Hvor starter man når alt er bare FEIL i livet?

[Anonym bruker]

Jeg orker ikke mer snart. Er så sliten. Utad er alt ‘flott’. Jeg burde være takknemlig, men er ikke det.

Jobben min sliter på meg, fordi den er vanskelig og krevende (på det mentale plan). Jeg er mye nervøs på jobb. Har valgt feil utdannelse og yrke, og det er umulig å skifte jobb i denne utkantskommunen. 

Bygda jeg bor i er liten og kjedelig. Det er trygt for barna, men de treffer ikke andre barn så mye på fritiden (andre tar ikke kontakt, og vi er leie av å mase). Vi har bodd i bygda over 10 år og har prøvd å få venner her, men folk har nok med sine barndomsvenner. Vi har noen få venner lenger unna.

Jeg elsker ikke mannen min lenger. Prøver ekstremt hardt å late som, fordi han elsker meg og jeg vil så gjerne vi skal skal være sammen for barna. Men jeg får ikke til å se på ham som kjæreste lenger. Vi fungerer som gode venner.

Jeg lengter sterkt etter lidenskap og kjærlighet med en annen mann, men vet at det er moralsk foraktelig å ønske noe sånt når man har ansvar for familien sin. Så jeg begraver det dypt inni meg og håper lystene slokner snart.

Huset er flott på fasaden, men et uendelig rot inni. 

Barndommen min var et rot, med selvopptatte skilte foreldre og ugreie steforeldre som kastet oss barna fram og tilbake. Jeg distanserer meg mer og mer fra mine foreldre. Holder kun kontakten for barna sin del.

Hva ville du gjort om du hadde det som meg? Alle råd er hjertelig velkomne, fordi jeg gir snart opp...

 

 

Anonymkode: de2fc...174

[Anonym bruker]

Jeg tror du ville ha godt av noen timer med en psykolog for å finne ut hva som egentlig plager deg. 

Når du nevner bygda, huset, mannen og jobben blir det så mye at jeg tror det heller er du som har gitt opp å se det positive enn at det egentlig er noe feil med alt rundt deg. Det virker som om du har kjørt deg fast i et negativt tankemønster. 

Anonymkode: 52e93...dbc

[Anonym bruker]

Psykolog er helt klart en god ide. Ellers tenker jeg at dere burde flytte, jo før, jo heller. Barna kan ha det trygt og godt mange steder, det er overhodet ikke noe argument for å bli boende. Hvis dere på noen måte har råd til det, så flytt! Til et mer sentralt strøk hvor du få en annen jobb, ev ta ny utdannelse på sikt, hvor det er mange flere mennesker og mulighetene for å få nye venner større. 

Tror du ikke også det kunne ha betydning for forholdet mellom deg og mannen din? Hvis du mistrives på jobb og mistrives i bygda, så er det virkelig ikke så rart at forholdet mellom dere også mistrives. Hva holder dere fast der dere er? 

Anonymkode: 23f76...416

[Anonym bruker]

Du har 2 valg. Enten akseptere du slik tingene er og lære deg å leve med det ellers tar du tak og endre det du kan.

Om du velger å endre din situasjon må du ta tak i det som er problemene. Lag en plan for hver situasjon: F.eks en plan for hvilke rom som skal rydde først osv. Så får du jobbe deg frem til de store problemene: manglende følelser for mannen og mistrivsel på jobb. Hva angår mannen må du gjøre opp med deg selv hva du kan leve med. Klarer du leve uten lidenskap i et forhold som delvist fungere eller ikke. I forhold til jobb, gjør deg tanker om hvorfor det er krevende og du er nervøs. Er det noe som du kan lese deg opp på, andre tiltak som kan hjelpe.kutte ut- f.eks dine

Fokuser på noe positivt hver dag og rydd unna det som ikke gir deg glede (og som du kan)

Anonymkode: 4bb37...275

[Anonym bruker]

Jeg føler meg litt i samme båt. 

