Noen som kan se

[Anonym bruker]

Føler at hele livet går til helvete... alt går gale veien, ingenting vil i min favør for tiden og jeg er sliten og lei. Vil ting bedre seg snart ? 

Anonymkode: 02308...a9e

[Anonym bruker]

Når bunnen er nådd finnes det bare en vei, oppover.....

Anonymkode: beb62...469

[Anonym bruker]

Ja, det er sant, men synest at å være på bunnen i over et år er litt lenge..

Anonymkode: 02308...a9e

[Anonym bruker]

Du må kanskje gjøre noe selv for av veien skal gå opp?

Anonymkode: beb62...469

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du må kanskje gjøre noe selv for av veien skal gå opp?

Anonymkode: beb62...469

Omtrent som om det ikke er det jeg har gjort... 

Anonymkode: 02308...a9e

[Anonym bruker]

Min erfaring er at det beste er å ikke stritte så mye imot følelsesmessig, men akseptere at ting er forj..... akkurat nå. Det tok meg lang tid å knekke den koden, men etter at jeg gjorde det har jeg sluttet å bruke opp energien min på det jeg akkurat her og nå ikke kan endre - og jeg blir heller ikke deprimert. Javel, så er ting dritt nå, aksepter det, da frigjør du mer energi til å jobbe målrettet fremover. Da blir det også lettere å akseptere at ting tar tid å endre, og til å ha tålmodighet i den prosessen.

Anonymkode: 53a0e...ed4

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Min erfaring er at det beste er å ikke stritte så mye imot følelsesmessig, men akseptere at ting er forj..... akkurat nå. Det tok meg lang tid å knekke den koden, men etter at jeg gjorde det har jeg sluttet å bruke opp energien min på det jeg akkurat her og nå ikke kan endre - og jeg blir heller ikke deprimert. Javel, så er ting dritt nå, aksepter det, da frigjør du mer energi til å jobbe målrettet fremover. Da blir det også lettere å akseptere at ting tar tid å endre, og til å ha tålmodighet i den prosessen.

Anonymkode: 53a0e...ed4

Som regel så,klarer jeg å skyve fra meg de negative tankene. Jeg har hele livet vært en evig optimist, men plutselig sa det stopp. Jeg er vant til å,kjempe for det jeg vil oppnå , men nå har alt stagnert og uansett hvordan jeg snur og vender på ting, så kommer jeg ikke lenger. Hadde det bare vært meg selv å ta hensyn til, så hadde det gått så mye bedre, for da hadde jeg lagt alt på is til det kom bedre tider ifh til det jeg strever med, men når man plutselig har barn oppi det hele, som forventer og håper på at "supermamma" skal ordne alt til det beste for oss alle, vel det er det som knekker meg litt her. 

Mulig dette er en forbigående frustrasjon og utmattelse , hvis ikke, så innser jeg at det skal bli et slit det neste året også og bare tanken gjør meg over middels  frustrert. 

Anonymkode: 02308...a9e