Gå til innhold

Kreft hos nærmeste pårørende. Livet er satt på vent


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vårt liv, altså. Alt dreier seg om å besøke vedkommende, være der, stille opp. Hun hører knaptnok hva som blir sagt. Jeg ønsker å ha med ungene, men de er små og maser. Hun blir frustrert fordi hun ikke får med seg hva de sier. Begynner å bli rørete, blander personer, ting som har skjedd, ting som skal skje. Lungekreft med spredning, til hjerne, skjelett og lymfer rundt lunga. «Prøvene er stabile», hva betyr egentlig det? Hun er avsluttet hos onkolog, hvorfor blir man det? Har hørt fra fler at de sier ikke noe om levetid nå... har ikke fått kreftbehandling på flere mnd, og det er halvannet år siden diagnosen. Cellegift og stråling er gitt, samt immunterapi. Nå er det kun smertelindring. Men det er så frustrende å ikke vite! Og jeg føler meg som verdens største egoist som egentlig håper at hun snart går... fordi jeg er så sliten av alle sykehusopphold, blodmangel, beinbrudd, lav metning, sykehjemsplasser som kanskje ikke finnes, møte med leger, osv osv. Alt hun gjør er å planlegge fremtiden. Forstår ikke hvor syk hun er. Det tærer så på!! Det siste jeg vil er at hun skal dø, forlate oss, aldri mer være her... men jeg savner livet mitt, savner og ikke ha konstant dårlig samvittighet, kunne sove uten lyd på telefonen, i tilfelle... være redd hver gang et ukjent nummer ringer.... 

dette innlegget hadde igrunn ikke noe viktig budskap. Jeg måtte bare lufte det for noen...

Anonymkode: c93dd...d49

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Det er tøft å stå i, og tankene dine er nok ganske vanlige. Har hun hjemmesykepleie? Er du nærmeste pårørende? Be om samtale  enten med lege, eller hjemmesykepleien slik at du kan få en viss pekepinn på hva du kan forvente fremover. Ingen kan selvfølgelig vite hva som skjer, hvor lenge hun vil leve, men en viss peiling på hvor i forløpet hun er vet de. 

Anonymkode: 27813...716

Skrevet

Varme tanker! 

Men jeg synes du da heller skal "be" om at hun (?) får slippe fortest mulig. Ja, det er skrekkelig vondt når ens nærmeste dør, men når det kun er smertelindring som gjenstår, så er døden likevel en befrielse. Be i anførselstegn fordi jeg selvsagt ikke vet noe om ditt forhold til religion. 

❤️

Anonymkode: 8fd4a...42f

Skrevet

Takk for gode svar ❤️ 

Jeg er nærmeste pårørende juridisk, men er ikke første ledd. Legene vil ikke si noe om levetid, og hun er enda såpass at hun kan sitte oppreist og løse litt kryssord, spise mat og kan gå fra senga og til stolen, og til badet, med hjelp opp og ned. Nå bor hun på sykehjem, men det er bare midlertidig. Hun selv legger så mange planer for når hun skal hjem, «bare jeg kommer meg på beina nå, så...» Hun forstår ikke alvoret. Og jeg vet ingenting om utsiktene... kreft stadie 4, kan leses utav journalen. Ubehandlet er den nå. Den kan jo ikke kureres, men hvor lenge har hun egentlig igjen? Hun har ikke noe livsglede igjen, hun bare er.... det er så trist 😢

Anonymkode: c93dd...d49

Skrevet

Jeg føler med deg og vet akkurat hvordan du har det!

Min mor fikk lungekreft for ett år siden og etter intensiv behandling med cellegift og stråling ble hun erklært kreftfri for 6 mnd siden.

For en mnd siden fikk vi beskjed om at lungekreften var tilbake med spredning til ryggmargen.😢 Ene svulsten presser på noe nerver så hun har store smerter.

Etter mye masing ble hun nå innlagt på Ullevål for lindrende strålebehandling.

Strålebehandlingen er kun ment som lindring når hun er ferdig blir hun sendt hjem med morfin også må vi bare vente til kreften sprer seg enda mer..

