Gå til innhold

Elektrosjokk for å få far til å ta ansvar


Anbefalte innlegg

Skrevet

Veldig kort fortalt: har en eks som er veldig egoistisk. Vi har to barn sammen. Han tror han er en fantastisk pappa, sannheten er at han kun alltid har gjort minimum av det som kan kalles og være en far. Siden vi gjorde det slutt så har han hatt barna annenhver helg men har aldri investert noe energi i  å "oppdra" barna våre. Jeg har følt og føler at jeg har tatt 99 % av ansvaret hele veien, mens han bare soler seg i glansen av "det jeg har fått til". Når det er noe som ikke går så bra derimot så kaster han skylden på meg eller barna, at de ikke er bra nok, at de er for sjenerte, at de jobber for lite osv.

Det er jeg som tar dem med på ferie hvert år, han har sjelden hatt dem mer enn én - max to uker hver sommerferie. Fordi han ikke har penger eller fordi han har jobbet. 

Nå har han mistet jobben for n'te gang og har slitt i over to år med å finne jobb. I en periode fikk han ikke penger fra NAV og da måtte han ta hva som helst av jobber for i det hele tatt få inn penger. Så fikk han Nav-støtte og da sluttet han med dette. Han har sluttet og betale bidrag for over ett år siden og for han er dette uproblematisk. Jeg får støtte fra staten for å dekke deler av bidraget men dette dekker ikke alt.

Siden jeg hadde en stram økonomi fra før og er under utdannelse fulltid, så skapte dette en nedtur i min økonomi og jeg har måttet snu på hver krone i lang tid. Jeg aksepterte dette men nå begynner det å tære på.

Samtidig ser jeg at han ikke gjør NOENTING med dagene sine og jeg vet ikke en gang om han virkelig leter etter jobb. Det er både vondt og irriterende at han gjør dette uten noen som helst ansvarsfølelse for sine egne barn. For han er dette tydeligvis ikke hans skyld og han kan ikke lastes for at min hverdag med barna er blitt skikkelig tøff ( i tillegg til at jeg må gjøre ferdig studiene og jobbe litt ved siden av). Jeg merker at jeg er en slags trykkoker og lurer egentlig på når jeg kommer til å eksplodere. Jeg har prøvd å forklare han at det at han ikke betaler bidrag kan sammenliknes med at jeg, som har ansvar for barna, plutselig skulle dratt på en 13 mnd lang ferie fordi jeg ikke orket mer og overlot alt ansvaret for barna til han, slik at alt ansvaret falt på han. Han forstår ikke sammenlikningen og skjønner ikke at han svikter oss her.

Jeg merker at jeg er lei av dette og føler at alt ansvaret faller på meg. Det i seg selv gjør ikke så mye, jeg takler det bra og vi har det fint. Men det irriterer meg uendelig at han går rundt og tror at dette er greit å gjøre. At han ikke forstår. At han ikke er lei seg. At han ikke prøver å gjøre alt for å komme ut av situasjonen. DET er det som plager meg mest. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette nå fremover. Jeg har lyst til å begrense hans samvær (ja, jeg har lyst til å "straffe" han, vise at ting har konsekvenser - jeg har alltid vært forståelsesfull og snill og medgjørlig med han, nå er jeg så lei at jeg bare har lyst til å be han slutte å vise seg her). Han er en person som ikke lærer av sine feil og ikke skjønner hvorfor ting får konsekvenser (f.eks.han skjønner ikke hvorfor han er blitt sparket fra diverse jobber og legger skylden på de andre og tar ikke ansvar for det selv).

Mitt spørsmål er: (og jeg vet at dette er feil å gjøre, likevel trenger jeg å debattere det litt)

Hva om jeg til høsten drar inn på samværet litt. Jeg skal ut i jobb etter studiene (forhåpentligvis) til høsten og ønsker å ta fullt ansvar for barna våre. De vil ikke reagerer på om de er der en dag, to dager eller fire dager i måneden - forskjellen er liten. Men jeg kan i den sammenheng forklarer for far hva jeg egentlig tenker om det han gjør og si at nå får det konsekvenser.

