psykopat

[Ukjentanonym]

Noen som har erfaring med å bryte med familiemedlemmer med psykopatiske trekk og flyvende aper som hjelper dem? 

Jeg tror eneste utvei er å kutte kontakten fullstendig? 

_Totalt utslitt og syk nå_

Anyone?

 

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det med min far som var alkoholiker og psykopat. Klarte ikke mer for 3 år siden etter et liv med psykisk terror og tunge nedturer periodevis. Det var tøft å bryte med han, men føltes som en stor lettelse der og da. Hadde mye sinne i meg etter å ha blitt periodevis dårlig behandlet i 30 år. Jeg var psykisk utmattet. Men så var det fine øyeblikk innimellom som gjorde at jeg hadde et av og på forhold med han hele tiden. Når jeg fikk barn selv ble det vanskeligere å fortsett dette av-og på forholdet som jeg var vant til. Følte også et større behov for å beskytte dem mot dritten jeg hadde forholdt meg til hele livet. Så det toppet seg en dag og jeg bare klarte ikke mer. Det var slutten. 

Han døde 2 år etter jeg brøt kontakten med han. Idag sliter jeg med dårlig samvittighet for å ha brudt med han. Hadde jeg visst at han hadde så kort tid igjen hadde jeg holdt ut disse siste dårlige periodene med han. Men jeg hadde en tung periode i livet selv da jeg brøyt med han, så det føltes så veldig belastende å ha han med alle påfunnene for å skuffe meg oppi alt jeg slet med fra før. 

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne gått tilbake og valgt annerledes. Nå tenker jeg bare på de fine minnene vi hadde sammen, alt det vonde er mer eller mindre glemt. Jeg må leve med mitt valg for alltid. Jeg straffer meg selv med å tenke på dette mange ganger daglig. Burde sikkert hatt psykologhjelp for å forsone meg med valgene jeg har tatt. Så tenk deg godt om før du velger å bryte er mitt råd.

Anonymkode: d4143...2c8

[Anonym bruker]

1 time siden, Ukjentanonym skrev:

Noen som har erfaring med å bryte med familiemedlemmer med psykopatiske trekk og flyvende aper som hjelper dem? 

Jeg tror eneste utvei er å kutte kontakten fullstendig? 

_Totalt utslitt og syk nå_

Anyone?

 

Jeg har et nært familiemedlem som er narsissist. Denne personen har ødelagt hele livet mitt og mange andre sitt, med måten den har oppført seg på. Jeg valgte tilslutt også å kutte kontakten med denne personen, slik som andre før meg hadde gjort.

Jeg måtte gjøre det fordi jeg kutte ikke orket mer. Var lei av å måtte forsvare meg for noe jeg egentlig ikke hadde å forsvare. Personen spredte løgner om meg i skjul og folk (ikke i nærmeste familie) , men felles venner, gikk fem på og slukte alt rått. 

Da jeg kuttet kontakten, ble jeg svertet bed i støvlene og alle felles venner forsvant, men for meg var det viktig å bli kvitt hovedpersonen i dette sirkuset og jeg måtte bare finne meg i at tilhengerene til denne personen også forsvant fra mitt liv. Litt sent har jeg jo innsett at de ikke kan ha vært mine virkelige venner når de velger å snu meg ryggen når jeg kutter ut en person som de selv er litt redd for, men det er vel akkurat det som er problemet.  

Jeg tror at uansett om det er en psykopat eller en narsissist eller annet, så er nok det beste på sikt- å kutte kontakten og komme seg så langt unna disse personene som mulig, for en kamp med disse den vinner man aldri.

Anonymkode: 65c72...4ce

[Anonym bruker]

Jeg har kuttet all kontakt med min mor som er psykopat, og dermed også min far som er hennes «undersott». Han vil ikke/tør ikke ha kontakt med meg så lenge jeg ikke vil ha kobtakt med mor. 

