begynte ikke å legge på seg før hun var rundt 15 år. Vi er en aktiv familie, og ingen andre er overvektige. Spiser sunt og har prøvd å involvere henne i både fjellturer og andre aktiviteter. Prøvd å gjøre det til noe positivt.

Synes det har vert vanskelig å ta opp overvekten med henne, for vil ikke såre følelsene hennes. Hun har sagt at hun ikke trives å være så stor. Hun spiser ganske sunt, men er små spisingen mellom måltidene og det at hun ikke beveger seg som er problemet. Har lenge tenkt at dette må jeg ikke legge meg opp i. Hun er voksen, og er kun hun som kan ta tak i det. Aner ikke hvor mye hun veier, men er nok over 120 kg. Er det noen som har råd? Eventuelt som har vert overvektige og som fikk hjelp?

Anonymkode: b0cc6...97c

[Anonym bruker]

Du må fortsatt ikke legge deg opp i det. Hun har svart deg på det før. Hun er voksen.

Anonymkode: 4890b...35c

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du må fortsatt ikke legge deg opp i det. Hun har svart deg på det før. Hun er voksen.

Anonymkode: 4890b...35c

Nei, men jeg tror nok hun innerst inne vil ha hjelp av noen. Jeg begynner å bli bekymret for helsen hennes. 

Anonymkode: b0cc6...97c

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, men jeg tror nok hun innerst inne vil ha hjelp av noen. Jeg begynner å bli bekymret for helsen hennes. 

Anonymkode: b0cc6...97c

"Innerst inne"? Er du synsk?

Det er destruktivt å gi seg ut på sånt. Slutt med det nå.

Anonymkode: 4890b...35c

[Anonym bruker]

Jo mer du maser jo mer vil hun trøstespise 

Hun vet hun er overvektig, og hun må selv søke hjelp når hun er klar for å gjøre noe med det 

Anonymkode: a9413...81c

[Anonym bruker]

IKKE bland deg opp i dette!! Hun er voksen!!

Anonymkode: 71c3b...056

[Anonym bruker]

Som hennes mor er du uansett programforpliktet til å være bekymret for henne, enten det gjelder overvekt, utdanningsvalg, økonomiske problemer, kjæresteri, valg av reisemål osv osv. Du har ikke noe annet valg enn å være en støtte i livet hennes, ikke en som skal fortelle henne hvordan hun bør leve. Ingen vil bli fortalt hvordan man skal leve. 

Min mor har såååååå mange ting hun har lyst til å rette på med min livsførsel. Hun sier det ikke så mye rett ut, men det siver ut som palmeolje likevel. Det lager veldig avstand mellom oss. Veldig. Særlig fordi hun stort sett er veldig kritisk til slik jeg lever. 

Anbefaler deg å legge bort bekymringene og heller være en god støtte for henne uten å være skjult bekymret/kritisk. 

Anonymkode: 50db4...736

[Anonym bruker]

Jeg er overvektig og har vært det lenge. Min mor kommer med litt stikk nå og da ang dette.  Dette resulterer at når vi er på middag hos henne, spiser en liten porsjon ( ikke nok til å bli mett)for hun kan finne på å kommentere mens jeg spiser. 

Anonymkode: ec166...857

[Anonym bruker]

Har hun opplevd noe som gjør at hun trøstespiser? Noe i familien? Noe du ikke vet om?

Anonymkode: f208f...dda

[Anonym bruker]

Ikkje ta det opp. Ho veit om det, når ho blir klar til det gjer ho nok noko med det. Eg var der, og det ein treng er støtte og aksept for at ein er den ein er. Når ein blir trygg nok i seg sjølv kan ein finne styrke nok til å gjere noko med det. 

Anonymkode: 14032...bb6

[Anonym bruker]

Min søster var overvektig, og bestemoren min var "flink" til å bemerke det. Vet hvor sårende det var for henne. Så jeg trår alltid varsomt. Hun ble sviktet av faren da vi gikk ifra hverandre da hun var liten. Vet hun har slitt mye med det, så det kan nok være det som ligger under.