Jeg er delt om å gjøre dette. Jeg innrømmer glatt at en del av meg ønsker å "straffe" han, vise han at dette ikke er greit. Det nytter ikke å si det til han, alt bare preller av. 

En annen del av meg ønsker å provosere fram en reaksjon hos han, se om han får ut fingeren og viser hva han er god for. Han har kjørt seg selv ned i grøfta, jeg synes han kan bevise (om ikke for seg selv) at han klarer å karre seg opp igjen og ikke bare ligger der og synes det er greit. For å provosere fram dette så må jeg ty til andre midler enn bare snakk.

Angående barna så begynner de å bli store nå. De har det helt greit når de er der men det er snakk om fire dager i måneden og ikke noen stor jubel i taket når de skal dit. I en periode fordi han måtte jobbe mye så måtte han kutte ned en dag på fraværet så det ble bare to dager i måneden. Det var aldri noen reaksjon fra barna på dette, det var helt greit. Som sagt, det er pappan deres, men han har dem noen ganger litt på oppbevaring, noen ganger finner han på småting. 

Så.....hva gjør jeg?

 

Anonymkode: f773f...632

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Du forholder deg til samværsavtalen ! Dine tanker er barnslige, hevngjerrige og du virker veldig bitter. Hvorfor bruker du så mye energi på hva bf gjør og ikke gjør? Du har jo for det første ingenting med det og for det andre er det bortkastet tid. At bf ikke betaler bidrag fordi han er uten jobb, vel det gjelder alle bidragsforeldre. Da blir de ikke betalingsdyktig. 

Nei, gå litt inn i deg selv. Dette er faren til barna dine. Om de trives med samværet som er i dag, la det være med det. Styrk heller deres forhold med å fremsnakke bf, det lønner seg i det lange løp. Er jo hans tap, så lenge du klarer å være voksen. 

Skrevet

Let it go. Du sier selv at barna begynner å bli store. 

Du er ærlig på at du ønsker å straffe han fordi han gjør dårligere valg en deg...Vær et bedre menneske, og vis deg sterkere en som så.

Dette er faren til barna dine, du valgte han selv. At han er et ræva menneske burde ikke gjøre deg til det samme

Anonymkode: 35651...b7b

Skrevet

Barna dine blir eldre, de blir ungdommer og de blir etterhvert voksne. De vil se godt hva mor har gjort og hva far har gjort i oppveksten og når det kommer til oppdragelse.

Det holder lenge, din bitterhet skal de få slippe altså!

For det er ingenting annet enn din bitterhet som snakker her nå. Slutt å fore den, slutt å tenke på den, slutt å la den ha så stor plass i sinnet ditt. Bitterhet gir deg ingenting annet enn dårlige dager, slutt med det.

Anonymkode: e8242...067

Skrevet

Å bruke barna som et middel for å straffe far fordi han ikke jobber nok og betaler nok bidrag, er så umodent at jeg har problemer med å ta deg seriøst. 

Anonymkode: ede54...be1

Skrevet

Jeg skjønner absolutt tankene dine. Man blir bitter lei og oppgitt i slike situasjoner. 

Men, du gjør litt av det samme du anklager barnefar for å gjøre. Legger skylden på dine problemer på han. Han er som han er. Du får ikke forandret han. Den eneste du kan forandre er deg selv og dine tanker og holdninger. Jeg ville sluttet å forvente noe av han. Jeg ville selvsagt sluttet å "stå i bro" for å tilrettelegge for han - om du føler du gjør det. 

Anonymkode: 9c214...f0c

Skrevet

Hi

Jeg ser jo den klart ang bitterhet.

Jeg har skjøvet unna den bitterheten i mange år nå, og ja, den er der men jeg lar meg ikke styre av den.

Jeg ønsker ikke å straffe noen men selvfølgelig er det vanskelig å karakterisere utspillet mitt som noe annet. 