Det er et tøft valg, og valget ble endelig da jeg fikk barn. Jeg ønsker ikke å utsette de for terroren hennes. Jeg har slitt mye med tvil og dårlig samvittighet. Dette er blitt bedre etter lang tid hos psykolog. Konklusjonen er at jeg har det bedre uten henne i livet, selv om det gjør vondt å ikke ha en mor og en far. 

Jeg tenker på om jeg kommer til å angre den dagen de er døde, men jeg håper ikke det. Valget er godt gjennomtenkt. 

Anonymkode: fdaea...43c

[Ukjentanonym]

Takk for svar  Trist å lese at det er flere som lider. 

Det er kommet til et punkt der jeg ikke har mer "krefter" til å fortsette å ha kontakt med dette familiemedlemmet. Vedkommende "suger ut" all energi å "trykker" meg i stykker hver gang vi treffes. H*n kritiserer absolutt alt jeg og andre gjør, alle har feil, utenom h*n. Vedkommende er direkte helsefarlig. Jeg får sterke kroppslige reaksjoner av personen, både før jeg vet h*n kommer og i lang tid etterpå. Man blir jo brutt ned. Hvorfor skal man akseptere dette egentlig? Hva er greia med det?

Jeg er ganske "tøff" av meg i utgangspunktet, som tør å si ifra til mennesker rundt meg, men denne personen går det ikke an å si noen ting til, uten å bli verbalt angrepet. Det er enveis kommunikasjon.

H*n tar f.eks over alle samtaler, å takler ikke at andre har en annen mening eller forsøker å skyte inn noe under samtalen. Skryter uhemmet av seg selv i hver setning omtrent også.

Så er det jo helt latterlig at alle sitter der som noen "sauer" å hører på i timesvis, fordi de ikke tør noe annet. Selv forlater jeg bare bordet å finner på noe annet. 

Avbryter man, kommer det høy roping og man blir angrepet verbalt med dritt. Ingen tør å si noen ting. Det er jo helt absurd!

Likevel lar alle h*n holde på.

Vedkommende styrer flere av familiemedlemmenes økonomiske problemer (som egentlig ikke er til noe hjelp, men som har blitt en kontroll over dem uten at de selv forstår dette. Jeg er sikker på at flere kunne helt klart selv fikset de økonomiske utfordringene, da det er snakk om mindre beløp/problemer)  og vedkommende har forsøkt flere ganger å "åle seg innpå" med økonomisk hjelp til alt mulig for meg, men jeg har vært fornuftig å takket pent nei, fordi jeg ser at da kan jeg bli dratt inn i det "sirkuset" alle andre sitter i. Jeg klarer meg helt fint selv med den lønna jeg har. Trenger ikke hjelp. Jeg lar vedkommende bare snakke, "jatter med", å sier deretter pent neitakk. Vedkommende blir like "paff" hver gang jeg takker nei, angriper meg verbalt med at jeg da er så dum som ikke takker ja osv... "dette ville vært så bra for deg" osv....Målet er jo å få kontroll.

Vedkommende bruker andre familiemedlemmer til å luke ut informasjon om meg, hvis ikke jeg har vært i kontakt på en stund. Opplever at de deler gledelig personlig informasjon om meg, som da vedkommende bruker til å trykke meg ned eller bruke i en sammenheng for å oppnå noe til fordel.

Hele ferien min blir ødelagt av denne personen i skrivende stund. Føler jeg går i stykker av både h*n og hele familien. 

Ser at jeg må bryte med dem, men Gud så tøft, når man i utgangspunktet trenger alle utenom psykopaten. 

 

[Fru Banderas]

Slik er det ofte med slike mennesker. Det er vanskelig å tro det man ser ("man ser det ikke før man tror det" osv.), men når det først har gått opp for en hvordan denne personen er, ja da er det helt umulig å ikke se det i nesten alt vedkomne sier og gjør.

Dere er sterke som setter grenser for dere selv! Stå på.