Har høy utdannelse og helt ok lønn til å være i starten av karrieren. Jobben er mentalt krevende, men liker den. Det jeg ikke liker er reiseveien. Den er døden og den er roten til noen av mine utfordringer. Tilbringer 100 minutter i bilen hver eneste ukedag. Så jobber jeg noe overtid. Men en fridag av og til veier ikke opp for det. Hverdagen er bare stress med aktiviteter og lekser. Er mye trøtt og sliten, lite overskudd til alle ting som burde gjøres.

Har friske og flotte barn som er flinke på skolen. Huset er splitter nytt hvor vi har valgt alt interiør selv. Så akkurat slik jeg ønsker det. Er fornøyd med stedet vi bor. Har bygd nettverk i denne bygden da jeg er veldig aktiv i barnas skole og aktiviteter. Bilen er ny og gjeldsfri. Vi har det også rotete, blir aldri ryddig uansett hvor mye man rydder. Føles i hvert fall slik ut. Mye fordi jeg er sliten. Mannen er lat. På grensen til ubrukelig.

Mannen og jeg har ikke et godt forhold. Jeg elsker ikke han. Ganske sikker på at han ikke elsker meg heller. Men tror ikke han tenker at brudd er løsningen.

Utenifra ser nok alt veldig bra ut. Jeg holder meg godt, er fornøyd med meg selv. Både utseende og personlighet. Er godt likt av andre. Er respektert i jobben. Har søkt nye jobber, kommer alltid på intervju. Men ender opp som nummer to eller med tilbud om vikariat eller engasjement. Kan ikke bytte ut fast, er avhengig av lønnen.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Men løsningen for meg er nok å gå fra mannen. Men jeg tjener ikke godt nok til å bli boende her. Dyrt selv om det er bygd, sentrale Østlandet. Så nærliggende områder er ikke billigere heller. Kan ikke være alene med reisevei og overtid. Strever med å få ny jobb. Men har utsikter til bedre lønn om jeg bytter jobb. Og da kanskje kortere reisevei. Det hadde gjort hverdagen bedre for meg. Og jeg hadde greid meg alene. Jeg føler jeg vet hvor jeg skal, men at det er alt for langt dit, hva med tiden i mellom... Kan jo være år til jeg kommer meg dit.

I deres tilfelle ville jeg vurdert å flytte. Enten bytte jobb innenfor den utdannelsen du har, eller kanskje ta en ny utdannelse. Om forholdet ikke er bra så kan dere prøve parterapi. Fvk er gratis. Det hjalp ikke oss, men det funker for noen.

Anonymkode: a7355...177

[Anonym bruker]

Start med å rydde opp i rotet i huset. Rydd rom for rom, kast og gi bort med hard hånd. Mens du rydder i huset, rydder du i tankene.. Og husk at graset ikke alltid er grønnere på den andre sida! Og personlig synes jeg at det aller viktigste er at ungene har det bra.

Anonymkode: 63b6a...ba2

[Anonym bruker]

Du over som sier du bruker 100 minutter i bilen hver dag, og har splitter nytt hus og ny bil. Jeg bruker 180 minutter på toget hver dag (pendler halvannen time hver vei), har endelig fått oss vår første bil, en brukt Nissan Leaf fra 2013, og har et hus fra åttitallet som vi har pusset opp litt (nytt kjøkken), men bad fra åttitallet blant annet. Og interiør fra IKEA.

Fordi vi ikke har noe valg. Fordi vi ikke har bedre økonomi nå. Fordi jeg akkurat som deg ikke får jobb i nærheten (blitt innstilt som nummer 2 et par ganger selv).

Men jeg har det bra! Selv med tre timers reising daglig og 3500 på månedskort. Og jeg elsker mannen min. Og prøver å vanne «gresset» vårt. Altså, vi jobber begge jevnt og trutt for at det skal bli bedre. Pusser opp litt hvert år. Gjør hagen (som var helt forferdelig da vi flyttet inn) litt bedre hvert år. Vi har ennå ikke hatt råd eller tid til å plante hekk. Håper å få det på plass i 2020.. alt må ikke skje NÅ.

