Gå til innhold
Anonym bruker

Er det håp for forholdet vårt?

Anbefalte innlegg

Anonym bruker

Ble sammen med samboeren min da vi var veldig unge, 19 og 20 år. Allerede året etter ble jeg gravid (ved et uhell), og vi flyttet da sammen ca 3 mnd etter dette. Da eldste var 4 ble jeg gravid igjen, etter påtrykk fra meg, da jeg hadde et stort ønske om at nr 1 skulle få et søsken.

Så til problemene våre:

- Vi er uenig om oppdragelsen av barna. Jeg ønsker et åpent hus for barnas venner, og at barna ikke skal kjeftes på, men at vi har god kommunikasjon og involverer oss i barnas liv. Mannen syns det er bare «mas og stress» med andres barn i huset, og har kort lunte. Flere av eldste sine venner har sagt til han at de syns hans far er streng/sint. Kort oppsummert, jeg sier ja, han sier alltid nei.

- Jeg er opptatt av barnas kosthold og vil at barna skal spise sunt og variert, men på grunn av vår arbeidstid kommer han alltid hjem ca 1,5 time før meg. Dette betyr at han lager middag mandag-fredag. Problemet her er at han kun lager pølse/kjøttdeig/pasta/pizza/ferdigposer, sjelden eller aldri grønnsaker. Har tatt dette opp med han i 10 år nå, til ingen nytte. Han er enig, men han fortsetter likevel som før, til tross for at dette er noe vi krangler om hver uke. I tillegg drikker han brus hver dag, noe som gjør det vanskelig i forhold til å begrense eldstes tilgang til dette. Han er alene hjemme noen timer hver dag, og jeg klarer ikke å ha kontroll på dette når det stadig er påfyll med brus i kjøla.

Jeg ønsker at vi skal være gode rollemodeller, han tenker ikke så mye over dette. Jeg mener blant annet at man må holde det man lover, og ikke lyve til barna. Dette hender stadig vekk, selv om det ikke er store og alvorlige ting er det i mine øyne ikke greit.

- Vi er veldig forskjellige i forhold til verdier/holdninger/personlighet. Jeg er opptatt av politikk og det som skjer i verden, han bryr seg ikke om dette i det hele tatt. Jeg er opptatt av miljø, han er ikke. Jeg liker å lese bøker, han skryter av å aldri ha lest en hel bok. Han er veldig utadvendt og elsker å snakke med andre mennesker, jeg er innadvent og vil helst at besøk skal være avtalt på forhånd. Jeg liker være sammen med venner og familie, men vil være forberedt i forhold til mat/hus. Er ikke glad i at det stadig renner folk inn her, det er han. Hans store interesse er biler/garasje/og spille musikk, jeg liker hagearbeid, være kreativ, være sammen med barna, få til gode opplevelser inne og ute, da spesielt i naturen. Jeg ønsker en kjæreste jeg kan snakke med om de store spørsmålene i livet, men også de små. Det å kunne sette seg ned på terrasse med et glass vin og bare snakke om livet, eller kose oss med å lage god mat sammen. Han er ikke der i det hele tatt. Jeg har alltid ønsket meg stor familie med mange barn, han satte stopp på nr 2, da han mener det er for mye styr og stress med flere barn, til tross for at det er jeg som har tatt alt det tyngste med begge barna, våkenetter/sykdom osv.

Har prøvd å forklare han hva jeg savner i livet, men han forstår det bare ikke? Jeg er vel kanskje en tenker, han er en «doer». Han elsker å holde på ute/inne med oppussing/bygging, og må ha et nytt prosjekt å starte på når det forrige er avsluttet. For all del, det er helt fantastisk i forhold til hus/hage, men dette er ikke nok for meg..

Jeg trives ikke i forholdet, men når ikke inn når jeg snakker med han om dette. Har som sagt prøvd i 10 år. Han mener vi har det fint sammen og sier han liker meg veldig godt (med unntak av for lite sex), og mener alltid at jeg overdriver. Jeg føler meg ikke forstått i det hele tatt, og det er frustrerende.

Jeg vil ikke splitte opp familien på grunn av mine teite behov, barna betyr mye mer enn mitt eget liv, men jeg klarer likevel ikke helt å forsone meg med situasjonen. Er begynt å bli litt bitter også i forhold til at han har bestemt hvor mange barn vi skal ha.. Minste er nå skolegutt, og jeg synst det er trist at det bare ble 2 barn, selv om jeg føler meg som verdens rikeste som har 2 fantastiske barn.

