Jeg har ikke lyst å stå opp

[Anonym bruker]

For da må jeg forholde meg til mannen som kun snakker til meg når det er helt nødvendig og som svarer på tiltale med så få ord som mulig. 

Femåringen vår merker den dårlige tonen og det river i hjertet at han opplever dette giftige miljøet. 

Når jeg snakker med mannen om det er han helt uforstående og nekter å gå i dialog. Ingen grunn til misstemningen, jeg tror bare han er lei av meg. 

Så slitsomt å leve sånn. Hjertesukk. 

Anonymkode: 99ffe...ff8

[Anonym bruker]

Gå?

Anonymkode: f23c8...1be

[Anonym bruker]

Da må man ta tak i eget liv da... Om du ikke gidder dor din skyld så gjør det da for den stakkars 5åringen som ikke har bedt om å få dere som foreldre.

Det aller beste er at du og mannen din får litt alenetid til å snakke. (Få 5åringen på overnatting hos besteforeldre, til en venn eller lignende) Så må dere snakke. Hvis han ikke er enig i at ting ikke er optimalt så er han jo åndssvak, men uansett burde det være nok at bare en av dere ikke har det bra -OG ikke minst at det går utover barnet deres. 

Når dere er ærlige på at stemningen er dårlig så er neste trinn parterapi (gratis på familievernkontoret, der har vi vært og kan virkelig anbefales, eller privat). Parterapi ga oss verktøy til et mye bedre forhold, og på 9.året og nyfødt barn nummer to er vi mer forelsket en noen gang. -Men vi tok oss i nakkeskinnet for 4år siden, og sa at vi skal kunne se sønnen vår i øynene og si at mamma og pappa prøvde alt vi kunne. 

Parterapien kan også konkludere med at dere ikke fungerer sammen lenger, men da må man samarbeide og få til et pent brudd.

-Uansett fungerer ikke det dere driver med nå. Og hjertet mitt blør for 5åringen deres som kjenner den dårlige stemningen, ikke for dere -Det er dere som må ta ansvar. Rett deg opp i ryggen nå, og kjemp for familien din.

Anonymkode: 6b2cd...2ef

[Anonym bruker]

Familievernkontoret next. En av dere må oppføre dere som voksne, dere har er barn å ta hensyn til.

Anonymkode: 3a45c...7e3