Men jeg spør meg selv hvorfor jeg alltid skal være den som ordner opp og tar ansvar. Hvorfor blir jeg den slemme, når det er han som fraskriver seg ansvar ?

Hvorfor kan ikke jeg si fra om at dette ikke er greit. Når det ikke nytter med ord så hvorfor ikke med handling ?

Hvorfor er det alltid (?) mor som skal gjøre ting riktig og aldri være egoistisk men alltid tenke på far først ?

Han valgte bort barna tidligere når han måtte jobbe og selv om han hadde fri ila uka så var han aldri innom noe ekstra. 

Jeg vet jeg må heve meg over han, men følelsen av å måtte ta alt ansvaret er gnagende. 

Han går rundt og tror dette er greit, tror han tar ansvar og tror han er superflink. 

Hvis jeg hadde gitt blaffen slik han gjør så hadde barna våre lidt, virkelig.

Vi har virkelig måttet stramme inn på alt her hjemme, jeg har nesten ikke råd til noe ekstra. Kanskje jeg holder han ansvarlig for noen av mine problemer, men alt i alt så er han også det i mine øyne. 

Samtidig så vet jeg at jeg har gjort alt jeg kan og at jeg er en fighter. Jeg faller ned og reiser meg igjen, kjemper meg gjennom en utdannelse slik at livet skal bli godt å leve. Men det sliter på å måtte gjøre dette alene...og så går han rundt og tror vi har klart dette sammen! 

Ja! Noen ganger ønsker jeg en medalje og at han skal få straff og at han skal få høre det fra andre at dette ikke er greit. Men fra andre så hører jeg bare hvor synd det er på han som ikke har jobb,  og alt det jeg gjør er bare normalt og sånn det skal være.  T.o.m. fra egne venninner som har truffet han og hvor han har forklar hvor vanskelig det er for han, så får jeg høre at jeg burde ha mer forståelse.

Aaaargh, det er jammen sjelden jeg får høre hvor utrolig sterk jeg er som klarer alt dette alene. Økonomisk, psykisk, osv. Jeg har også mange ganger hatt lyst til å legge meg ned og gi opp, men jeg har jo et ansvar for mine barn. Hadde jeg gitt f... og gitt opp så hadde jeg nok blitt dømt nedenom og hjem av de som hadde fått vite det. 

Hvorfor skal mor aldri få kreditt for det hun har gjort ? Hvorfor er mine tanker så fæle og useriøse, mens han bare er en stakkars som ikke er ansvarlig for det som skjer ?

Anonymkode: f773f...632

Skrevet

Du får kreditt, bare ikke riktig enda.. 

Jeg er vokst opp med en sånn far, som barn så jeg det jo ikke, men nå som voksen ser jeg det veldig godt 

Det vil dine barn også gjøre, de bor hos deg og vil bli fightere som deg 

Klart det er en ligg utakknemlig jobb nå, men på sikt er det verdt det. Du er en god mor. 

Anonymkode: e8242...067

Skrevet

Du kommer nok til å få kreditt for alt du har gjort en dag, da fra barna dine, og du vil nok å se, da de er voksne og har flyttet hjemme fra, at det er deg de helst besøker og lar da stor del i livet deres.

Men da må du heller ikke straffe far, ved å gi han mindre samvær, da kan det hende du blir dittkjerringa, og barna får høre dette om deg, og da trekker seg unna.

Jeg er i lignende situasjon, her har far barna kun en helg i måneden, og 1 uke på sommeren, det er alt. Men han er superpappa, da datteren våres kom inn på videregående, hvor man måtte ha 5 i snitt for å komme inn. Så skrøt han til alle. Men da hun hadde skolevegring på ungdomsskolen, og jeg måtte sette himmel og jord i bevegelse for å få hjelp, fikk henne inn på en privatskole, som kostet meg mye. Nei at hun slet, det hadde ikke noe med han å gjøre. Bare da hun lykkes. Han tar de aldri med på ferie, gjør ingenting for de, kjøper aldri noe til de, i helgene sitter de bare i leiligheten hans. Bidrag har vært svært varierende, da han med vilje var arbeidsledig en stund, for å slippe bidrag, men siden han både har høyere utdannelse og erfaring, så fikk han tilbud om en jobb, med så god lønn at han bare måtte takke ja. Men før det så har det vært 10 år med lite eller ikke noe bidrag. Så det blir jo kun noen få år jeg får med bra bidrag. 