Huff, dette ble et langt og negativt innlegg. Dersom man ser bort fra vårt forhold har jeg et veldig bra liv. Drømmehuset/hagen, flotte barn og venner, trygg og bra betalt jobb, klarer å glede meg over små ting i hverdagen hver dag, og tenker ofte at jeg har det veldig bra. Det er bare dette med at jeg samboerne min er så ekstremt ulik meg.

Noen andre som har det på samme måte som meg? Noe jeg kan gjøre, bortsett fra å gå fra han?

Anonymkode: 36598...79e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Anonym bruker

Anonymkode: 6f7ee...499

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Dessverre tror jeg det er lite håp. Han er ikke interessert i forhold, mennesker, fremtid, intellektuelle og åndelige ting. Noen kan leve med det - jeg ville aldri ha kunnet det.

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Foreslår familieterapi for dere. Hvis det ikke hjelper, og du vil ha et annet liv, så er det kanskje best å gå?

Anonymkode: f0fa8...a64

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Jeg synes det høres ut som dere har hverdagsproblemer som dere ikke tar tak i. Alt du skriver om er løsbart, hvis begge to tar forholdet seriøst. Kanskje utfordringen ligger nettopp der? At mannen ikke tar forholdet/familielivet like seriøst som du? Dere hadde nok hatt godt av en runde på familievernkontoret. 

Når det er sagt må du velge dine kamper. Du kan ikke få alt på din måte. Dere må møtes på midtveien. Så du må finne ut hva som er mest viktig for deg. Alle par har sine ulikheter og alle partnere har sine uvaner og dårlige sider. 

Anonymkode: 864d1...e91

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Huff, hadde håpet på andre svar..  Det er så trist at man ikke forstår konsekvensene av valgene man tar når man er så ung:( Tenker på hvordan livet kunne ha vært dersom jeg ikke fikk barn så tidlig, og fant meg en mann som hadde samme «mål» for livet som meg. Selv om jeg for alt i verden ikke ville ha byttet ut barna mine mot noe. Synd man må være etterpåklok. 

Tror ikke det er noe alternativ for meg å forlate mannen, er villig til å ofre mine behov for at barna skal ha det bra. Familieterapi har jeg foreslått flere ganger, det vil han ikke. 

Tusen takk for svar.

Anonymkode: 36598...79e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym bruker
14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Huff, hadde håpet på andre svar..  Det er så trist at man ikke forstår konsekvensene av valgene man tar når man er så ung:( Tenker på hvordan livet kunne ha vært dersom jeg ikke fikk barn så tidlig, og fant meg en mann som hadde samme «mål» for livet som meg. Selv om jeg for alt i verden ikke ville ha byttet ut barna mine mot noe. Synd man må være etterpåklok. 

Tror ikke det er noe alternativ for meg å forlate mannen, er villig til å ofre mine behov for at barna skal ha det bra. Familieterapi har jeg foreslått flere ganger, det vil han ikke. 

Tusen takk for svar.

Anonymkode: 36598...79e

Jeg skjønner hva du tenker, og det er bare du som kan vite om det er riktig å gå. 

Jeg vet at jeg selv aldri kunne delt livet med  en mann som var så forskjellig fra meg som det du beskriver. Her har vi en vanskelig periode etter minste ble født, vi klarer ikke dra i samme retning, og krangler for mye. I bunn og grunn vet vi likevel at vi ØNSKER å være sammen, og vi går derfor i terapi. 

Et brudd trenger ikke være skadelig for barna, selv om det selvsagt vil være veldig trist. Det er en eventuell konflikt som er skadelig. Og jeg tror ikke det er bra for barna å ha en mamma som setter sine grunnleggende behov til side gjennom et helt liv. 

Anonymkode: ec517...f47

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Kanskje han trenger kniven på strupen for å være villig til å ta tak i utfordringene deres?

Du har prøvd å spørre han om å bli med på FVK, men han gidder tydeligvis ikke å bli med så lenge han føler at han har et valg. Han er vel som mange menn: bruker "hodet i sanden" strategi og venter på at det skal gå over/problemene på magisk vis skal forsvinne.