Vi gjør det som trengs for å få ting til å fungere i hverdagen. Jeg jobber deltid for å kunne hente i bhg, og han (som har like lang vei til jobben som meg, altså 3 timer hver dag) jobber hjemmefra de dagene han henter. 

Man kan ikke gi opp. Man må jobbe, stå på, dra seg selv etter nakkeskinnet, ta litt og litt. Finne ut hva som er viktig og hva man prioriterer. Heldigvis er det det samme for mannen min og meg. Vi prioriterer familien vår. At vi alle skal ha det bra. Vi er hyggelige mot hverandre og hjelper hverandre å dra lasset. Det er en selvfølge.

Anonymkode: 9fbe5...578

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Start med å rydde opp i rotet i huset. Rydd rom for rom, kast og gi bort med hard hånd. Mens du rydder i huset, rydder du i tankene.. Og husk at graset ikke alltid er grønnere på den andre sida! Og personlig synes jeg at det aller viktigste er at ungene har det bra.

Anonymkode: 63b6a...ba2

Ja, la en som er utslitt gjøre masse husarbeid alene. Er du riktig klok? Neste gang du er sliten og/eller syk, kan du kanskje forvente at folk vil råde deg til å male hele huset eller løpe maraton. For da vil du sikkert tenke mer positivt etterpå. Man begynner ikke å elske sin mann bare fordi man har vasket hus! Det lukter mann av hele innlegget, der du skriver at så lenge barna har det bra så er det ikke så nøye med mor, og at kvinner blir mer lykkelig av å vaske og rydde. 1950-tallet ringte og ville ha deg tilbake.

Anonymkode: 448b5...797

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg orker ikke mer snart. Er så sliten. Utad er alt ‘flott’. Jeg burde være takknemlig, men er ikke det.

Jobben min sliter på meg, fordi den er vanskelig og krevende (på det mentale plan). Jeg er mye nervøs på jobb. Har valgt feil utdannelse og yrke, og det er umulig å skifte jobb i denne utkantskommunen. 

Bygda jeg bor i er liten og kjedelig. Det er trygt for barna, men de treffer ikke andre barn så mye på fritiden (andre tar ikke kontakt, og vi er leie av å mase). Vi har bodd i bygda over 10 år og har prøvd å få venner her, men folk har nok med sine barndomsvenner. Vi har noen få venner lenger unna.

Jeg elsker ikke mannen min lenger. Prøver ekstremt hardt å late som, fordi han elsker meg og jeg vil så gjerne vi skal skal være sammen for barna. Men jeg får ikke til å se på ham som kjæreste lenger. Vi fungerer som gode venner.

Jeg lengter sterkt etter lidenskap og kjærlighet med en annen mann, men vet at det er moralsk foraktelig å ønske noe sånt når man har ansvar for familien sin. Så jeg begraver det dypt inni meg og håper lystene slokner snart.

Huset er flott på fasaden, men et uendelig rot inni. 

Barndommen min var et rot, med selvopptatte skilte foreldre og ugreie steforeldre som kastet oss barna fram og tilbake. Jeg distanserer meg mer og mer fra mine foreldre. Holder kun kontakten for barna sin del.

Hva ville du gjort om du hadde det som meg? Alle råd er hjertelig velkomne, fordi jeg gir snart opp...

 

 

Anonymkode: de2fc...174

Flytt. Ta med mann og barn, få dere en frisk start på alt. Ungene vil bli glade for å få venner, og du og mannen får et felles prosjekt som kan gi dere en ny giv.