Støtter henne alltid, men ser jo at overvekten nå begynner å begrense livet hennes. Føler nesten hun må "vekkes" litt. Ikke nødvendigvis av meg. Hun spiser mye mer variert enn hun pleide, men er små spisingen hun må ta tak i. Og selvsagt bevege seg mer i hverdagen. HI

Anonymkode: b0cc6...97c

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Min søster var overvektig, og bestemoren min var "flink" til å bemerke det. Vet hvor sårende det var for henne. Så jeg trår alltid varsomt. Hun ble sviktet av faren da vi gikk ifra hverandre da hun var liten. Vet hun har slitt mye med det, så det kan nok være det som ligger under.

Støtter henne alltid, men ser jo at overvekten nå begynner å begrense livet hennes. Føler nesten hun må "vekkes" litt. Ikke nødvendigvis av meg. Hun spiser mye mer variert enn hun pleide, men er små spisingen hun må ta tak i. Og selvsagt bevege seg mer i hverdagen. HI

Anonymkode: b0cc6...97c

Eg vart inspirert av ei anna som gjekk mykje ned, på kort tid. Starta same kur som henne. Kurs, med diettpakkemat og heile greia, det funka for meg. Men eg tok valet sjølv, etter ein god prat med denne andre dama, som sjøl var ganske stor før ho gjekk ned. Det var myyyyykje meir inspirerande enn å høyre små stikk frå folk som i mine auge var heilt perfekt og som aldri hadde hatt problem med vekta sjølv. Eg kjenner no sjølvsagt ikkje dottera di, men for meg var alle kommentarar frå mødre og bestemødrer berre bensin på bålet, som var ein blanding av sjølvforakt og opposisjon. "desse damene skal ikkje kome å fortelje meg korleis eg skal leve, det er enkelt for dei som aldri har vore store." i ettertid har eg sjølvsagt innsett at dei fleste passar vekta på ein eller anna måte. Men då trudde eg at livet berre var veldig urettferdig. 

Eg skjønnar at du berre vil det beste for dotra di. Om du må ta det opp, ta ein skikkeleg prat med henne, fortell kva som bekymrar deg, og korleis du opplever Ituasjonen. Så har du sagt det. IKKJE små stikk no og då om vekt og trening. Det er så slitsomt og gjev ikkje motivasjon, heller det motsette. 

Anonymkode: 14032...bb6

[Anonym bruker]

Nevner hun det kan du vel svare henne seriøst at dersom hun ønsker kan du hjelpe henne. Med motivasjon, penger til kurs/rett mat etc, jakt etter hjelp osv. Ellers vet alle vi feite at vi er feite altså! Vi har speil, øyne, problemer med å finne klær osv som hver eneste dag minner oss på; hadde vi bare vært litt tynnere....

Ellers overrasket over svarene her inne. Folk sabler jo på nett ned feite folk de har sett i badeland osv, men en konkret sak/relasjon er altså ikke greit å ta opp...?! Trodde nesten samtlige svar ville være noe i gata: sett deg ned og fortell henne hvor skapet skal stå -løsning 

Anonymkode: 1f7e8...2d5

[Anonym bruker]

Jeg er overvektig og jeg har vært det en stund. Det er utrolig deprimerende og vanskelig å gjøre noe med. Helt siden jeg var normalvektig ble vekten min kommentert av min far. Det hjelper absolutt kngenting det min far sier. Jeg vet han er bekymret men det hjelper ikke meg en ting. Jeg har nå et anstrengt forhold til han angående det og hater deler av han for det for han er en av årsakene til at jeg er slik. 

Anbefaler deg ikke å si noe, men hvis du skal si noe så heller spør hva det er som gjør at det har blitt sånn og spør hva hun tror det kan hjelpe. 

Det verste er å bli kritisert for noe og når man åpner seg opp for hvorfor så får man vare i fleisen at nå er du voksen og fiks det selv. 

 

Anonymkode: 15e89...a9b