Hva med å ikke gi han et valg? Familieterapi eller brudd, og så stå ved det hvis han fortsatt nekter. Flytte fra hverandre for en periode dersom det skulle bli nødvendig. Vet om forhold som har kommet på rett kjøl etter at mannen har fått en skikkelig wake up call.

Anonymkode: 8a803...46f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
59 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tror ikke det er noe alternativ for meg å forlate mannen, er villig til å ofre mine behov for at barna skal ha det bra.

 

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

- Vi er uenig om oppdragelsen av barna. Jeg ønsker et åpent hus for barnas venner, og at barna ikke skal kjeftes på, men at vi har god kommunikasjon og involverer oss i barnas liv. Mannen syns det er bare «mas og stress» med andres barn i huset, og har kort lunte. Flere av eldste sine venner har sagt til han at de syns hans far er streng/sint. Kort oppsummert, jeg sier ja, han sier alltid nei.

Har barna det bra? For det høres ikke ut som det beste hjemmet når mor og far ukentlig har krangler og uenigheter, ikke snakker noe særlig sammen og er grunnleggende uenige i det meste. 

Anonymkode: 654dd...30d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Din mann ligner mye på min. Men han er i tillegg lat. Barn er bare stress og mas. Jeg må gjøre all oppfølging. Hans hobby er utrolig ødeleggende for familien. Deltar lite. Vil ikke være med på ferie.

Vi ble sammen da jeg var 18. Lite visste jeg hva jeg gikk til. Og han var ikke sånn i starten. Det har bare gått nedover. Vi er i en ond sirkel. Føler at dette trekker meg ned også. Jeg har gitt opp. 

Jeg ville sagt gå til deg. Men jeg går jo ikke selv. Ikke enda. For han kommer til å ville ha 50/50 selv om han ikke hadde trivdes med det. Men jeg vet at vi om noen år frem i tid ikke vil være sammen mer. Vi har noen uferdige prosjekter som må fullføres for at vi ikke skal tape for mye penger. Jeg ønsker at barna skal være større. Jeg må bytte jobb og diverse andre ting. 

Anonymkode: 687ed...14e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nyttårs barn

Altså HI, dere høres fryktelig ulike ut men det er en skjebne dere deler med mange andre par. Mannen din er enkel og du er mer kompleks og deres forskjeller blir enda mer utpreget sammen.

Det er ikke bra at han har kort lunte overfor barna, samtid så setter han kanskje noen grenser som du ikke gjør? Du sier jo selv at du ikke liker at folk kommer ubedt, men barna skal ha åpent hus for venner.

Når det gjelder maten så er det ikke der jeg ville valgt å kjempe. Lag sunn og god mat når du kokkelerer og la han lage den maten han vil. Om jeg var deg og ønsket å fortsette så ville jeg vel bare innsett at noen av dine behov må du få dekket av andre, da tenker jeg på behovene for diskusjoner og intellektuell stimuli. Min mann og jeg er også forskjellige men han er svært oppegående og jeg tror ikke jeg kunne hatt en partner som var "underlegen" intellektuelt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Huff, hadde håpet på andre svar..  Det er så trist at man ikke forstår konsekvensene av valgene man tar når man er så ung:( Tenker på hvordan livet kunne ha vært dersom jeg ikke fikk barn så tidlig, og fant meg en mann som hadde samme «mål» for livet som meg. Selv om jeg for alt i verden ikke ville ha byttet ut barna mine mot noe. Synd man må være etterpåklok. 

Tror ikke det er noe alternativ for meg å forlate mannen, er villig til å ofre mine behov for at barna skal ha det bra. Familieterapi har jeg foreslått flere ganger, det vil han ikke. 

Tusen takk for svar.

Anonymkode: 36598...79e

Da må du øve deg på å senke standarden din og begynne å tenke at hans valg er like gode som dine (selv om de ikke er det), at ingen dør av å spise pølser og drikke brus, at et forhold er et arbeidsfellesskap og ikke et åndsfellesskap, at det å la egne meninger fare for husfredens skyld  kan være en fordel. 

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Din mann ligner mye på min. Men han er i tillegg lat. Barn er bare stress og mas. Jeg må gjøre all oppfølging. Hans hobby er utrolig ødeleggende for familien. Deltar lite. Vil ikke være med på ferie.

Vi ble sammen da jeg var 18. Lite visste jeg hva jeg gikk til. Og han var ikke sånn i starten. Det har bare gått nedover. Vi er i en ond sirkel. Føler at dette trekker meg ned også. Jeg har gitt opp. 