Anonymkode: 30e06...38d

[Anonym bruker]

Her var det mange gode tanker. Takk for støttende ord. Jeg må nok ta til meg det dere sier, fordi jeg gidder ikke livet mitt mer som det er. Her får dere se motargumentene mine (som er det første som dukker opp, når noen kommer med løsninger til meg). Jeg finner jo unnskyldninger for alt, jeg vet det selv, og det er vel derfor jeg er handlingslammet;

Jeg vil flytte. Men det er et enormt tiltak, kjempeskummelt å begi seg ut på. Når mannen er sånn passelig fornøyd her vi er i tillegg, så blir det jeg som må dra lasset mtp flytting, og det greier jeg bare ikke. 

Ja, vi bør rydde. Jeg vet det er sunt og bra. Men der også må jeg gjøre det selv, da mannen ikke syns det er så ille (han vil beholde alt).

Du som svarer med et lengre innlegg om hvordan dere har en materialistisk lavere standard men likevel holder motet og kjærligheten oppe; jeg skulle gjerne gitt mye for å være i en slik situasjon der jeg så lyst på ting. Føler mye at om jeg hadde vært med en mann jeg virkelig elsker og respekterer, så kunne jeg levd hvordan som helst, bare vi hadde hatt et felles mål. Jeg har liksom mistet troen på fremtiden fordi mangelen på kjærestefølelser og lidenskap gjør meg... ikke deprimert, men lei meg og oppgitt. Jeg skulle heller bodd i et skur, om jeg kunne være sammen med min livs kjærlighet. Tenker ofte på at jeg og mannen må bare holde ut sammen til barna er større. Leser hele tiden om hvor skadelig skilsmisse er, og hvordan gresset ikke er grønnere... så det riktige er vel å holde ut  på akkurat den fronten da?

Jobb... jeg jobber som lærer uten tro på meg selv. Jeg syns det faglige er pyton kjedelig og vanskelig. Og altfor mange av kollegaene mine er brautende mennesker som overkjører meg. Jeg er livredd på jobb hver dag. Jeg vet jeg må bytte beite, men til hva?

Så, jeg er nok et håpløst tilfelle. Mistet meg selv i et surr av feil valg. Ønsker meg styrke til å komme videre. Jeg har knute i mellomgulvet konstant (hatt det i flere år) og er på gråten hver dag. Livet skulle ikke være sånn...?

HI

 

Anonymkode: de2fc...174

[Merdee]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg orker ikke mer snart. Er så sliten. Utad er alt ‘flott’. Jeg burde være takknemlig, men er ikke det.

Jobben min sliter på meg, fordi den er vanskelig og krevende (på det mentale plan). Jeg er mye nervøs på jobb. Har valgt feil utdannelse og yrke, og det er umulig å skifte jobb i denne utkantskommunen. 

Bygda jeg bor i er liten og kjedelig. Det er trygt for barna, men de treffer ikke andre barn så mye på fritiden (andre tar ikke kontakt, og vi er leie av å mase). Vi har bodd i bygda over 10 år og har prøvd å få venner her, men folk har nok med sine barndomsvenner. Vi har noen få venner lenger unna.

Jeg elsker ikke mannen min lenger. Prøver ekstremt hardt å late som, fordi han elsker meg og jeg vil så gjerne vi skal skal være sammen for barna. Men jeg får ikke til å se på ham som kjæreste lenger. Vi fungerer som gode venner.

Jeg lengter sterkt etter lidenskap og kjærlighet med en annen mann, men vet at det er moralsk foraktelig å ønske noe sånt når man har ansvar for familien sin. Så jeg begraver det dypt inni meg og håper lystene slokner snart.

Huset er flott på fasaden, men et uendelig rot inni. 

Barndommen min var et rot, med selvopptatte skilte foreldre og ugreie steforeldre som kastet oss barna fram og tilbake. Jeg distanserer meg mer og mer fra mine foreldre. Holder kun kontakten for barna sin del.

Hva ville du gjort om du hadde det som meg? Alle råd er hjertelig velkomne, fordi jeg gir snart opp...