Og her, skulle jeg ønske far hadde de mer, tok de med på ting, og gjorde mer for de, så kunne gjerne jeg fått mindre penger. Jeg har og blitt svært syk de siste 3 årene, og har bedt han om hjelp, sagt han må ha de mer. Men han nekter, for han må jo få feste, date og holde på med hobbyen sin.

Jeg synes jo han er en stor egoistisk dritt. Men det hjelper meg svært lite, og gå rundt og være sint på han. Jeg elsker barna mine, og får se det positive i det, at jeg får masse tid sammen med de. Og at jeg får ett fantastisk forhold til de. Jeg hadde nylig bursdag, og fikk da ett kort av min datter på 17 år, hvor hun skrev veldig langt, om alt det fantastiske jeg hadde gjort for henne og hvor mye det betydde for henne, og hvor høyt hun elsker meg. Så tro meg, belønningene kommer. 

Anonymkode: de272...6d5

Skrevet

Hvorfor handler dette om deg? Det handler om barna dine og det er dem du bør sette først. Ikke dine egne behov for anerkjennelse.  Det er du som valgte denne mannen,  det får du stå ved. Han er ikke voldelig eller fæl med barna, da får de ta det de får.  

At du ikke får nok kred går du lære deg å svelge. 

Anonymkode: 2058d...62f

Skrevet

Hvorfor er dere så tøffe med HI? Dette er jo utrolig urettferdig, og jeg skjønner godt at hun blir fortvilet og frustrert! Han slipper unna, og det får ingen konsekvenser, mens det er en selvfølge at mor skal ta ansvaret. I tillegg får han fortsette i samme sporet, og lærer null og niks om seg selv, noe som kanskje kunne hjulpet han til å fungere bedre.

Dere mener vel ikke at vi skal ha så lave krav til menn og fedre? «Du har valgt han selv», da får du ha det så godt, lissom? Hva med de umodne, uansvarlige valgene han  tar stadig vekk, det blir jo også mors problem?

Samtidig er jeg enig i at du ikke skal «straffe» han, du vet jo egentlig selv også at det blir feil. Men jeg forstår godt avmakten og sinnet ditt!

Jeg tror også at det er du som kommer best ut av situasjonen på lang sikt, ungene kommer til å respektere deg for den innsatsen du gjør. De kommer nok også til å se hva slags guttunge de har til far. Det er trist for ungene, og far, dersom det går opp for han med tiden at han har prioritert elendig. Men det får han ta konsekvensen av selv.

Anonymkode: 94924...e82

Skrevet

Jeg tror du er sliten, Hi, og at det er derfor dette kommer så sterkt opp nå. Du er i utdanning, du er trolig i eller har vært i en eksamensperiode, du har ansvar for alt med barna, bekymringer med økonomi osv. Da er det ikke rart at det kan koke litt over for deg.

Men som andre sier, du kan ikke la deg styre av bitterheten din, for det vil bare straffe deg selv på sikt. Det du må gjøre er å akseptere at du ikke kan endre en mann som ikke vil endre seg. Du kan ikke få en mann med så lite selvinnsikt til å bli mer innsiktsfull. Du kan ikke forvente at en mann som ikke greier å ta ansvar for sitt eget liv vil ta ansvar for sine barn. Det han gjør er selvfølgelig helt feil, men du kan ikke gjøre noe for å endre ham. Og om du gjør noe så risikerer du at det er du som blir sett på som den som ødelegger samvær, uansett hva sannheten er. Og du vil trolig også øke konfliktnivået mellom dere, noe som kun vil gå utover deg selv og ikke minst barna dine.