Jeg ville sagt gå til deg. Men jeg går jo ikke selv. Ikke enda. For han kommer til å ville ha 50/50 selv om han ikke hadde trivdes med det. Men jeg vet at vi om noen år frem i tid ikke vil være sammen mer. Vi har noen uferdige prosjekter som må fullføres for at vi ikke skal tape for mye penger. Jeg ønsker at barna skal være større. Jeg må bytte jobb og diverse andre ting. 

Anonymkode: 687ed...14e

Hvordan vet du at han vil komme til å ønske 50/50?

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym bruker

du virker veldig kontrollerende, barn har ikke vondt av slik mat

Anonymkode: a684a...f8f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
13 timer siden, Anonym bruker skrev:

du virker veldig kontrollerende, barn har ikke vondt av slik mat

Anonymkode: a684a...f8f

Eh, jo. Det har de jo. Men de sulter ikke i hjel.

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Dere er forskjellige. Synes du hvitmaler dine verdier og svartmaler hans. Leser man mellom linjene så har han noen utrolig bra kvaliteter. Jeg tror for å være helt ærlig det er mannen din og ikke du som vil slå ut vingene og få det bedre etter et brudd. 

Jeg tror bitterheten, innestengt misfornøydhet, litt skralt sexliv og at du lader deg negativt for hvert år som går er hovedproblemet.  Hadde du vært litt mer imøtekommende der tror jeg humøre hans vil stige.

Menn og kvinner er veldig forskjellige. Det vokser ikke på trær av menn som leser litteratur og diskuterer politikk uten at de har en røys med dårlige egenskaper som også hadde irritert.

Jeg forstår du er frustrert. Men for meg skinner der gjennom i innlegget at du synes du er for bra for han. Men igjen, tror han med sine egenskaper vil takle et brudd best.

Anonymkode: fb38c...5e7

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
På 11.7.2018 den 20.36, Anonym bruker skrev:

Ble sammen med samboeren min da vi var veldig unge, 19 og 20 år. Allerede året etter ble jeg gravid (ved et uhell), og vi flyttet da sammen ca 3 mnd etter dette. Da eldste var 4 ble jeg gravid igjen, etter påtrykk fra meg, da jeg hadde et stort ønske om at nr 1 skulle få et søsken.

Så til problemene våre:

- Vi er uenig om oppdragelsen av barna. Jeg ønsker et åpent hus for barnas venner, og at barna ikke skal kjeftes på, men at vi har god kommunikasjon og involverer oss i barnas liv. Mannen syns det er bare «mas og stress» med andres barn i huset, og har kort lunte. Flere av eldste sine venner har sagt til han at de syns hans far er streng/sint. Kort oppsummert, jeg sier ja, han sier alltid nei.

- Jeg er opptatt av barnas kosthold og vil at barna skal spise sunt og variert, men på grunn av vår arbeidstid kommer han alltid hjem ca 1,5 time før meg. Dette betyr at han lager middag mandag-fredag. Problemet her er at han kun lager pølse/kjøttdeig/pasta/pizza/ferdigposer, sjelden eller aldri grønnsaker. Har tatt dette opp med han i 10 år nå, til ingen nytte. Han er enig, men han fortsetter likevel som før, til tross for at dette er noe vi krangler om hver uke. I tillegg drikker han brus hver dag, noe som gjør det vanskelig i forhold til å begrense eldstes tilgang til dette. Han er alene hjemme noen timer hver dag, og jeg klarer ikke å ha kontroll på dette når det stadig er påfyll med brus i kjøla.

Jeg ønsker at vi skal være gode rollemodeller, han tenker ikke så mye over dette. Jeg mener blant annet at man må holde det man lover, og ikke lyve til barna. Dette hender stadig vekk, selv om det ikke er store og alvorlige ting er det i mine øyne ikke greit.