Hun bor 20 mil unna og hun bor alene.. 

Jeg syns det er utrolig tøft at vi bare må gå å vente på at hun skal bli sykere. Samme som deg, så vil de heller ikke si noe om prognosene og hvor lang tid det kan ta, noe jeg syns er utrolig frustrerende..

Det er utrolig tøft å være pårørende å leve i usikkerhet over lengere tid. 

Stor klem til deg ❤️

Skrevet
58 minutter siden, Mamma`n til Will& Ailo skrev:

Jeg føler med deg og vet akkurat hvordan du har det!

Min mor fikk lungekreft for ett år siden og etter intensiv behandling med cellegift og stråling ble hun erklært kreftfri for 6 mnd siden.

For en mnd siden fikk vi beskjed om at lungekreften var tilbake med spredning til ryggmargen.😢 Ene svulsten presser på noe nerver så hun har store smerter.

Etter mye masing ble hun nå innlagt på Ullevål for lindrende strålebehandling.

Strålebehandlingen er kun ment som lindring når hun er ferdig blir hun sendt hjem med morfin også må vi bare vente til kreften sprer seg enda mer..

Hun bor 20 mil unna og hun bor alene.. 

Jeg syns det er utrolig tøft at vi bare må gå å vente på at hun skal bli sykere. Samme som deg, så vil de heller ikke si noe om prognosene og hvor lang tid det kan ta, noe jeg syns er utrolig frustrerende..

Det er utrolig tøft å være pårørende å leve i usikkerhet over lengere tid. 

Stor klem til deg ❤️

Så leit å høre :( utrolig frustrerende prosess, men godt at hun hvertfall får lindrende behandling. 

Det er slemt å si, men jeg skulle ønske hun kunne blitt sendt hjem med morfinpumpe. Da hadde det gått av seg selv på kort tid. Og jeg føler meg så fæl som tenker sånt, men siden januar i fjor har alt dreid seg om innleggelser, stråling, lungebetennelser, lave verdier, blodoverføring, brudd, hjem, sykehjem, sykehus.... jeg er så lei. Jeg har 3 små barn som trenger meg, en jobb jeg ikke lenger har overskudd til, og hverdagen generelt. 

Jeg vet ingen kan si hvor lenge hun lever, men et lite estimat hadde vært fint. Noe å holde fast i... 

Håper moren din blir godt smertelindret og at livskvaliteten er god i den tiden hun har igjen ❤️

Anonymkode: c93dd...d49

Skrevet

Estimat er kjempeproblematiske for legene å gi ut, for mange har en tendens til å (ubevisst) se på dem som fasit. Og så blir det bare vanskelig når personen lever lenger/kortere enn det som er estimert. 

Du må også huske på å passe på deg selv! 

Anonymkode: aa0df...2da

Skrevet

Problemet er at det finnes ingen fasit, selv for legene.. Men hvis hun ikke er smertelindret, må dere kreve mer oppfølging. Har hun kontakt med kreftsykepleier e.l.?

Anonymkode: e2003...eb0

Skrevet

Jeg vet det er vanskelig å estimere. Og jeg bruker aldeles ikke som noe fasit om de hadde sagt noe, men nå er alt så åpent og vi vet ingenting. Onkologen sa det var ikke nødvendig med mer oppfølging. Blodprøvene var stabile, men vi kunne ta kontakt om det var noe. Hun er jo full av kreft, overalt omtrent, og de bør jo vite et slags snitt, nå som hun ikke lenger får livsforlengende behandling (for hun har aldri fått kurativ behandling). 