Jeg tror alle forstår både følelsene dine og ønsket ditt om å gjøre noe som vil få ham til å forstå, få ham til å ta ansvar. Men det du må gjøre er å akseptere at det ikke er noe du kan gjøre for å endre ham. Det er dessverre en slask som er far til dine barn, det får du ikke endret. Men du kan endre ditt syn på ham. Fokuser på at du er heldig som får så mye tid med barna dine. Javel, du får også alt av bekymringer, men det er du som får et nært forhold til barna dine. Du får nok ikke så mye ros for det her og nå, men likevel er det du som vinner hver eneste dag i det du investerer i dine barns liv. Og på sikt er det du som vinner. Det skal ikke være en konkurranse, men på sikt er det du som får et nært forhold til ungene dine, og det er uvurderlig. Om han mot formodning skulle greie å rydde opp i livet sitt og begynne å ta ansvar for barna, da blir det et stort pluss, men ikke forvent det, ta det heller som en positiv overraskelse.

Jeg har selv en far som alltid har overbevist andre om hvor mye han gjør, at han alltid gjør sitt beste, at det er andre som er vanskelig, at det var ham det var synd på da han ikke kunne betale bidrag, at det var han det var synd på da han ikke tok seg tid til å prioritere samvær med meg. Vi har ikke sett hverandre på over 20 år. Bitterhet ville bare skadet meg selv. Jeg synes synd på ham, synd på ham fordi han ikke greier å være en bedre mann, en bedre far.

Kanskje du kan ta noen timer alene på familievernkontoret, Hi? Der kan du få snakket ut om frustrasjonene dine overfor din eks og det at han ikke tar ansvar, og også få hjelp til å bli kvitt bitterheten din (for den skader bare deg selv) og kanskje viktigst, få hjelp til å akseptere det at du ikke kan endre ham, at ting er som de er.

 

Anonymkode: eb020...f81

Skrevet

Jeg synes du er kjempetøff som står på sånn for ungene dine. Han høres ut til å ha et stusselig liv, kanskje det er straff nok? 

Det er nok du som får alle travle og stressende morgener, all leksehjelp, alle foreldremøter, kjøring hit og dit, all klesvask og innkjøp og alt som hører til det travle livet med barn. Men du får også alle gledesstunder, alle nattakoser, alle fortrolige, verdifulle samtaler, alle smil (med fare for å ramle uti klisjegrøfta her). Kan det hjelpe litt å tenke på det? Det er du som er den heldige, ikke han. 

Men jeg skjønner godt at du irriterer deg grønn over ham. 

Skrevet

Kjære deg! Livet er veldig urettferdig til tider, tankene og følelsene er helt normale. Men du må aldri straffe far med å gi mindre samvær. Uansett hvor udugelig han er så er han deres far, og de trenger å ha samvær med han. Du må legge forventningene til han på et bunnivå så du slipper bli sint, irritert og lei deg når han skuffer gang på gang. Det er beintøft å stå alene med alt det praktiske og økonomiske. Det vet jeg alt om! Har tre barn med en idiot som aldri har hatt samvær eller kontakt med barna. Han skylder også flere hundre tusen i bidrag. Jeg føler også ofte på hvor urettferdig det er at jeg har stått 100% alene i snart 13 år. Samtidig har døren alltid stått åpen her hvis han plutselig tar kontakt. Det har ødelagt veldig mye for barna mine at de ikke har hørt fra faren sin på flere år. Så lov meg at du aldri holder han borte for å straffe han, det vil skade ungene dine. Og det er det ikke verdt! 

Det er faktisk bedre at de har litt samvær enn ingenting. Mannen er et umodent rasshøl, det er helt sikkert. Dessverre kan vi ikke forandre andre mennesker. Det eneste vi kan gjøre er å være de beste mødrene vi kan være. Og ikke forvente en dritt.