- Vi er veldig forskjellige i forhold til verdier/holdninger/personlighet. Jeg er opptatt av politikk og det som skjer i verden, han bryr seg ikke om dette i det hele tatt. Jeg er opptatt av miljø, han er ikke. Jeg liker å lese bøker, han skryter av å aldri ha lest en hel bok. Han er veldig utadvendt og elsker å snakke med andre mennesker, jeg er innadvent og vil helst at besøk skal være avtalt på forhånd. Jeg liker være sammen med venner og familie, men vil være forberedt i forhold til mat/hus. Er ikke glad i at det stadig renner folk inn her, det er han. Hans store interesse er biler/garasje/og spille musikk, jeg liker hagearbeid, være kreativ, være sammen med barna, få til gode opplevelser inne og ute, da spesielt i naturen. Jeg ønsker en kjæreste jeg kan snakke med om de store spørsmålene i livet, men også de små. Det å kunne sette seg ned på terrasse med et glass vin og bare snakke om livet, eller kose oss med å lage god mat sammen. Han er ikke der i det hele tatt. Jeg har alltid ønsket meg stor familie med mange barn, han satte stopp på nr 2, da han mener det er for mye styr og stress med flere barn, til tross for at det er jeg som har tatt alt det tyngste med begge barna, våkenetter/sykdom osv.

Har prøvd å forklare han hva jeg savner i livet, men han forstår det bare ikke? Jeg er vel kanskje en tenker, han er en «doer». Han elsker å holde på ute/inne med oppussing/bygging, og må ha et nytt prosjekt å starte på når det forrige er avsluttet. For all del, det er helt fantastisk i forhold til hus/hage, men dette er ikke nok for meg..

Jeg trives ikke i forholdet, men når ikke inn når jeg snakker med han om dette. Har som sagt prøvd i 10 år. Han mener vi har det fint sammen og sier han liker meg veldig godt (med unntak av for lite sex), og mener alltid at jeg overdriver. Jeg føler meg ikke forstått i det hele tatt, og det er frustrerende.

Jeg vil ikke splitte opp familien på grunn av mine teite behov, barna betyr mye mer enn mitt eget liv, men jeg klarer likevel ikke helt å forsone meg med situasjonen. Er begynt å bli litt bitter også i forhold til at han har bestemt hvor mange barn vi skal ha.. Minste er nå skolegutt, og jeg synst det er trist at det bare ble 2 barn, selv om jeg føler meg som verdens rikeste som har 2 fantastiske barn.

Huff, dette ble et langt og negativt innlegg. Dersom man ser bort fra vårt forhold har jeg et veldig bra liv. Drømmehuset/hagen, flotte barn og venner, trygg og bra betalt jobb, klarer å glede meg over små ting i hverdagen hver dag, og tenker ofte at jeg har det veldig bra. Det er bare dette med at jeg samboerne min er så ekstremt ulik meg.

Noen andre som har det på samme måte som meg? Noe jeg kan gjøre, bortsett fra å gå fra han?

Anonymkode: 36598...79e

Snakke med han . Ordentlig. 😊Få han til å høre på deg. Det må skje en forandring. Jeg syns ikke du bare skal gå. 

Det med et barn til.. hvorfor vil du ha flere barn? Småbarnstiden deres er over, og det kan være en sorg. Får du et barn til, føler du kjærlighet og at noen trenger deg. Han vil jo ikke ha flere barn. Dere har to fine  barn. En epoke er over. ❤

 

Anonymkode: a2d14...2c1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver i sitatet  : "Vi er veldig forskjellige i forhold til verdier/holdninger/personlighet. Jeg er opptatt av politikk og det som skjer i verden, han bryr seg ikke om dette i det hele tatt. Jeg er opptatt av miljø, han er ikke. Jeg liker å lese bøker, han skryter av å aldri ha lest en hel bok. Han er veldig utadvendt og elsker å snakke med andre mennesker, jeg er innadvent og vil helst at besøk skal være avtalt på forhånd. Jeg liker være sammen med venner og familie, men vil være forberedt i forhold til mat/hus. Er ikke glad i at det stadig renner folk inn her, det er han. Hans store interesse er biler/garasje/og spille musikk, jeg liker hagearbeid, være kreativ, være sammen med barna, få til gode opplevelser inne og ute, da spesielt i naturen. Jeg ønsker en kjæreste jeg kan snakke med om de store spørsmålene i livet, men også de små. Det å kunne sette seg ned på terrasse med et glass vin og bare snakke om livet, eller kose oss med å lage god mat sammen." 

Min mann bruker enormt mye tid på trening som jo er en positiv ting i og for seg bare det at han aldri er hjemme. Hver dag er han avgårde på trening i to timer. Etter å vurdert situasjonen rundt meg, tenker jeg at det ikke er mange menn jeg liker som ikke er opptatt: De som liker å snakke om viktige ting, lese bøker, de store spørsmålene i livet, politikk, dra på turer i naturen, ser tålig ok ut, god form, lever sunt, er morsomme og hyggelige. Disse er ofte "opptatt" /gift. Da ville man bare blitt alene, og det er ikke noe gøy?  Hadde man bare visst at det fantes en slik type som i tillegg likte akkurat deg, da hadde det kanskje vært en lur ting å gjøre. 