 

 

Anonymkode: de2fc...174

Jeg tror mange her ikke skjønner forskjellen på en psykolog og livscoach. Ulykkelighet er ikke noe som må ses på som sykdom eller behandles, men naturlig om mye i livet ikke er slik man skulle ønske. Du må ta tak HI, flytt nærmere vennene deres, videreutdann deg, bytt jobb, gå i parterapi osv.

[Anonym bruker]

Ja, det er et enormt tiltak å flytte, men tror du ikke det er verdt det? At mannen er passelig fornøyd er da overhodet ikke noe argument, DU skal også ha det bra! Hvis dere eier et hus som kan selges, så er dere jo allerede kjempeheldige, det gjør ikke jeg, og det gjør meg helt irritert å tenke på at du kanskje bare blir boende fordi det er så "tiltak" å flytte. Nå er du nok litt deprimert, noe som jo gjør at alt virker vanskelig, men du, begynn det små, snakk med mannen din om muligheten, kikk på boligannonser, fantaser om hvor du kunne tenke deg å bo osv. Små skritt. Livet er for kort til å kastes bort, og tro meg, ungene dine merker at du et ulykkelig og mistrives både med mannen, i bygda og på jobben. Vent med å ta noen avgjørelse om ekteskapet, flytt først og gi dere selv en ny sjanse. 

Anonymkode: 23f76...416

[Anonym bruker]

En del lærere jobber i NAV, kan det være noe?

Anonymkode: cd4d8...1c7

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Her var det mange gode tanker. Takk for støttende ord. Jeg må nok ta til meg det dere sier, fordi jeg gidder ikke livet mitt mer som det er. Her får dere se motargumentene mine (som er det første som dukker opp, når noen kommer med løsninger til meg). Jeg finner jo unnskyldninger for alt, jeg vet det selv, og det er vel derfor jeg er handlingslammet;

Jeg vil flytte. Men det er et enormt tiltak, kjempeskummelt å begi seg ut på. Når mannen er sånn passelig fornøyd her vi er i tillegg, så blir det jeg som må dra lasset mtp flytting, og det greier jeg bare ikke. 

Ja, vi bør rydde. Jeg vet det er sunt og bra. Men der også må jeg gjøre det selv, da mannen ikke syns det er så ille (han vil beholde alt).

Du som svarer med et lengre innlegg om hvordan dere har en materialistisk lavere standard men likevel holder motet og kjærligheten oppe; jeg skulle gjerne gitt mye for å være i en slik situasjon der jeg så lyst på ting. Føler mye at om jeg hadde vært med en mann jeg virkelig elsker og respekterer, så kunne jeg levd hvordan som helst, bare vi hadde hatt et felles mål. Jeg har liksom mistet troen på fremtiden fordi mangelen på kjærestefølelser og lidenskap gjør meg... ikke deprimert, men lei meg og oppgitt. Jeg skulle heller bodd i et skur, om jeg kunne være sammen med min livs kjærlighet. Tenker ofte på at jeg og mannen må bare holde ut sammen til barna er større. Leser hele tiden om hvor skadelig skilsmisse er, og hvordan gresset ikke er grønnere... så det riktige er vel å holde ut  på akkurat den fronten da?

Jobb... jeg jobber som lærer uten tro på meg selv. Jeg syns det faglige er pyton kjedelig og vanskelig. Og altfor mange av kollegaene mine er brautende mennesker som overkjører meg. Jeg er livredd på jobb hver dag. Jeg vet jeg må bytte beite, men til hva?

Så, jeg er nok et håpløst tilfelle. Mistet meg selv i et surr av feil valg. Ønsker meg styrke til å komme videre. Jeg har knute i mellomgulvet konstant (hatt det i flere år) og er på gråten hver dag. Livet skulle ikke være sånn...?