Anonymkode: a78c0...6f2

Skrevet

Hi

Ja jeg ser den klart og kommer nok ikke til å gjøre noe for å ødelegge for barna.  Men jeg tenker også det at hans oppførsel mot dem og manglende investering i deres liv (liten oppfølging annet enn "gjør så godt du kan, det går nok bra osv" har også en konsekvens for barna.

Holdningen hans i fjor sommer da jeg hadde masse utgifter til ett av barna var bare at "det var ikke hans problem og at barnet fikk bruke noe av sparepengene også til dette, han kunne ikke hjelpe til". 

Jeg skal ikke bruke dette mot barna men jeg må jammen innrømme at jeg har lyst til å foreslå at hvis barna (som begynner å få et mer "sosialt" liv, nå snart kan velge om de vil være her eller hos han i helgen.

Jeg gjør det nok ikke. Jeg forstår hva jeg kan ødelegge med det, men tanken er der altså.

Anonymkode: f773f...632

Skrevet
7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi

Ja jeg ser den klart og kommer nok ikke til å gjøre noe for å ødelegge for barna.  Men jeg tenker også det at hans oppførsel mot dem og manglende investering i deres liv (liten oppfølging annet enn "gjør så godt du kan, det går nok bra osv" har også en konsekvens for barna.

Holdningen hans i fjor sommer da jeg hadde masse utgifter til ett av barna var bare at "det var ikke hans problem og at barnet fikk bruke noe av sparepengene også til dette, han kunne ikke hjelpe til". 

Jeg skal ikke bruke dette mot barna men jeg må jammen innrømme at jeg har lyst til å foreslå at hvis barna (som begynner å få et mer "sosialt" liv, nå snart kan velge om de vil være her eller hos han i helgen.

Jeg gjør det nok ikke. Jeg forstår hva jeg kan ødelegge med det, men tanken er der altså.

Anonymkode: f773f...632

Ingen som er uenig med deg i at hans gi blaffen-holdning går utover barna, både praktisk og følelsesmessig. Men dessto viktigere er det at du er den trygg og stabile som ikke gjør noe for å øke konfliktnivået.

Men jeg holder på det at jeg tror det er lurt av deg å ta noen timer alene på familievernkontoret for å diskutere en del av dette, for det er ingen tvil om at det er en tøff situasjon du står i. Da er det godt å ha noen å lufte tanker og følelser med som også kan gi deg gode råd :)

Anonymkode: eb020...f81

Skrevet
10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ingen som er uenig med deg i at hans gi blaffen-holdning går utover barna, både praktisk og følelsesmessig. Men dessto viktigere er det at du er den trygg og stabile som ikke gjør noe for å øke konfliktnivået.

Men jeg holder på det at jeg tror det er lurt av deg å ta noen timer alene på familievernkontoret for å diskutere en del av dette, for det er ingen tvil om at det er en tøff situasjon du står i. Da er det godt å ha noen å lufte tanker og følelser med som også kan gi deg gode råd :)

Anonymkode: eb020...f81

Hi

Takk, ja jeg skal vurdere dette. Det verste er kanskje at han kommer og forteller meg at de på Nav sier at han må tenke på seg selv og ikke på meg eller barna nå, at han har nok med å komme seg på beina igjen og at han ikke har ansvar for min situasjon. Men ja, skjønner at jeg ikke får orden på han og hans rare verden av illusjoner og fantasier.

Anonymkode: f773f...632

Skrevet
10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi

Takk, ja jeg skal vurdere dette. Det verste er kanskje at han kommer og forteller meg at de på Nav sier at han må tenke på seg selv og ikke på meg eller barna nå, at han har nok med å komme seg på beina igjen og at han ikke har ansvar for min situasjon. Men ja, skjønner at jeg ikke får orden på han og hans rare verden av illusjoner og fantasier.