Jeg har måttet jobbe med å se de positive sidene ved mannen min, nesten laget en liste. Hver gang jeg begynner å fantasere om andre menn, så har jeg forsøkt med argusøyne å se deres uheldige sider. Hvordan vil nå de egentlig være etter tre år sammen. Så tenker jeg på hva som ville skjedd om jeg og manne hadde vært hver for oss. Hvordan hadde jeg likt å se ham sammen med andre. Ville jeg blitt sjalu? Nye damer som skal komme inn i livet til barna mine. 

Nei - jeg blir. Tror ikke gresset er grønnere på den andre siden.

Anonymkode: 38dfa...78f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
55 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Menn og kvinner er veldig forskjellige. Det vokser ikke på trær av menn som leser litteratur og diskuterer politikk uten at de har en røys med dårlige egenskaper som også hadde irritert.

Øøøøøhhhh - hva baserer du dette på? Masser av menn leser litteratur, diskuterer politikk OG lager sunn mat!

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Øøøøøhhhh - hva baserer du dette på? Masser av menn leser litteratur, diskuterer politikk OG lager sunn mat!

Anonymkode: 28cc0...949

Vel - jeg kjenner ingen som er har hele pakken: Tiltrekkende og interessante. Sorry, men du må gjerne være uenig. Det er min opplevelse, men nå komme jeg ikke fra en stor by - heller et mindre sted der få har høy utdannelse. 

Anonymkode: 38dfa...78f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vel - jeg kjenner ingen som er har hele pakken: Tiltrekkende og interessante. Sorry, men du må gjerne være uenig. Det er min opplevelse, men nå komme jeg ikke fra en stor by - heller et mindre sted der få har høy utdannelse. 

Anonymkode: 38dfa...78f

Jeg kommer fra et sted der det bor under 10.000 mennesker. 

Kanskje det er du selv som ikke er tiltrekkende og interessant nok, da. 

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kommer fra et sted der det bor under 10.000 mennesker. 

Kanskje det er du selv som ikke er tiltrekkende og interessant nok, da. 

Anonymkode: 28cc0...949

 

Jo, det vet jeg faktisk at jeg er basert på andres tilbakemeldinger, søta.

Du må forresten ikke hisse deg så opp på meg. Jeg forsøker å hjelpe henne.

Kanskje du har reist fra mannen din, og nå vil du hun skal gjøre det samme? Mener du HI skal dra fra mannen og at det da vil finnes en som vil være akkurat slik hun ønsker? Det er ganske mange kvinner som drar fra mannen sin, men som angrer etterpå. Viktig å huske på. 

Anonymkode: 38dfa...78f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

Jo, det vet jeg faktisk at jeg er basert på andres tilbakemeldinger, søta.

Du må forresten ikke hisse deg så opp på meg. Jeg forsøker å hjelpe henne.

Kanskje du har reist fra mannen din, og nå vil du hun skal gjøre det samme? Mener du HI skal dra fra mannen og at det da vil finnes en som vil være akkurat slik hun ønsker? Det er ganske mange kvinner som drar fra mannen sin, men som angrer etterpå. Viktig å huske på. 

Anonymkode: 38dfa...78f

Nei, mannen min leser litteratur, snakker politikk, lager sunn mat 5 dager i uka og er en interessant person med verdier jeg kan dele. Så ham slipper jeg ikke tak i...

Dine fordommer mot mannekjønnet som uinteressante gorillaer er ikke til hjelp for en som ikke trives i forholdet. Men hvis man bare er vant til dritt, syns man kanskje ikke at andre fortjener bedre heller. "Søta".

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nyttårs barn

For å finne seg en mann med interesse for politikk og litteratur bør du nok lete blant dem som har en mer akademisk bakgrunn. Er ikke så mange håndverkere og brannmenn som går på Nasjonalteateret selv om det så klart et unntak fra alle stereotyper☺

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Her er det ikke så mye å bygge på, HI. Verdier og holdninger er ikke noe du skal forsake for å holde familien sammen.

Anonymkode: e3cab...4e4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her