HI

 

Anonymkode: de2fc...174

Mitt lengre innlegg var et svar til hun andre som skrev altså

forstår deg godt og er enig med deg, det må være vanskelig ❤️

Du har på en måte to muligheter. Det ene (om det er en mulighet? Det vet bare du) er å få forholdet deres på beina igjen slik at han blir en du elsker igjen og har der fint med. Det krever at dere begge går inn for det. Går i parterapi eller lignende også. At dere jobber sammen.

Den andre muligheten er at du skiller deg fra han. For jeg synes ikke det er et alternativ å bli sammen uten å sammen jobbe for å ha det fint sammen.

For jeg er enig med deg. Ville heller bodd i er skur med de jeg er glad i (som heldigvis for meg er mannen min og barna mine) enn med en mann jeg ikke var glad i. Og gjør jo litt på sett og vis det, i og med at vi ikke har det så flott materialistisk og vi bruker 3 timer på pendling. Ikke har vi råd eller mulighet til å gå på date osv heller (har ingen som kan sitte barnevakt). Så nesten aldri restaurant/kino osv. Heldigvis har vi klart å finne ut av det ved å ha det hyggelig sammen i hverdagen. Alltid en god tone, god kjemi. En «date» for oss kan være å se nyhetene sammen etter barna er lagt  

Så gjør forholdet slik at dere kan ha det fint sammen i det daglige (sammen med han, nytter jo ikke om han ikke vil) eller finn deg en annen du kan gjøre det med.

 

lykke til!! ❤️

Anonymkode: 9fbe5...578

[Anonym bruker]

Husk en ting: hvis dere er gode venner, som du sier i hovedinnlegget, så er faktisk grunnlaget til stede. Å føle forelskelse og lidenskap er fint det, men det varer ikke et helt liv. Det går i bølger - og det kan komme en opptur når noe annet trigger dere. For de berømmelige  "kjærestefølelsene" kommer ikke rekende på ei fjøl. De må dyrkes og pleies. Den ene måten er selvsagt å snu tanken, å bestemme seg for å se litt annerledes på mannen. Puste liv i den forelskelsen man en gang følte. Velg å se hans gode sider, velg å være nysgjerrig på ham.

Den andre måten (som bør gå parallellt) er kos, kyss, latter, berøring og selvsagt sex. Ren "vedlikeholdssex". Ikke vent på at lystfølelsen skal slå ned som et lyn, sett i gang på rein vilje! 

Anonymkode: 30e06...38d

[Anonym bruker]

Ha mere sex med mannen. Du får skape romantikk du da 😊 Du må jobbe for det.

For en mnd siden mislikte jeg mannen min. Jeg vare bare sur og lei meg. Så etter leilighet. Så tok jeg meg sammen. Hvorfor valgte vi hverandre ? Nå har vi sex hver dag og vi føler oss nyforelska. Snakker  mer samme  😊

Anonymkode: 02402...e11

[Anonym bruker]

Tror det kan være å gå til en livscoach, noen som kan få deg til å ta tak i livet ditt, og gjøre endringen som trengs, for at du skal bli lykkelig.

Og en gan har du vel elsket mannen din, hva var det som gjorde at du falt for han?

Jeg ser for meg, at får du byttet jobb til en du trives med, og flyttet. Og hvis du og mannen går inn, for å bedre forhold, ta dere mye tid til hverandre evt familierådgivning. Så vil ting bli mye bedre.

Den eneste som er ansvarlig for din lykke, er du, men man må faktisk jobbe for det og.

Du sier du savner forelskelse og lidenskap. Men du vet at det har man i starten av forholdet. Og hvilken garanti har du for å finne det med en annen, i lengden?

Jeg er kronisk syk, og flyttet med 2 barn, til en by hvor jeg ikke kjente noen, og jeg gjorde alt alene. Og vi trives så mye bedre her. 

Men kan bare fortelle deg det, at å finne kjærligheten på nytt, er ikke lett. Jeg har flere venninner som sliter med det samme. For de fleste bra menn, de er i forhold. Er jo så mye rart der ut, at man blir jo skremt.

Anonymkode: a5a8c...45f