Anonymkode: f773f...632

Jeg tror du skal ta det han sier med en klype salt. Jeg vil tro han er så navlebeskuende at han også kan tolke det de sier slik han vil. Husk også at han garantert gir sin noe vridde sannhet til dem, og om han f.eks. ta opp at du maser på ham om penger fordi du har det vanskelig, da kan en slik kommentar kanskje komme. Hadde han heller sagt at du er fortvilt fordi han ikke betaler bidrag og heller ikke bidrar til andre ting barna trenger og heller ikke behandler barna på en god måte... da tenker jeg at også Nav hadde svart anderledes ;)

Jeg vil tro at han også sier Nav sier dette til ham som en hersketeknikk over deg, for å få noen med "mer autoritet" over på sin side. Han ønsker nok at du skal tro at Nav sier han skal drite i å ta ansvar for barna sine. Ikke la deg dra inn i eller ned av det han sier.

Anonymkode: eb020...f81

Skrevet

Hi jeg har full forståelse for dine følelser og hadde støttet deg, hvis jeg ikke visste så inderlig godt at din "straff" ikke vil medføre noen form for endring hos ham. Han har allerede fått konsekvenser, sliter jo selv økonomisk, men klarer likevel ikke å holde seg i jobb. Han ser rett og slett ikke at det er han som har problemer og jobber derfor ikke med seg selv. Det er "de andre" som er problemet og her kommer du til å få masse skyld. Konflikt blir en tilleggsbelastning for deg og barna. Hold ut litt til ❤

Anonymkode: 8dc53...76c

Skrevet

du sier han er egoistisk, men det synes jeg jammen du er også..

Anonymkode: 14aec...4d1

Skrevet
7 timer siden, Anonym bruker skrev:

du sier han er egoistisk, men det synes jeg jammen du er også..

Anonymkode: 14aec...4d1

Og du er, som vanlig, stupid.

Anonymkode: 94924...e82

Skrevet
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Og du er, som vanlig, stupid.

Anonymkode: 94924...e82

Og du vet hvem den anonyme er? :kari:

Anonymkode: b8f63...091

Skrevet

Jeg skjønner deg godt jeg!! Har også en utåelig og ego far til mitt barn, og mange, mange ganger har jeg nesten hatet han for det han har latt barnet og meg gå igjennom.. Jeg har jobbet og slitt, skaffet meg utdannelse og god jobb nå, men underveis, himmel som jeg hatet han! Han skaffet seg fort ny dame og de fikk noen barn, alt gikk på skinner for han, og jeg satt igjen med alt det tunge alene. Han hjalp aldri, han gjorde kun det han måtte. Han hadde mer samvær enn din eks da, men det var for å betale mindre bidrag, for han og nye damen ville jo ikke brødfø meg(?!?). Det har vært masse, masse med dem oppigjennom, og jeg har hatet og vært bitter! Og han har alltid vært fornøyd med sin jobb som far, at de nye barna stiller mye høyere enn vårt felles, er visst ikke så viktig..

Samtidig har det vært viktig for meg at datteren ikke skal vite, så jeg har svelget bøtter med kameler, fått hjelp av foreldrene mine slik at jeg kunne studere, og i dag er jeg ganske fornøyd med livet. Jeg har gitt opp å prøve å forklare far, når det er noe, må det alltid gå via fvk, ellers er han så urimelig og ufin. Når vi er der, er han tvunget til å høre etter og svare som et normalt menneske.

Så jeg forstår deg godt! Men gjør ditt beste for å bitte sammen og kom deg gjennom denne perioden, for det er bare en periode, og det blir bedre "på den andre siden". 