Smertelindring får hun, men pga nylig brudd og operasjon er alt vondt og sikkert vanskelig å smertelindre uten at det påvirker den kognitive fungeringen (det har vært forsøkt, da er hun helt tåke) 

har tilbragt hver eneste dag der i perioder, men det sliter meg ut. Også kommer samvittigheten, at jeg burde være der mer, gjøre mer, alt er bare vanskelig og jeg føler meg som en stor egoist! Når jeg ikke kommer på to dager får jeg melding om ikke jeg snart kommer... 😩

Anonymkode: c93dd...d49

Skrevet

Har du noen profesjonelle å prate med? Det er jo kjempeviktig for pårørende å få aksept og forståelse for den situasjonen du er i. Samtidig ville jeg nok fått noen til å prate med henne om din situasjon óg. Det er ikke lett for den syke å innse at du óg har et liv du skal leve. 

Jeg var innlagt på sykehus i tre uker og kan dermed ikke sammenligne helt, men jeg ville satt pris på å vite hvilken dag du skulle komme. Ikke at du skulle komme hver dag, eller annenhver, men hvilken dag. Her ville jeg at barna mine skulle leve sitt liv, selv om jeg var syk. Og sånn vil jeg at det skal være om det viser seg at jeg blir langvarig syk og. Det er noe med hvor bra besøket skal bli, ikke hyppigheten.  Håper du klarer å få balansert hele situasjonen, og at det kommer gode dager ❤

Anonymkode: caf82...cc0

Skrevet
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har du noen profesjonelle å prate med? Det er jo kjempeviktig for pårørende å få aksept og forståelse for den situasjonen du er i. Samtidig ville jeg nok fått noen til å prate med henne om din situasjon óg. Det er ikke lett for den syke å innse at du óg har et liv du skal leve. 

Jeg var innlagt på sykehus i tre uker og kan dermed ikke sammenligne helt, men jeg ville satt pris på å vite hvilken dag du skulle komme. Ikke at du skulle komme hver dag, eller annenhver, men hvilken dag. Her ville jeg at barna mine skulle leve sitt liv, selv om jeg var syk. Og sånn vil jeg at det skal være om det viser seg at jeg blir langvarig syk og. Det er noe med hvor bra besøket skal bli, ikke hyppigheten.  Håper du klarer å få balansert hele situasjonen, og at det kommer gode dager ❤

Anonymkode: caf82...cc0

Takk ❤️ 

Luftet frustrasjonen min på sykehjemmet og ble møtt med forståelse. Heldigvis. De er helt fantastiske! 

Jeg har 3 barn (et med mange utfordringer) og full jobb (som jeg nå er sykemeldt fra de siste ukene) samt at vi renoverer et hus, så det er vanskelig for meg å planlegge hvilke dager jeg kommer. Plutselig dukker det opp andre ting som gjør det vanskelig. Og sånn som det har blitt for min egen del så sliter jeg virkelig (type panikkangst) av at alle forventer noe av meg hele tiden. Det er en trigger å skulle rekke noe, derfor må jeg ta ting i mitt tempo... dette har jeg ikke belastet henne med, så jeg later som at alt bare er fint. Jeg er jo tross alt ikke dødssyk.  Derfor føler jeg så på at jeg ikke liker situasjonen. Jeg lever jo, faktisk. 

Anonymkode: c93dd...d49

Skrevet

Litt på siden av saken; jeg tenker at hennes positivitet og håp for fremtiden er hennes måte å holde seg oppe på, innerst inne vet hun nok hvor det går hen, men at hun planlegger fremtiden og ser frem til den for å unngå å bli helt nedbrutt av feks depresjon pga situasjonen hun er i.. 

Anonymkode: 8e8d6...9b7

Skrevet
14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Litt på siden av saken; jeg tenker at hennes positivitet og håp for fremtiden er hennes måte å holde seg oppe på, innerst inne vet hun nok hvor det går hen, men at hun planlegger fremtiden og ser frem til den for å unngå å bli helt nedbrutt av feks depresjon pga situasjonen hun er i.. 

Anonymkode: 8e8d6...9b7

Det er jeg helt enig i! Og det er på sett og vis helt supert, uten håp så dør hun hvertfall. Men det er bare så frustrerende å «jatte med» hele tiden, planlegge med henne, være superpostiv, når jeg vet hva som venter :( men jeg tar ikke dette ut på hun altså! Jeg er bare så ufattelig sliten 

Anonymkode: c93dd...d49

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...