Anonymkode: 304d7...1b9

Skrevet
På ‎15‎.‎06‎.‎2018 den 8.18, Anonym bruker skrev:

Veldig kort fortalt: har en eks som er veldig egoistisk. Vi har to barn sammen. Han tror han er en fantastisk pappa, sannheten er at han kun alltid har gjort minimum av det som kan kalles og være en far. Siden vi gjorde det slutt så har han hatt barna annenhver helg men har aldri investert noe energi i  å "oppdra" barna våre. Jeg har følt og føler at jeg har tatt 99 % av ansvaret hele veien, mens han bare soler seg i glansen av "det jeg har fått til". Når det er noe som ikke går så bra derimot så kaster han skylden på meg eller barna, at de ikke er bra nok, at de er for sjenerte, at de jobber for lite osv.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette nå fremover. Jeg har lyst til å begrense hans samvær (ja, jeg har lyst til å "straffe" han, vise at ting har konsekvenser - jeg har alltid vært forståelsesfull og snill og medgjørlig med han, nå er jeg så lei at jeg bare har lyst til å be han slutte å vise seg her). Han er en person som ikke lærer av sine feil og ikke skjønner hvorfor ting får konsekvenser (f.eks.han skjønner ikke hvorfor han er blitt sparket fra diverse jobber og legger skylden på de andre og tar ikke ansvar for det selv).

Anonymkode: f773f...632

Jeg har vokst opp med en lignende far som det du beskriver her, uten fast arbeid eller ansvarsfølelse. Det vil si, oppveksten var det moren min som tok seg av etter at de flyttet fra hverandre.

Det er egentlig ingen selvfølge at moren skal ta hele ansvaret, men synes ikke du skal bruke krefter på å forbedre uforbederlige personer.

Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at hvis han ikke investerer tid med barna, må han nok på lengre sikt se for seg en mye mer ensom tilværelse enn du kan.

Anonymkode: 24c3b...0a6

Skrevet
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner deg godt jeg!! Har også en utåelig og ego far til mitt barn, og mange, mange ganger har jeg nesten hatet han for det han har latt barnet og meg gå igjennom.. Jeg har jobbet og slitt, skaffet meg utdannelse og god jobb nå, men underveis, himmel som jeg hatet han! Han skaffet seg fort ny dame og de fikk noen barn, alt gikk på skinner for han, og jeg satt igjen med alt det tunge alene. Han hjalp aldri, han gjorde kun det han måtte. Han hadde mer samvær enn din eks da, men det var for å betale mindre bidrag, for han og nye damen ville jo ikke brødfø meg(?!?). Det har vært masse, masse med dem oppigjennom, og jeg har hatet og vært bitter! Og han har alltid vært fornøyd med sin jobb som far, at de nye barna stiller mye høyere enn vårt felles, er visst ikke så viktig..

Samtidig har det vært viktig for meg at datteren ikke skal vite, så jeg har svelget bøtter med kameler, fått hjelp av foreldrene mine slik at jeg kunne studere, og i dag er jeg ganske fornøyd med livet. Jeg har gitt opp å prøve å forklare far, når det er noe, må det alltid gå via fvk, ellers er han så urimelig og ufin. Når vi er der, er han tvunget til å høre etter og svare som et normalt menneske.

Så jeg forstår deg godt! Men gjør ditt beste for å bitte sammen og kom deg gjennom denne perioden, for det er bare en periode, og det blir bedre "på den andre siden". 

Anonymkode: 304d7...1b9

 

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vokst opp med en lignende far som det du beskriver her, uten fast arbeid eller ansvarsfølelse. Det vil si, oppveksten var det moren min som tok seg av etter at de flyttet fra hverandre.

Det er egentlig ingen selvfølge at moren skal ta hele ansvaret, men synes ikke du skal bruke krefter på å forbedre uforbederlige personer.

Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at hvis han ikke investerer tid med barna, må han nok på lengre sikt se for seg en mye mer ensom tilværelse enn du kan.

Anonymkode: 24c3b...0a6

Hi

Takk for alle gode svar og delte erfaringer. Jeg vet dere har rett og at det er bortkastet energi å endre han eller forsøke og få han til å forstå. 

Jeg har et veldig godt forhold til mine barn og selv om jeg er sliten og føler jeg kommer til kort innimellom så er det verdt det når jeg ser hvor fine mennesker de vokser til å bli, og det i seg selv er en stor gave.

Så takk for alle svar, jeg får svelge de kamelene eller rett og slett bare lukke ørene for all idioti !!!

Anonymkode: f773f...632

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...